Høstens valg nærmer seg og jeg hører stadig oftere diskusjoner over temaet: Hvem skal man stemme på? For mange er et viktig element i for og mot-vurderingene at man ikke må «kaste bort stemmen sin». Bekymringen er selvsagt helt legitim, særlig for dem som ikke støtter noen av de store partiene på Stortinget, men samtidig er det mulig å tenke litt dypere rundt saken, for ikke alle argumenter har samme validitet. Ikke minst er tidsperspektivet viktig; ønsker man umiddelbar effekt av egen stemmegivning eller satser man først og fremst langsiktig? Her følger noen innspill skrevet ut fra et hovedsakelig nasjonalkonservativt perspektiv jeg vet deles av mange lesere.
Det er viktig å ta som utgangspunkt at ingen på forhånd vet hvilke(t) parti(er) som etter stortingsvalget kommer til å ligge nede i sumpen under 4%-grensen for tildeling av utjevningsmandater, men vi kan med rimelig sikkerhet utgå fra at de store – Ap, H, Sp, FrP og SV – ikke har grunn til å kjenne seg truet, ikke ved denne korsvei. Ved neste valg kan det være annerledes, noe vi eventuelt kommer tilbake til. For alle andre, enten de i dag er representert på Stortinget (KrF, V, MDG, R) eller, som de små nasjonalkonservative partiene Demokratene (D) og De kristne (PDK), aldri har fått tillit på landets høyeste demokratiske nivå, gjelder at de langt fra kan vite om de får noen inn på Stortinget. Noen av disse partiene ligger i øyeblikket litt over grensen på målingene, andre under, men uansett gjelder at automatiske fremskrivninger av eksisterende tendenser ikke gir uangripelig kunnskap om fremtiden; ekstrapoleringers iboende usikkerhet kan ikke understrekes ofte og sterkt nok. Historien viser at overraskelser skjer også ved norske valg selv om meningsmålingene hos oss gjerne treffer bedre enn i mange andre land, vi vet bare ikke på forhånd hvilke de blir; noen medfører skuffelse mens andre møtes med jubelscener og stående applaus. Relativt få sympatisører innen velgermassen – noen hundre eller kanskje tusener – som overvinner frykten for å kaste bort sin mikroskopiske politiske innflytelse og stemmer på dét alternativet de mest sympatiserer med, kan utgjøre forskjellen mellom ingen, én eller flere representanter på Tinget. Vi er så få her i landet heter det i diktet, og i valgsammenheng skal det innimellom svært lite til i den ene eller andre retningen for å endre valgresultatet på konsekvensgivende måte.
Dette gjelder også for nygamle D (forholdene for PDK er enda mer uklare, men for meg ser det ut til at sistnevnte parti ikke bare er klart undertallig i øyeblikket, men også har mindre mulighet for å løfte seg mot nye høyder gitt sin snevrere basis) som trolig ligger på en oppslutning rundt 2% ifølge tilgjengelig tallmateriale. Statistisk så vel som politisk slingring vil alltid foreligge i vurderingen av et så lite og relativt ukjent parti som dessuten er totalt uten drahjelp i hovedstrømsmediene, men anslaget ovenfor er neppe veldig galt. Med andre ord: Demokratene kan slå igjennom, men det er trolig vel så sannsynlig at de forblir uten representasjon også etter Stortingsvalget 2021. Under ingen omstendighet er det imidlertid vilt usannsynlig at D får støtte av mange nok ved valgurnene allerede denne gang til å få én eller noen få inn på Tinget; det hele avhenger – selvfølgelig – av om de som støtter politikken deres, faktisk stemmer på dem.
Finnes det noen garantert bortkastede stemmer ved dette stortingsvalget? Ja, det gjør det, nemlig stemmer som av taktiske grunner avgis til partier velgeren ikke er enig med, og som aldri omsettes i noen form for politisk innflytelse for ham eller henne etter at stemmene er tellet opp; da bidrar de kun til å skjule eksisterende mistillit slik at partiledelsen kan beholde makten enda en stund. Det påstås ofte at borgerlige velgeres stemmegivning til fordel for V er det beste eksempel på fenomenet i nyere norsk valghistorie, hvilket meget vel kan være tilfellet. Uansett: Noen form for politisk takknemlighet kan man aldri regne med i slike situasjoner, for slikt finnes ikke; ingen stemmer lukter, alle mottas med glede, men etter at de først er avgitt og opptalt, tas de forbeholdsløst til inntekt for partiledelsens syn uten hensyn til hva velgeren mente som holdt seg for nesen og gav de strevende enda en taktisk støttestemme.
