Tysklands utenriksminister Heiko Maas under en pressekonferanse i Bahrain den 11. august 2021. Foto: Michael Sohn / Pool via AP / NTB.

Taliban har nå tatt kontroll over hovedstedene i 15 av de 34 provinsene i Afghanistan, og selv om store deler av de angjeldende provinsene som et BBC-kart viser er tynt befolkede, og hardere motstand kan ventes etter hvert, er det nå rimelig å spørre seg hvor raskt det kan bli et slag mellom islamistene og regjerings­styrkene om hovedstaden Kabul.

Vestlige regjeringer ser hvor det bærer, og har ikke så mye annet på agendaen enn exit-strategi. Som Oriana Fallaci (1929–2006) minnet om i Wall Street Journal for 18 år siden, måtte Sovjetunionen til slutt forlate Afghanistan, og så kom Taliban.

Nå ser vi en slags reprise. Vesten trekker seg ut – og også denne gangen er det geopolitiske bakteppet en kald krig. Logisk nok er Kina rede til å anerkjenne en eventuell Taliban-regjering. Totalitære aktører forstår hverandre, og her ser de begge muligheter der vi ser problemer.

Den politiske klassen i Europa er naturlig nok ikke så happy med denne utviklingen. Europeiske land har bidratt både med penger og militær­styrker i Afghanistan, men etterlater ikke noe av varig verdi der til lands.

I en krig der islam er en hovedfaktor og Kina ligger som gjedda i sivet, er det Tysklands utenriks­minister Heiko Maas som bringer en komisk dimensjon til hele elendigheten.

Hvis Taliban tar makten i Afghanistan og innfører sharia-lover, kommer ikke Tyskland til å gi landet mere penger, sier Maas ifølge Reuters.

Germany will not provide any financial support to Afghanistan if the Taliban takes over power in the country and introduces Sharia law, its foreign minister told broadcaster ZDF on Thursday.

«We provide 430 million euros ($505 million) every year, we will not give another cent if the Taliban takes over the country and introduces Sharia law,» Heiko Maas said.

Problemet for Heiko Maas er at det ikke er han som bestemmer hvor mye penger Tyskland betaler til Afghanistan. Og det er ikke bare fordi Tyskland kan få en annen regjering etter valget til Forbundsdagen om litt over seks uker.

Tyskland er nemlig vertskap for en av de største afghanske diasporaene i verden. Det er nå mer enn en kvart million mennesker fra Afghanistan i Tyskland, der Maas for tiden administrerer en utenriks­politikk landet egentlig ikke har.

Om vi henter tall fra engelsk og tysk Wikipedia og tar disse for god fisk, ser vi at Tyskland har gått fra å ha ca. 2000 afghanske innbyggere i 1970 til det vi må anta er tett oppunder 300.000 i dag.

Maas rasler altså med 430 millioner euro. Skal man le eller gråte?

Som kjent, og beskrevet av blant andre Paul Collier, skjer migrasjon til Europa fra klansamfunn Afrika og det utvidede Midtøsten i all hovedsak ved at en familie rasker sammen penger til en av sine unge menn, som deretter setter kursen for Europa, og siden ventes å gi avkastning på investeringen så snart han skaffer seg et fotfeste i vår verdensdel.

En hyggelig kar fra Bangladesh som står i oppvasken hos en restaurant i samme søritalienske kvartal som yours truly, sender 100 euro til familien i hjemlandet hver måned.

Hvis vi skulle driste oss til å estimere hvor mye penger en ung afghansk mann i Tyskland sender til familien i løpet av ett år, er det all grunn til å tro at beløpet er høyere enn det som går til Bangladesh fra mannen som fra tid til annen sørger for rengjøringen av undertegnedes tomme ølglass.

For ikke bare er Tyskland et rikere land enn Italia, det har også svært mye bedre velferds­ordninger for asylanter enn Italia har.

Så mye bedre er de faktisk at tyske dommere setter foten ned for retur av asylsøkere fra Tyskland til Italia i kraft av Dublin-reglene. Angivelig risikerer risikerer asylanter intet mindre enn umenneskelig og nedverdigende behandling i Italia – en opplysning som nesten inviterer til krone­rulling med sikte på et par studiereiser til Italia og for eksempel Afghanistan.

Enkelt fortalt blir afghanere i Tyskland (og Norge for den del) overstrødd med penger, rettigheter, varer og tjenester (samt godtroenhet), og det selv om de ikke har lovlig opphold. Men dette siste trenger man jo heller ikke, for nå lykkes ikke Tyskland engang lenger med å deportere straffedømte afghanere til Afghanistan. Er det noen som tror det blir lettere under Taliban?

Man gjør ingen dristig konklusjon ved å fastslå at afghanerne i Tyskland sender mye mer penger til Afghanistan enn Tysklands regjering gjør. 300.000 mennesker trenger ikke sende stort mer enn 100 euro i måneden for å matche 430 millioner euro.

Når Maas så truer med inndragning av et slikt beløp, er det ikke egnet til å fremkalle annet enn vantro og hysterisk hestelatter hos Taliban – og i Beijing, som sågar kunne skrive ut en sjekk på det tapte beløpet for å bygge litt relasjoner i Europas bakgård.

Heiko Maas bør kanskje være glad hvis han ikke trenger å fortsette som utenriks­minister.

For hvor morsomt vil det egentlig bli å prøve å hanskes med den aldri opphørte strømmen av nye afghanere til Europa, som med Talibans fremrykning bare kan forventes å bli enda striere? Den blå kurven over her kan fint gjøre et nytt hopp av Merkel-typen hvis europeerne fremdeles skal bruke rettsvesenet sitt til å skjemme bort afghanere i Europa istedenfor å stanse dem på veien til Europa.

Maas har kort sagt et lite Afghanistan hjemme hos seg – foruten et Irak, et Syria, som forresten ikke er så lite heller, og et Tyrkia, som er ganske stort for å si som sant er. Disse faktaene på bakken har også finansielle konsekvenser som en regjering ikke bare kan styre ved å skru på en termostat.

Bildet øverst av Maas fra Bahrain gir da også inntrykk av en mann som plutselig skjønner at han ikke har stort han skulle ha sagt – noe både Taliban og Beijing utvilsomt har skjønt nokså lenge. En tysk utenriks­minister bestemmer ikke Tysklands fremtid. Det blikket blir kanskje en god kandidat til å illustrere det 21. århundrets europeer.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!