Min glede over bokstavrim er betydelig, og jeg er villig til å strekke meg langt for å få en overskrift full av slike. Sammenstillingen av p-ord ovenfor er ikke umiddelbart forståelig, hvilket vil få tilhengere av visse journalistiske skoler til å fordømme og forkaste den uten videre. Men samtidig bærer overskriften i seg en stille, indre sammenheng i tillegg til den lydelige konsonantsjarmen, noe vi straks kommer tilbake til. Når det dessuten er så at tematikken som tas opp, handler om dyptliggende særpreg og «utfordringer» i Samtids-Norge, så håper jeg at de fleste fortsetter å lese litt til for å få med seg hva det er tale om.
Rund baut i det norske samfunnet – jeg kjenner forholdet best fra sykehusverdenen, men vet at samme tidsånd gjør seg gjeldende overalt – har man i årevis styrket «ledelsen» av de ulike delvirksomheter totaliteten er bygd opp av. Slike tiltak treffes selvfølgelig fordi man mener dette er best for funksjonaliteten, skjønt jeg ville ikke bli forbauset om enkelte av de mange ivrige samfunnsingeniørene også bærer på en baktanke om at man dessuten sørger for sysselsetning for de tusener av «akademikere» med ubrukelige utdanninger som hvert år forventer seg velgasjerte ledelsesstillinger etter at de er spydd ut – eller uteksaminert; velg selv alternativet du finner mest passende – av alskens universiteter og høyskoler. Man har nemlig innen det politiske meningsfellesskapet som utviklet seg gjennom de facto-syntesen mellom Ap og H – begge stjal etter tur den andres klær mens de badet –, fått en nærmest apolitisk ledelseskultur der idealet er ovenfra-og-ned-styring av alle samfunnets prosesser. Tidligere tiders sosialisme og kapitalisme har i den nye norske virkeligheten filtret seg inn i hverandre slik at de knapt lenger kan adskilles. Bare ett er tydelig selv om lederne aldri vil eller kan innse at så er tilfellet; en demokratisk sentralisme er innført som ville gjort Lenin selv fuktig i øynene. Faguavhengig ledelse innen rammene for «new public management» (i Norge ofte kalt Aker-modellen) har intellektuelle elementer i seg fra så vel Chicago-kapitalisme som Moskva-kommunisme, og i henhold til disse prinsippene styrer man nå nærmest alt som er i det postindustrielle Norge. For å få «robuste og bærekraftige enheter» (hver gang man hører slikt nyspråk, fristes man til «å gripe etter sin Browning»; uttrykket stammer fra en med rette utskjemt herre fra en heldigvis forgangen tid) slår man sammen små virksomheter til større og styrer deretter hele sulamitten ovenfra.
Uansett hvor detaljerte planer er (de nærmest toppen kalle dem typisk for noe enda finere, strategiplaner, men ikke én av de samme sjefene har noensinne kunnet forklare hva forskjellen mellom en strategi og en plan mon er; den finnes naturligvis ikke), så overlever de aldri uskadd møtet med den grumsete virkeligheten. Det er viktig å være på det rene med at dette gjelder alt fra trivielle kronologisk-kausale sammenhenger til de aller verste katastrofer som kan ramme et samfunn; ikke minst de sistnevnte er nesten alltid annerledes enn noen hadde tenkt seg på forhånd og følgelig kunne planlegge for.
En særlig foranledning til å minnes denne empiriske sannhet har vi i tiårsmarkeringene av Behring Breiviks 22. juli-myrderier. Den overgripende samfunnsfeilen i sammenhengen var ikke at planer manglet for hvordan en slik situasjon skulle håndteres, men at man reagerte så valhendt da det uventede skjedde. Spesielt var innsatsen for å uskadeliggjøre den/de man hørte og så skyte på Utøya, håpløst preget av «too little too late». At man ikke selv i etterkant har kunnet innrømme dette, sier mye om vårt samfunns hjelpeløshet i møtet med ondskap og vold. Situasjoner finnes der hverken sosionom- eller dialogpoliti-tilnærming er hva som kreves, og dette var et slikt tilfelle i potens. Det offentlige Norges kollektive uvilje mot å innse at politiets innsats ikke var tilfredsstillende 22.07.2011, viser hvor dypt problemet stikker.
