Erling Marthinsen 
Frankrikes president Emmanuel Macron har innført strenge koronatiltak, som blant annet innebærer tvungen vaksinering av helsepersonell. Deler av det franske folket protesterer, og antall demonstranter i gatene øker kraftig. Noen av alliansene som oppstår, overrasker.
Lørdag skal det ifølge franske myndigheter ha vært 250.000 franskmenn i gatene, i ulike demonstrasjoner mot det franske Covid-regimet.
For to uker siden var det anslagsvis 114.000. Forrige lørdag var antallet anslått til nærmere 170.000. Det eskalerer, uke for uke.
Arrangørene bak demonstrasjonene mener de franske myndighetene underdriver kraftig. Hva som er fasiten, er uklart.
Men uansett hva som var det korrekte antallet, så er det klart at det er en sterkt voksende bevegelse som protesterer mot de strenge koronatiltakene.
Gavin Mortimer bor i Paris og tar pulsen på stemningen. Han merker seg noen interessante detaljer.
The demonstrators come from all cross-sections of society, and are overwhelmingly passive. The march I witnessed in Paris on Saturday featured an impressive array of fancy dress, dozens of children, a lot of dancing, and scores of placards relaying various messages, none of which were complimentary to president Macron.
What was also notable was the low-key police presence. I saw none of the riot squad, only the regular Paris police, some of whom chatted happily to the demonstrators as they filed past.
Men mediene jakter på de få som havner i konflikt med politiet. Hvis to-tre stykker av 250.000 opptrer ufint, så er dette forsiden på medier som Daily Mail og Sky News. Anklagene om høyreekstremisme sitter løst.
The coverage in the Daily Mail and the Sunday Times was also reductive. ‘Thousands of anti-vaxxers march through Paris,’ was the headline in the former, while the latter went with: ‘Far right and gilets jaunes find common cause in France’s antivax carnival.’
Men Mortimer har sett dem som demonstrerer. Dette er ikke høyreekstremister. Det er ikke Gilets jaunes på repeat heller. Det er en blanding av folk med ulike politiske holdninger som reiser seg mot det de oppfatter som tyranni i regi av republikken. Det handler om Liberté, égalité, fraternité. Og mange av dem som demonstrerer, tilhører den ytterste venstresiden. Som Jean-Christophe Sellin, som vel kan beskrives som tilnærmet kommunist.
Han hadde ingen problemer med å gå i tog med katolske fundamentalister. Selv om hans allierte innser at situasjonen er bisarr.
The left-wing newspaper, Liberation, had a reporter among the crowd at the protest in Toulouse, and one of those interviewed was Jean-Christophe Sellin of the Left party, founded in 2008 by the far-left politician Jean-Luc Mélenchon.
Asked if he was uncomfortable protesting alongside those from the other end of the political spectrum, Sellin replied that ‘there is no reason they should not be in the procession and it doesn’t prevent me from demonstrating’.
Another in the crowd, a veteran of championing left-wing causes, admitted it was ‘bizarre’ to be marching shoulder to shoulder with Catholic fundamentalists.
Ifølge den politiske analytikeren Vincent Tournier har antifascister og nasjonalister begravet stridsøksen i kampen mot en felles fiende, som er Macron og den franske staten. De gjør motstand mot de nye privilegiene som deles ut, og som bryter med det franske prinsippet om égalité.
Fiender forenes i anti-statism, som det heter på engelsk. Det er en bevegelse som nærmer seg anarkiet, i en tverrpolitisk protest mot det liberale demokratiet.
Disse to grupperingene, som tradisjonelt er fiender, finner sammen i en kamp for individets rettigheter. Det samme fenomenet – hvor tradisjonelle motpoler finner sammen – har vi opplevd ved utbredelsen av transhysteriet.
Jeg skrev min første artikkel om transaktivistene i 2018, og opplevde å få ros av Kvinnegruppa Ottar. Det var så merkelig at jeg lenge trodde det var tull. Men det stemte: I et bittelite område av meningsfeltet fant jeg et fellesskap med radikale feminister og kristne fundamentalister. Det var nesten så jeg måtte klype meg i armen, men det har vært svært givende å åpne seg opp for andre perspektiver. Man KAN faktisk lære noe av hverandre, selv om man er uenige om det meste. Det krever bare en vilje til en ekte dialog.
Kunstnere, prester, campingturister, gamle folk, selv radikale feminister, alle har noe å bidra med. Man må bare vise vilje til å lytte.
Den samme tendensen kan man se i Sverige, hvor marxister som Markus Allard og Alexander Bard har gått lei av offerkulturen og ikke lenger støtter en ubrukelig stat som driter i sin egen befolkning og kaster bort skattemidler på idiotiske prosjekter som «kromat äppelskrutt» og HBTQ-certifiering.
Men i Sverige er de få. I Frankrike er de mange, og de har intellektuelle lederfigurer som forstår hva det dreier seg om. Og den franske opinionen er ikke marinert i woke-hysteriet.
Som jeg har sagt tidligere: Vi må følge med på det som foregår i USA. Men vi må også følge utviklingen i Frankrike. Det er der det vil smelle først i Europa. Og det franske folket er rutinerte revolusjonære.
Dette stiller store krav til en liten redaksjon. Men med leserne i ryggen gjør vi vårt ytterste, selv om det selvsagt aldri blir «good enough».
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
