(Videoen vil være ferdig prosessert nærmere 23:00)

På 70-tallet var det nye venstre inspirert av franske og tyske intellektuelle marxister som lærte oss om «herredømme» og inndelingen i «herre»/»knekt». Dette var en variant av det norske «nederst ved bordet», og «lua i hånda». Venstresiden sto for det herredømmefrie samfunn.

Utrolig nok har dagens elite snudd denne analysen på hodet og brukt den til å etablere sitt eget herredømme. Det skjer bokstavelig talt ved at Nancy Pelosi for flere år siden fikk laget en analyse av farene for valgsvindel. Demokratene har brukt advarslene og gjorde dem til oppskrifter som de fulgte ved valget i 2020.

Baby-boomergenerasjonen eller 68’erne var overbevist om at de representerte frihet og at systemet var ondt og måtte avskaffes. Vi hadde en apriori-rett – en rett forut for all diskusjon – til å avskaffe det. Vår moralske overlegenhet og vår dømmekraft var hevet over diskusjon. Alt som skjedde var en bekreftelse på at vi hadde rett og «de andre» var undertrykkere.

Undertrykkelse var et ord vi brukte mye.

11. september ble Salvador Allende styrtet av de militære i Chile. Rundt 3.000 ble drept under juntastyret. Mange flyktet og en del ble reddet ut av den norske ambassaden. «Chile» ble viktig for Arbeiderpartiet og sosialistene, mens Argentina hvor mellom 9.000 og 30.000 ble drept, ikke vakte særlig engasjement.

Nixons sikkerhetsrådgiver og utenriksminister Henry Kissinger fikk skylda for at Allende ble styrtet. Kissinger drev realpolitikk, han ivaretok interesser, ikke idealer. Nixon skulle bli avløst av Gerald Ford og så Jimmy Carter som prioriterte menneskerettigheter. Carter fikk den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i fanget, revolusjonen i Iran og den påfølgende gisseltakingen av amerikanske diplomater. Carter var et ekte barn av flower-power-generasjonen: Make Love not War.

De unge amerikanerne gikk på Woodstock-festivalen og deserterte heller enn å avtjene verneplikten i Vietnam. Vietcongs seier var også en seier for det som man med et misvisende ord kalte fredsbevegelsen. For en del av denne sto slett ikke for fred, men vold: Students for a Democratic Society, SDS, med Tom Hayden og Jane Fonda i spissen, og Black Panther Party. Klare paralleller til dagens Antifa og BLM. Den store forskjellen er at dagens revolusjonære er støttet av Big Tech, wokemediene og Corporate America. Det er en helt surrealistisk. Det er denne mektige konstellasjonen som gjør at vi kan snakke om en revolusjon.

Totalitær

Til forskjell fra det liberale Amerika som holdt ytringsfriheten høyt og forsto at det å leve i et demokrati alltid er en risikosport, er dagens system  postliberalt. Det er ikke Ungarn som er et illiberalt samfunn, det er dagens woke-USA.

Det er umulig å si hvordan dette vil ende. Demokratene har – i samarbeid med selskapet bak Dominion-maskinene, den Demokratiske valgmaskinen, George Soros, CIA og alle de andre «tjenestene», Facebook, Google, Twitter, Amazon skapt et helt nytt system som åpenbart har autoritære og endog totalitære trekk. Dessuten har Bidens politikk nihilistiske trekk. En historiker som Victor Davis Hanson snakker om Armageddon.

Ingenting av dette er det plass til i hodene på norske journalister, det ville være som å begå selvmord. Men de klynger seg til håpet om at revolusjonen og utopien vil seire. Den har feilet på alle andre forsøk. Men bærerne av denne drømmen er overbevist om at den er forutbestemt til å seire. Det er ikke drømmen det er noe feil med, men menneskene. Derfor har revolusjonen alltid endt med at man ser seg tvunget til å ofre menneskene som hindrer realiseringen av drømmen. Man begynner med revolusjonens fiender og arbeider seg deretter videre innover til menneskene som ikke tror sterkt nok.

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her! 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.