FrP-leder Sylvi Listhaug og VGs politiske redaktør Hanne Skartveit. Begge foto: Tore Sætre / Wikimedia Commons.

Den norske makteliten bruker tiårsmarkeringen for 22. juli-terroren i en voldsom kampanje for å tvinge Fremskrittspartiet inn i en fold der Sylvi Listhaug og hennes mannskap ikke lenger skal utgjøre noen reell opposisjon. Denne kampanjen har de siste dagene kretset rundt ordet «snikislamisering».

Halal-politikere trenger halal-journalister, og blant medieaktørene som gir makteliten en hjelpende hånd, er VGs politiske redaktør Hanne Skartveit. I en kommentar lørdag anklager hun Listhaug for å skape et «giftig klima» ved å lefle med «islamofobe konspirasjonsteorier». Man skulle ikke tro det var mulig at hun ville gjøre islamisters retorikk til sin egen i 2021, men så elendig er det altså fatt der på huset.

Når det gjelder den utvidede venstresiden, er det en tommelfingerregel som sjelden slår feil: Den er alltid skyldig i det den anklager motstanderen for. Giften er det Skartveit selv som blander.

Med manipulativ durkdrevenhet starter hun empatisk: «Det er lett å forstå at Sylvi Listhaug føler seg stemplet», forkynner første setning i ingressen. Skartveit fornemmer muligens at all denne demoniseringen av en skikkelse som Listhaug kan virke mot sin hensikt – omtrent som den kollektive personforfølgelsen av Hege Storhaug også må få mennesker med normale instinkter til å lure på hva pokker det er som får alle til å gå bananas og jakte i flokk på den måten.

Det å komme den andre i møte, akseptere vedkommendes følelser og hjelpe til med å sette ord på dem, er jo en velkjent strategi overfor barn, som i neste fase, etter at følelsene deres er validert, skal penses inn på andre og mer hensiktsmessige tanker.

I ingressens andre setning kommer formaningen fra Listhaugs erstatningsmor:

Det som er vanskelig å akseptere, er at hun fortsetter å bruke begrepet «snikislamisering».

Man skulle tro at det var lovlig innbilsk av en politisk journalist å utrope seg selv til hva som er akseptabelt i politikken. Men Skartveit trer med største selvfølgelighet inn som portvokter i det norske politiske ordskiftet. Er det ingen rundt henne som kan fortelle hvor dumt dette tar seg ut?

Good cop-Skartveit minner om at Listhaug fra tid til annen gjør det som forventes av flinke piker som vil til himmelen:

Listhaug har tatt avstand fra organisasjoner som SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge) og andre ytterliggående, islamfiendtlige og høyreradikale organisasjoner. I vinter sto hun i spissen for å ekskludere medlemmer på ytre høyre fløy i sitt eget parti. Og Listhaug har sagt tydelig at terrorangrepet 22. juli 2011 var politisk motivert, direkte rettet mot Ap og AUF.

Resultatet gav seg selv: FrP endte på under ti prosent på meningsmålingene, der Skartveit vil ha dem, mens de klart mindre underkastede Sverigedemokraterna er over dobbelt så store.

VGs politiske redaktør ser helst at velgerne som føler tilhørighet til den nasjonalpopulistiske strømningen i Europa, skal forbli politisk hjemløse i Norge. Hun vil derfor at Listhaug skal fortsette å fremmedgjøre velgerne som måtte vurdere å returnere til FrP.

FrP-lederen bør derfor gjøre som venstresiden sier:

Det de ber henne om, er å sette opp noen grensesteiner i den vanskelige debatten om innvandring og integrering. Hun har en troverdighet, som venstresiden mangler, blant innvandringsmotstandere. Antagelig også blant dem som befinner seg langt ute på ytre høyre fløy.

Og så er det at den slemme versjonen av politikvinnen dukker opp, og det forbudte ordet igjen skal fordømmes:

Det er der ute, langt til høyre, at begrepet «snikislamisering» lever som en konspirasjonsteori. Ordet er lummert. Det ligger innbakt i det at muslimer i samarbeid med en politisk elite i det skjulte forsøker å endre landet vårt.