Men hvis man ikke på forhånd kan skape planer for alle farefulle situasjoner som kan ramme Norge og nordmenn, hva er da vitsen med planleggingsvirksomhet overhodet? Én ting er at noen katastrofer tross alt kan forutses, men dette er ikke det viktigste. Det har seg nemlig så at gjerningene og gjerningsordene er viktigere enn substantivene, eller sagt på en annen måte: Å planlegge er viktigere enn selve planene, og dessuten er man avhengig av gjennomtenkte farescenarier dersom man skal kunne trene realistisk på å opptre vettugt og resolutt når noe uhyggelig skjer. Og trening kan administratorer, leger, politifolk og alle andre aldri få nok av selv om akkurat det man trente på, som regel ikke ble realitet. Da er vi midt inne i hva ordene praksis, men også paradoks, er ment å peke mot i overskriften, altså at planene ikke er like viktige som planleggingen og at gjennomføringen under øvelser av treningsprogrammer og -planer er viktigere enn akkurat hva målet var. Praksis slår nemlig teori til marken alle dager, hvilket historisk er blitt demonstrert om og om igjen for alle som bryr seg om å lære av, og i noen grad forstå, fortiden.
Det paradoksale ved holdningen til planer versus planlegging og trening, teori versus praksis har også noen politiske, endog partipolitiske, koblinger som ved første blikk kan hende fremstår som uventede, men som ikke desto mindre er svært betydningsfulle. Kondensert til ett forhold gjelder det Arbeiderpartiets holdning til og verdsetting av praktisk arbeid sammenlignet med akademisk utdanning. Partiet ble jo opprinnelig etablert som et talerør og en interesseorganisasjon (ved siden av søster LO) for arbeidsfolk, nærmere bestemt kroppsarbeidere av alle de slag, men etter krigen gjorde gradvis en annen tendens seg gjeldende: Ap er blitt partiet for offentlig ansatte og den norske styringseliten. Akkurat når utviklingen begynte, kan det strides om, men det er ikke urimelig å fremheve i sammenhengen Steen-komiteen på 60-tallet, som skulle gjøre det lettere for arbeidere å skifte over til akademiske løpebaner, men hvis reformer innebar en svekkelse av både praktiske (yrkesskolene) og teoretiske (gymnasene) utdanningsløp. Det ble med ett ikke «fint nok» med yrkesskoler; de såkalte videregående skolene kom isteden og skulle sørge for at «alle var med», lavtkrabbende krabber så vel som høytflyvende fugler. Siden er også høyskoler og universiteter blitt omorganisert i runde etter runde med nivånivellering som resultat. Man kan i dag bli – det forlanges dessuten oftere og oftere for å få innpass i yrkeslivet – Master i de underligste ting. På denne måten er utdanningsnivået i folket formelt hevet omtrent gjennom taket, men uten at inflasjonen reelt har brakt noe godt med seg.
Det er i det minste noe trekvart-paradoksalt over at en bevegelse og et parti som foregir å være spesielt innstilt på å tale nettopp arbeidernes sak, i stedet gjennom sin praktiske politikk senker den samme yrkesgruppens status til fordel for ofte pseudointellektuelle profesjoner hvis samfunnsnytte i beste fall er diskutabel. Vi som nærer den aller største respekt for ikke bare klassiske akademiske utdanninger, men i like høy grad for netthendte og dyktige snekkere, murere, mekanikere og så videre, og som slett ikke innser nødvendigheten av at gode kokker skal lære seg hvordan sterke franske verb bøyes, ser på utviklingen med undring.
Forandringen er enda en av de mange selvmotsigelsene som preget den politiske nåtiden. Ledende politikere sier én ting, men gjør det motsatte, samtidig som de respektløst omdefinerer betydningen av vanlige ord og begreper ettersom de finner det politisk opportunt; rasisme er et paradeeksempel i så måte, ikke minst i Erna Solbergs smått bisarre variant «religiøs rasisme». Arbeiderpartiet fører en politikk som ikke er i norske arbeideres interesse (høy innvandring gir lavere lønninger og sterkere konkurranse om sosiale goder), mens det angivelig konservative Høyre går ut av sitt en gang utmerkede skinn for å fremme amerikansk woke-politikk, alltid i knallhard logrekonkurranse med «Stortingspartiet»s øvrige fraksjoner.
Alt dette skjer parallelt med at de samme politikerne, i tospann med medievokterne av den akk så truede offentlig anstendighet, brunskvetter politisk opposisjon fra nasjonalkonservativt hold. Retorikken fra bakvendtland og Orwells «1984» er blitt norsk standard: Hvitt kalles svart og omvendt, alt etter maktmenneskenes forgodtbefinnende.
Under slike forhold har ikke enkeltmennesker stor annet å falle tilbake på enn sine historiske kunnskaper, sin tankeevne og indre, etiske kompass. Dette burde likevel være mer enn tilstrekkelig for ikke å bli medskyldig i alt tøvet samtiden krever at alle skal underordne seg. Stort sett vet vi hva som er sant og ikke sant, rett og ikke rett, uansett hva Erna Solberg, NRK og Aftenposten fremholder som nye normer.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
