Ti drepte norske soldater, andre med arr for livet. Milliarder av kroner til statsbygging og krig. Men også tusenvis av kvinner som fikk skolegang, og mange som fikk rent vann. Bildet av Norges 20 år i Afghanistan er blandet.
Gjennom 20 år, fra desember 2001, hadde Norge militær tilstedeværelse i det sentralasiatiske landet. På det meste var det 600 norske soldater der på én gang. Fortsatt er det et norsk feltsykehus på flyplassen i Kabul, et av få steder der vestlige styrker fortsatt er til stede i landet.
Fram til 2014 var bidraget del av den internasjonale styrken Isaf. Alle grener av Forsvaret deltok. I perioder hadde Norge F-16-jagerfly og helikoptre utplassert i landet.
I starten bidro Norge mest sør i Afghanistan. Gradvis flyttet sentrum for innsatsen seg nordover – først fra Kandahar til Kabul, derfra til storbyen Mazar-e-Sharif og Faryab-provinsen. Norge hadde ansvar for et såkalt Provincial Reconstruction Team (PRT) for Faryab fra 2005.
De siste årene har det viktigste norske bidraget vært opptrening av spesialpolitistyrker, samt stabsoffiserer og det nevnte feltsykehuset.
Til sammen har 9.200 norske soldater tjenestegjort i Afghanistan, ifølge Forsvarets egne tall. Ti av dem ble drept i løpet av innsatsen, og mange flere må slite med fysiske og psykiske plager resten av livet.
Den mørkeste dagen for Norge i Afghanistan var 27. juni 2010. Fire norske soldater ble drept da kjøretøyet deres traff en veibombe. En annen mørk dag var da oberstløytnant Siri Skare ble drept av rasende demonstranter som stormet FN-kontoret i Mazar-e-Sharif 1. april 2011.
Også sivile nordmenn har bøtt med livet. Legen Egil Kristian Tynæs var på oppdrag for Leger Uten Grenser. Sammen med fire andre hjelpearbeidere fra organisasjonen ble han drept i Badghis-provinsen i 2004. Fire år senere ble Dagbladet-journalisten Carsten Thomassen drept under et terrorangrep på et hotell i Kabul. Han var del av pressefølget til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), som også var i stor fare.
Tall fra Norad viser at Norge har bidratt med 12,3 milliarder kroner i sivil bistand til landet. I forbindelse med rapporten fra Godal-utvalget om hva Norge hadde oppnådd, kom det i 2016 fram at den militære innsatsen hadde kostet 11,5 milliarder kroner. Det er ikke kjent hvor store kostnader som har påløpt siden.
Idet konflikten nærmer seg slutten, stiller mange spørsmålet om hva Vesten har oppnådd i landet.
– Jeg er mer pragmatisk. Jeg jobbet i Afghanistan før 2001. Du kan se på hvor mange som har fått utdanning og universitetsutdanning, og helsevesenet er styrket, sier forskningssjef Arne Strand ved Christian Michelsen-instituttet i Bergen.
Tall fra FN viser også en rekke lyspunkter. Forventet levealder i Afghanistan har økt fra 56 til 64 år. Barnedødeligheten er mer enn halvert, antallet som kan lese og skrive har økt. 89 prosent av innbyggerne i afghanske byer har tilgang til rent vann, mot 16 prosent før 2001.
Det inngås også 17 prosent færre barneekteskap, og nærmere dobbelt så mange jenter begynner på skole som før krigen.
I tillegg forteller Strand om kvinner som har kommet i jobb og landsbyprosjekter som har bidratt til at landsbyboerne kan få mulighet til å forbedre situasjonen sin.
– Vi sitter igjen med titusenvis, hundretusenvis av unge som er i en helt annen situasjon i dag enn de var i 2001. De kan bidra til å drive en stat, og også stille krav til Taliban, sier Strand.
Også Afghanistan-veteranen Frode Larsen skryter av innsatsen Vesten gjorde, særlig for kvinnene i landet.
– Har det hele vært bortkastet? I et geopolitisk perspektiv må man jo bare innse at det har det. Men så husker jeg på alle de gangene jeg så glade afghanske jenter på vei til eller fra skolen, og alle de tøffe kvinnene som jeg mener er Afghanistans fremtid, skriver han i et Facebook-innlegg som siden er blitt publisert i Bergens Tidende.