Nå er det sånn at landet rent faktisk er blitt endret som følge av masseinnvandringen. Landet er nå splittet i en maktservil og en maktkritisk fløy. Og denne splittelsen ville neppe ha blitt så bitter hvis ikke islam var en faktor. Ordet «snikislamisering» sier ellers ikke noe i seg selv om hvilken grad – om noen – av samarbeid som finner sted. Det konstaterer bare en utvikling.

VG politiske redaktør forsøker likevel å skremme folk fra å bruke ordet:

Men i det øyeblikket noen sier at det finnes en plan for å snikinnføre en annen samfunnsmodell i Norge, er de over i konspirasjonenes verden. Da har de tråkket over til den mørke siden.

Hanne Skartveit går rett inn i rollen som svovelpredikant. Siden politikken er blitt den nye sexen, er det ikke seksuelle praksiser som masturbasjon som garanterer synderen en plass i helvete, det er syndige politiske oppfatninger. Hun representerer den samme moralismen som livsfiendtlige prester gjorde for hundre år siden. Same shit, new wrapping.

Som de fleste med omløp i hodet har sett, finnes det konspirasjonsteorier som er halal, for eksempel Trumps angivelige samrøre med Russland, slik også norske journalister har mast om i årevis, mens andre er haram – fremfor alt å antyde at islam ikke har edle hensikter med Europa denne gangen heller, og at en underkastet politisk klasse ikke gjør noe for å stå imot.

Man ser aldri noen begrunne hvorfor konspirasjonsteorier normalt er dårlig tenkning, nærmere bestemt når de har liten forklaringskraft og konsekvensene av dem utløser mange spørsmål som er vanskelige å besvare uten å ende opp i absurditetene, for slik å bryte radikalt med Occams barberkniv.

Journalister prøver seg aldri på den øvelsen, fordi de stort sett ikke kan noen ting. Ikke kan de fremmedspråk, ikke behersker de matematikk eller naturvitenskap, historie kan de heller ikke, ei heller økonomi – og minst av alt kritisk tenkning og logikk. Det er ikke lett å forstå hvorfor journalister som ved et mirakel måtte kunne noe av dette, er komfortable med yrkestittelen.

Skartveit gjør sitt beste for å bagatellisere noen av islamiseringens utslag i Norge, som passfoto med hijab. Man skulle tro hun aldri hadde hørt om klanmentalitet, kvinneundertrykkelse, familievold, antisemittisme eller fundamentalisme blant muslimer i Vesten. Hvor blind er det mulig å være?

Hun later også som om det er politikere som har størst evne til å hindre eller tillate kritikk av islam:

Religionskritikk er en naturlig del av vår historie, og av vårt samfunn. All religion er makt. Det gjelder også islam. Derfor har de politikerne som har forsøkt å beskytte religion mot kritikk, eller blande religion inn i politikken, møtt massiv motbør.

Men det hjalp ikke stort da Samuel Paty ville undervise om ytringsfrihet, eller hva? Det er ikke politikken som regulerer disse tingene lenger. Det er ikke lenger politikken som skaper forandringene i samfunnet, i beste fall administrerer de dem så vidt.

Det som imidlertid tar kaka, er at Skartveit gjør islamisters vokabular til sitt eget:

Listhaugs lefling med islamofobe konspirasjonsteorier skaper et giftig klima i en viktig debatt.

Myndigheter i Frankrike som bekjemper radikalisering, har offisielt tatt avstand fra ordet islamofobi fordi ordet ble innført av islamister for å stanse kritikk av radikal islam. Islamofobibegrepet er i henhold til disse myndighetene intet mindre enn et våpen i hendene på islamister som bekjemper republikken. Tidligere statsminister Manuel Valls kalte begrepet en trojansk hest. Kanskje Skartveit mener han er havnet i djevelens farlige konspi-land også?

I en litt mer intelligent verden ville folk ha prøvd å lære av andres feil istedenfor å være nødt til å begå de samme feilene for at viktig kunnskap skal gli inn i knollen. Frankrike er et land med klart mer fremskreden islamisering enn vårt eget.

I lys av Emmanuel Macrons tale om islam i fjor høst skulle man kanskje tro det ikke var så kontroversielt lenger å hevde at islamister jobber målrettet for å islamisere Europa, og at dette skjer med politikeres mer eller mindre passive medvirkning.

Ikke desto mindre er en av de fremste skribentene i Norges største avis komplett uvitende om det som skjer utenfor hennes egen boble i Oslo. Og VG har fremdeles lesere. Forstå det den som kan.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!