Ingressen i en artikkel om konflikter i veganersamfunnet kan kun en britisk tabloid stå bak. Blodbad er neppe det første man tenker på når man hører ordet veganer. Jeg siterer på engelsk nedenfor.

Bloodbath at the Vegan Society: The super-woke group fights to improve the world for animals, but it is being torn apart by bitter rows amongst the humans over claims of racism, intolerance and that veganism itself is ‘cultural appropriation’.

Veganere liker å fremstille seg selv som snille, omsorgsfulle mennesker som bryr seg om verden. Men omsorgen stanser ved dyrene de nekter å spise. Mennesker er ikke like viktige.

De krangler om hvordan hummus staves; dét er barnehagenivå. Nå som veganere plutselig har fått en slags status på grunn av klimahysteriet, faller fellesskapet sammen som en korthus.

Miljøet er fullstendig marinert i woke-terminologien:

Racism, intolerance, white supremacy, transphobia, misgendering, ableism (discrimination in favour of able-bodied people, for those not up to date on their ‘isms’) and lack of diversity — the list goes on, and on.

Last year, the society even commissioned a special report by barrister Ijeoma Omambala QC to investigate claims that vice chair Eshe Kiama Zuri, 25 — who prefers to be referred to as ‘they’ or ‘their’, and describes themselves as ‘black, queer, disabled, working class and non-gendered’ — had posted racist, discriminatory and offensive comments online.

Det bisarre opplegget minner ikke så mye om peace and love. Hvis dette er «inkludering», så takker vel oppegående folk nei?

Selv det å være veganer blir nå anklaget for å være en kulturell appropiasjon, siden oppskriftene gjerne hentes fra Afrika, Asia og Midtøsten.

Kulturell appropriasjon eller kulturell appropriering er et begrep innen sosiologi og antropologi som innebærer at noe tas fra én kultur og settes inn i en annen.

Det kan være at en person som tilhører en kultur av høy status tilegner seg noe fra en kultur av lavere status. Uttrykket kan være negativt ladet, det kan da også kalles kulturell misappropriering (Wikipedia).

Man begår altså en forbrytelse ved å lære noe fra andre kulturer. Eller rettere sagt: Hvis du er hvit og privilegert, så har du ikke lov til å tilegne deg det beste Asia og Afrika har å by på. Ingen i Midtøsten blir kritisert for å utnytte det Vesten har å tilby, som teknologi, vannklosetter, våpen og sosiale medier.

Nå anklager veganere seg selv for rasisme. Det er en nesten komisk selvskading som pågår.

It was an article by Zuri — who joined the Society’s council in 2019 — that really stirred things up.

In it, they alleged that ‘a white man coined the term veganism’ but that ‘hippy vegetarian food’ was built on the culinary traditions of black, indigenous and non-Western ancestral traditions, including dhal from Pakistan, tofu and wheat from China, hummus from the Middle East, and so on and so forth.

To add to the drama, Zuri claimed they had been misgendered in meetings (referred to by a sex they do not identify as), and five trustees — including Zuri and chair Robb Masters — resigned.

Jeg har sagt det før, og det åpenbarer seg i dette uvirkelige dramaet blant skrullete veganere som føler at heteroseksuelle hvite menn ødelegger opplevelsen av å knaske på gulrøtter og sommerkål.

Donald Watson, som grunnla Vegan Society og skapte begrepet veganer, skal visstnok aldri ha involvert seg i krangel. Han løftet bare på øyenbrynene hvis stemningen ble ubehagelig.

‘Early in life I became adept at raising my eyebrows instead of the strange behaviour of so many,’ Watson once said.

‘The fact that they are still in place says a lot for the reflex action of the muscles on my forehead!’

Men Watson levde i en annen tid. Han var født i 1910, vokste opp blant gruvearbeidere og bygde opp sin idé om en ny måte å spise og leve på i skyggen av den brutale 2. verdenskrig.

Han var sykelig, svak, men også kompromissløs. Å se griser som ble slaktet gjorde inntrykk på ham som ung gutt.

So when, in 1924 and aged 14, he witnessed the slaughter of a screaming, terrified pig on his uncle’s farm, he decided that ‘farms — and uncles — had to be reassessed’ and stopped eating meat on the spot, contrary to all the received culture and wisdom.

Deretter sa han nei til meieriprodukter, og etter hvert skapte han både begrepet og bevegelsen som vi kjenner som veganismen. For å leve som vegetarianer var ikke nok.

Den gangen var Watson et utskudd, en som virkelig fant sin egen sti. I dag er det over 600.000 veganere i Storbritannia. Det er veganske restauranter, kokebøker, de har alt de trenger.

Da kommer misnøyen. Opprøret rettes innover. Revolusjonen spiser sine egne barn.

Det er både hysterisk morsomt og veldig trist. Hvis noen vil avstå fra kjøtt etc. på grunn av en påtatt omsorg for dyr, så plager det egentlig ingen.

Men det stopper jo aldri der. De inntar posisjoner, de skal påvirke oss, skattlegge oss og «redde kloden». De melder seg inn i MDG og ødelegger livet til mange i hovedstaden.

De roper om «safe spaces» og andre ting som er ment som en begrensning på hva ikke-veganere kan si eller gjøre. Alt blandes i woke-gryta, som et rent heksebrygg. Som omtalte Zuri sier:

‘I can confidently say that The Vegan Society is not a safe place for young people, for black people, for queer people or for any other marginalised people.’

De blir utsatt for en slags kryssinfeksjon. Og det er alltid noen andre som må betale prisen.

Dette er frihetens fiende, og må bekjempes. Men siden veganersamfunnet tydeligvis er i ferd med å oppløse seg selv fra innsiden, så kan vi andre, som Napoleon, velge en tilskuerrolle.

Så får vi håpe det ikke er for sent for Oslo. Men blodbad? Det er nok et litt for sterkt begrep. Dessuten bør vel alle spise litt mer grønnsaker (eller frukt, som jeg personlig unngår).

Men det må være et personlig valg. Og sommerkål er ikke så verst.

Daily Mail

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!