Fra en Hizb ut-Tahrir-demonstrasjon i København. Foto: Steen Raaschou.
Min bloggerkollega Rune Selsing har begått et glimrende innlegg om det totale nederlaget i Afghanistan, som den primært amerikanske og vestlige koalisjonen har lidd. Det kan jeg ikke si bedre selv.
Når Rune Selsing har så åpenbart rett i at afghanere, irakere, libyere og syrere ikke ønsker seg vestlig demokrati, skyldes det naturligvis at lojaliteten deres ligger helt andre steder, nemlig hos deres egen etniske gruppe og i religionen.
Som jeg har vært inne på for noen uker siden, finnes det ikke afghanere, akkurat som det ikke finnes irakere, syrere eller libyere.
I stedet finnes det en lang rekke forskjellige etniske grupper, som igjen er delt opp i klaner, altså i utvidede familier. Det er disse enhetene som har krav på en lojalitet, ikke staten, som enten er undertrykkende eller fraværende.
Gitt at det nå forholder seg sånn – som bevist i Afghanistan og de andre nevnte landene – er det nærliggende å mene at det også gjelder for det store flertallet f.eks. «afghanerne», «syrerne» og «irakerne» som er kommet til Danmark i løpet av de siste tiårene.
Hvorfor skulle en omplanting av stedet føre til at man forkaster de normene og verdiene man kjenner som de eneste meningsfulle fra de opprinnelige hjemlandene? Et mindretall kan selvfølgelig forkaste sin gamle kulturelle ham, men det vil nettopp være et mindretall. Hvis det var et flertall, ville vi ikke sitte igjen med enorme og uløselige etniske, kulturelle og religiøse utfordringer i Danmark og i Vest-Europa i dag.
Store deler av den vestlige verden med USA i spissen har i flere tiår levd etter det uholdbare mottoet som på engelsk lyder: Invade the World, invite the world. Vi sender kamptropper til fremmede himmelstrøk for å gjøre folk til gode demokrater, mens vi tillater en løpende innvandring fra de samme strøkene til våre hjemland. Inne i enhver somalier, iraker eller afghaner sitter der nemlig en liten velferdsdanske, eller -svenske, eller og så videre.
Vi er nødt til å venne oss av med denne feilaktige måten å se verdens kulturer på. Verden er ikke sånn. Det visste folk godt før, da man uten nedlatenhet ganske enkelt konstaterte at de forskjellige folkeslagene på kloden jevnt over har forskjellige kulturelle kjennetegn, som samlet sett gjør det særdeles vanskelig, for ikke å si umulig, for kulturelt fremmede grupper å leve sammen.
Vi må håpe at Vestens forsmedelige nederlag i Afghanistan får oss tenke nøye over at vi har et Vest-Europa i kraft av de opprinnelige vesteuropeiske folkene, mens Afghanistan og en hel masse andre land ute i den store verden har samfunnene de har i kraft av de mennesker som bor på stedet.
Hvis vi innser det, har vi innsett noe meget viktig.
Opprinnelig publisert i Jyllands-Posten den 17. august 2021.
