Et massepsykologisk trekk ved Demokratene og koalisjonen de inngår i – Big Tech, woke-medier og Corporate America – er at alt de beskylder andre for, er det de selv gjør. Nå ser vi noen av de samme trekk i Norge og resten av Norden. Man må forstå at disse menneskene, og institusjonene de styrer, er fanget i et ideologisk nett som gir dem vrangforestillinger.
Vi fikk demonstrert dette på løpende bånd i dag. Mest skremmende var NTB-meldingen om skytingen på Skøyenåsen T-banestasjon, hvor et rasistisk motiv ble heist opp utelukkende basert på gjerningsmannens og ofrenes hudfarger. Det samme skjer aldri når rollene er omvendte. Tvert imot. Da ties bakgrunn i hjel.
Hvorfor gjøres plutselig hudfarge til et hovedpoeng?
Det kan synes som om politi og medier ris av ideologiske vrangforestillinger og er hinsides pedagogisk rekkevidde.
Når samfunnets profesjonelle operatører lider av paranoia, er alt mulig.
Vi har sett samme utvikling pågå i USA over flere år. Trump fikk det til å gå en sikring hos venstresiden, og Republikanerne ble paralysert.
I USA snakkes det nå om at de to partiene har smeltet sammen til ett, til et una-parti. Når Demokratene radikaliseres, mangler Republikanerne motstandskraft. I Norge kalles det samme fenomenet for «Stortingspartiet».
19 senatorer stemte for Demokratenes infrastrukturpakke, til tross for at de var blitt advart om at de ga Biden en seier på et tidspunkt da han var i ferd med å gå skoene av seg.
Det er ikke bare Biden og Demokratene som går ned, det gjør også woke-medier og store deler av det Republikanske partiet.
Den kursomleggingen vi har sett i USA de senere år, har også smittet over på norske forhold. Det voldsomme oppgjøret med høyresiden og «tankegodset» smakte av amerikansk cancel-culture: Det ble klaget over at meningene har gått til høyre, trass i «opplysning», eller at lærdommen er glemt. Et ledende spørsmål som gir et opplagt svar: Steng dem ned.
Hvis folk ikke tar til vettet, har ikke eliten noe valg.
Derav det underlige samarbeidet mellom Medietilsynet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), faktisk.no og Landslaget for lokalaviser (LLA), som vil bekjempe falske nyheter.
Hadde dette vært på 1960-tallet, ville vi ikke nølt med å kalle det fascisme. Det ordet er overforbrukt, men at dette markerer noe nytt i norsk sammenheng, er ikke til å komme utenom. Nå handler det helt åpenbart om å styre og kontrollere informasjonen. «Samarbeidet» har klare korporative trekk. At Direktoratet for samfunnssikkerhet og Bredskap samarbeider med faktisk.no, som fra før samarbeider med Facebook, er den type politisering som vi var på vakt mot på 1960-tallet. Da ville vi ropt «unntakstilstand», og denne kampanjen lukter av det, av «1984», og det kommer ingen reaksjoner.
Hva skal vi med en ytringsfrihetskommisjon som ikke reagerer på en kampanje for å tukte og oppdra borgerne? Vi beveger oss med ekspressfart mot en helt ny offentlighet.
Tommeskrue
Et nytt element – som vi bare har ventet på – var en meningsmåling som sa at et stigende antall mennesker vil at man skal bruke koronatiltak mot folk for å redde klimaet.
Norsk koronamonitor fra Opinion har gjennom pandemien spurt 15.000 nordmenn om de synes myndighetene bør sette like kraftige tiltak til verks for å få bukt med klimakrisen som det er blitt gjort gjennom pandemien.
I august svarer 37 prosent ja på dette spørsmålet, noe som er en økning på hele åtte prosentpoeng fra juni. Det er også den høyeste oppslutningen på dette spørsmålet siden pandemien startet.
Mens 44 prosent svarer nei, svarer de resterende 19 prosentene at de ikke vet.
– I uken som gikk, fikk vi en dramatisk ny klimarapport fra FNs klimapanel. I tillegg ble juli den varmeste måneden som noen gang er målt i verden, sier seniorrådgiver Nora Clausen i Opinion, som mener at dette har satt sitt preg på nordmenn.
Det er i størst grad de yngre som er positive til at klimatiltakene må være like strenge som koronatiltakene. Nær 50 prosent av alle under 30 år svarte ja på spørsmålet i uken som gikk. (NTB)
Man trenger bare være et normalt utstyrt menneske for å merke at medier og politikere ikke gir motforestillinger i klimasaken, like lite som de har gjort det mot korona-tiltakene.
Den autoritære hånden er usynlig til stede i alt som sies. Det er ubehagelig. Det skaper et ubehagelig samfunn.
Hvordan blir de som står for denne politikken? De blir paranoide. De føler hele tiden at skyggen av det de svikter, puster dem i nakken.
Det ligger og skvulper under overflaten, og vold ser ut til å trigge sterke reaksjoner:
Eliten ris av sine indre demoner. De frykter sin egen befolkning, og ved minste mulighet for at en nordmann kan ha handlet politisk, les: rasistisk, slås det full alarm.
Det er ikke rart folk blir skremt. De merker at det er eliten som er ute av kontroll.