Oslo er under en voldsom omstilling til Miljøpartiet De Grønnes ideologiske samfunnseksperiment: Skremmende raskt har befolkningen økt med rundt 200.000 mennesker, og for å huse alle i den «bilfrie byen», bygges det store parkeringsfrie maurtuer av «koselige» betongblokker rundt kollektivknutepunkt. Byrådet øser ut penger til klimavås, sykkelveier som ligger brakk, signalbygg til milliarder, og symbolprosjekter som omfatter å hugge trær og erstatte dem med ørkener av langreist, kinesisk gråstein.

Nøkkelen til dette vanstyret er Arbeiderpartiets Raymond Johansen, som har gitt bort all makt til MDG og ble ei logrebikkje for deres klimareligiøse fanatisme, som har smittet både rikspolitikken og Høyre. Denne hestehandelen med ekstremister kommer Ap til å fortsette med i bytte for å beholde makta, siden velgerne svikter. Men på en annen side: Hvorfor skal Ap snakke om ansvarlighet når Oslo-velgere ikke lenger bryr seg om hverken ansvarlighet, økonomi eller Oslo?

Hovedstaden ser shiny, fresh, tidsriktig og imponerende ut – men byrådet lever på lån, og det som gjøres av nødvendig infrastruktur, sprekker alltid med milliarder under en spektakulær inkompetanse. Kostnadene med å bo her øker raskt, og innbyggerne elsker det. De vil ha mer. Mye mer! Hvorfor?

Oslo-folk styrer ikke Oslo

Oslo-politikken skiller seg kraftig fra resten av landet, og det bunner i  en enorm «spike» i demografien mellom 20 og 30 år, fordi unge mennesker kommer hit for å studere, jobbe og utforske både seg selv og storbylivet. Før måtte disse stemme i hjemtraktene, men dessverre ble studenter gitt rett til å melde flytting til Oslo og dermed avlegge sin stemme her – og unge mennesker er gjerne sosialistiske, helt til det rammer dem selv.

I tillegg trekker Oslo til seg en stor overvekt av innvandrere som kommer til Norge, og de stemmer gjerne sosialistisk for å sikre velferden. På 70-tallet fantes ikke disse velgergruppene i Oslo, og dette er grunnen til at byen er styrt av innflyttere fra fjern og nær som ikke har noen historiske røtter her og ikke bryr seg om Oslo som livsprosjekt, og som «overkjører» eldre Oslo-folk gjennom ren kjøttvekt.

Når mer enn hver tredje velger ønsker mer ekstremsosialisme fra Rødt, SV og MDG, skjønner alle voksne realister at noe er veldig gærent. Norge er fullt av fattige kommuner med lekkert kulturhus og elendig eldreomsorg, for alle pengene forsvant i prestisjeprosjekter og sosialistenes endeløse sløsing på politikk som skaper mer utgifter. Oslo-politikere gjør dette på steroider fordi velgerne ønsker det, og derfor tar det også litt lengre tid før det økonomiske korthuset kollapser over borgerne. Men du verden for en bakrus det vil bli.

En lekepark for lekevoksne

Kollektiv kommunisme ble tidligere karakterisert som «den siste barnesykdommen» – men i en tid hvor det barnløse, festglade og lettvinte ungdomslivet skal nytes til man er 40 og beyond, så slipper visst barnesykdommen aldri taket. Derfor er hovedstaden omgjort til et eneste enormt sosialistisk eksperiment, basert på kunnskapsløshet, ansvarsløshet og politiske trender og motebølger – og paradoksene og hykleriet skavler seg opp:

Her ønsker man alltid mye mer import av nye fattigfolk til trygdesystemet, for å fremstå moralsk for sine venner er tross alt viktigere enn budsjettet. Her sitter man i leiligheter som blir oppusset annethvert år, mens man nipper rødvin til 500 kroner flasken og bekymret diskuterer «overforbruket» og vurderer hvilken splitter ny batteribil med skinnseter og aircondition man skal kjøpe for å redde kloden. Her sitter man i sine hvit-segregerte områder, i trygge jobber på offentlig lønn, og bekymret diskuterer «forskjeller» og segregering mens den polske hushjelpen hører på.

Her vil man ha bilfrie byer, men begriper ikke hvorfor barnefamiler flytter fra byen, helt til man får barn selv. Her sitter man bak tastaturet og hyller «sykkelbyen» og bekymrer seg for global oppvarming, mens det utenfor er minus tolv grader, hålke og piskende snøvær, som det alltid har vært i Oslo. Her forsvarer unge kvinner islam med nebb og klør, samtidig som de er livredd visse strøk hvor unge menn fostret opp på religiøs kvinneforakt hersker.

Her bryter byråder loven igjen og igjen, og budsjettet sprekker i skandale etter skandale, men velgerne belønner det med større tillit. Byens sosialbudsjett er allerede i knestående, men likevel har ordføreren ingen øvre grense for evakuerte afghanere. Sannheten er at skattebetalerne og sosialsystemet i Oslo ikke tåler en eneste «flyktning» til, men det er jo ikke hennes penger som sløses bort, og ordføreren vet at denne uansvarlige populismen går rett hjem hos Oslo-velgere som ikke bryr seg om Oslo eller ansvarlighet. Stemmer kan kjøpes med offentlige utgifter. Det fungerer, men det er naturligvis helt uansvarlig.

Oslo er rett og slett omgjort til et hoppeslott for unge, barnløse friskuser på sparkesykkel, og de bryr seg ikke om at hoppeslottet langsomt mister luften. De har ikke tenkt å bo her hvis de får barn. Da skal de hjem til hjembyen eller hjemlandet hvor hjertet fortsatt bor. My work here is done.

Ingen partier har Oslos vanstyrte økonomi som hovedsak

Ingen av de politiske partiene i Oslo har hovedstadens vaklende og vanstyrte økonomi som hovedsak, selv om nettopp dét kommer til å ramme alle til slutt, ikke minst de svakeste. Ingen av partiene har den enorme tilstrømningen av innflyttere som problemsak, og derfor snakker ikke politikerne om det eller islam, fordi mange velgere synes det er sosialt uakseptabelt å kritiskere islam. «Alle» velgere hyller ukritisk det blifrie klimahysteriet som langsomt tapper livsblodet ut av næringslivet i byen, derfor er alle de politiske partiene taktisk forsiktige, og dermed er de med på å gjøre problemene enda større.

Sett fra et økonomisk og realpolitisk synspunkt er Oslo vanvittig vanstyrt – men «alle» later som om det går strålende. Fasaden blir bare penere og penere, for det er tross alt «opplevelsen» som teller … akkurat som på Tusenfryd: Det er dyrt, midlertidig og på liksom, men pytt. Det gjelder jo å kose seg og få mest mulig ut av livet. Bygge nye sykkelvei-attraksjoner. Oppføre nye og underholdende byggverk til milliarder. Gjøre Oslo-oppholdet til en opplevelse.

Men de som har hjerte for denne byen, ser på utviklingen slik ansatte på Tusenfryd ser på gjestene og fornøyelsesparken: Det er ikke bare fornøyelser. Ikke alle er like hyggelige. Og alt er bare på liksom, for snart kommer vinteren, og da forsvinner både folkelivet, bylivet og inntektene. Da er det tomt overalt.

Vel, det var gøy så lenge det varte, men nå er det på tide å gå hjem fra fornøyelsesparken. Derfor synker folketallet i Oslo.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!