La meg også ta opp en annen situasjon, eller snarere et argument for situasjonsbetinget, taktisk stemmegivning til fordel for FrP ved valget som står for døren, som jeg har hørt flere konservative venner falle tilbake på under seneste halvår: Det aller viktigste nå er å stoppe ukontrollert innvandring fra MENA-land til Norge, og da får man bite i seg all skuffelse over FrPs holdning til sine ikke-liberalistiske røtter og fortsatt stemme på partiet, for de alene kan bidra til en sunnere norsk migrasjonspolitikk. Heller en tellende stemme til et halvgodt FrP enn en bortkastet ditto til D eller PDK, sier de.
Naturligvis forstår jeg argumentet, men jeg synes ikke det er godt, iallfall ikke godt nok. La oss et øyeblikk se helt bort fra stem på dem du er enig med-prinsippet og isteden være ekstremt pragmatisk i jakten på politiske resultater: Har FrP virkelig levert på fagfeltet innvandringspolitikk? Etter min mening slett ikke, dessverre.
Det de tidvis har bidratt med, såpass skal de ha, er retorikk som har skapt ugreie for den innvandringsvennlige kosen på Løvebakken og innen Journalistisk Venstreparti, særlig i forkant av valgene når det gjelder å mobilisere det gamle grunnfjellet til ny innsats ved stemmeurnene. Men i det daglige arbeidet under de to siste valgperiodene, ikke minst i forhandlingene med de andre såkalt borgerlige partiene på Stortinget, har man sett adskillig mindre til markant motstand mot illegal innvandring uansett under hvilket flagg migrasjonen skjer. De få seire FrP har oppnådd, er kommet på saksfelt som skatt på øl og brus, vannscootere og segway-sykler, noe som hos denne velgeren skaper alt annet enn begeistret hjertebank. FrP-ledelsen har med andre ord vist i praksis, gjennom 8 samfulle år, at H, V og KrFs snillismepolitikk systematisk trumfer enhver antydning til nasjonalkonservativ prinsippfasthet FrP måtte ha hatt innen migrasjonspolitikken.
Dette er den usminkede sannheten slik jeg leser vår nyere politiske historie, og da blir argumenter om likevel og enda en gang å stemme FrP for å demme opp mot demografi-endringene i vårt fedreland, lite annet enn hule forsøk på å bevare intakt et konservativt politisk håp som mange av oss engang hadde. FrP har sviktet i praksis, det er den bitre sannhet. Innsikten innebærer absolutt ikke at jeg utroper dem til noen slags «hovedfiende» ved forestående valg, den rollen finnes det vesentlig sterkere kandidater til, men stemme på FrP gjør jeg ikke lenger med mindre helt uventede politiske endringer skulle dukke opp i siste liten.
Nasjonalkonservative velgeres hovedfokus bør fremover først og fremst være rettet mot et mål på den andre siden av høstens valg. De som nå arbeider for å bygge et reelt fungerende partipolitisk alternativ for patriotiske, demokratiske nordmenn som støtter sitt eget land først og fremst, både som nasjon og selvstendig stat, må tenke langsiktig. Likevel er det så at vår stemmestøtte allerede ved årets valg er av betydning nærmest uansett om resultatet blir en oppslutningsfiasko eller ikke. Vi må ikke glemme at all vekst begynner fra et ubetydelig utgangspunkt. Det gjelder å ha tålmodighet mens alt går trått og ser vanskelig ut.
Men samme hvordan man snur og vender på saken: Til syvende og sist vil kjøttvekta eller bunnlinjen bli viktig, altså hvor mange velgere som finnes bak partistandpunktene. Vi menige bør vise at vi støtter de aktuelle initiativene, for mitt vedkommende særlig arbeidet for å utvikle Demokratene til et seriøst, velfungerende politisk alternativ, også om partiet ikke umiddelbart skulle vinne frem i konkurransen med de store og mektige.
Det har nemlig vært ordentlig leit å konstatere gjennom mange år nå at vi i Norge ikke har hatt et sunt, kraftig, konservativt parti med vilje og evne til å stå imot globalistenes og sosialistenes angrep mot nasjonalstaten. Denne urimelige unnfallenheten må bringes til opphør ved at ansvarlige velgere omsider manner seg opp til å støtte dem som forsøker å fylle det eksisterende politiske tomrommet. Som det står i en gammel sang full av innsikt om nordmenns vis: me skal koma, um ikkje so braatt!
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
