Noen ganger kan en godt laget TV-serie endre en sport. Dette skjedde via den fabelaktige dokumentarserien Formula 1 – Drive to survive. Netflix skapte ny interesse for motorsporten, og jeg var en av de som ble rammet.

Følelsen kan minne om det jeg opplevde den gangen jeg så dokumentaren om Muhammed Ali og oppgjøret med George Foreman. Virkeligheten overgikk alt som Sylvester Stallone hadde fantasert deg frem til i serien om bokseren Rocky.

I den legendariske kampen, som er kjent som «The Rumble in the Jungle», vinner Muhammed Ali mot overmakten. Forfatteren Norman Mailer fulgte Ali tett i dagene før kampen og under kampen, og skrev i 1975 reportasjeboka The Fight (norsk oversettelse 1976: Kampen), der han ikke bare refererer forspillet og kampen, men også gir et innblikk i Mobutus Zaire. Samtidig analyserer han i denne boka sine egne holdninger til svarte og svart kultur og væremåte.

Ali var en poet, en fighter, og en legende. Han ble kåret til århundrets idrettsmann.

I gotta tell all the children in the world. Quit eating all that candy.

I am so mean I make medicine sick.

Ali oppsøkte farene og smerten. Dette gjelder også for de få utvalgte som setter seg inn i monsterbilene som utgjør Formel 1.

Dette er ekstremsport på aller høyeste nivå. Viljen til å vinne overgår trangen til å leve. Denne dokumentaren tar deg inn bak kulissene. Man behøver ikke ha noen interesse for motorsport – selv har jeg aldri vært interessert. Men Netflix har utført et mesterstykke. De åpner opp dørene til en hemmelig, ukjent verden. En verden bygd på meritokrati, penger, overdreven selvtillit og  ekstrem individualisme.

Utøverne sier det rett ut: De frykter ikke døden. De er mer skremt av tanken om nederlag.

I første sesong sammenlignes førerne, de tyve beste i verden, med jagerpiloter. Dette er bare sprøyt. De kan nok ha noe av de samme evnene. Men mentaliteten er helt annerledes. Man vinner ikke en krig som solospiller. Men Formel 1 krever, som alle individuelle idretter, maksimal egoisme.

Mens foreldrene til førerne bare håper at guttene (for mange av disse førerne er svært unge) overlever neste løp.

Det som skaper spenningen i serien er nettopp konflikten mellom disse egoene, og at sporten både er et individuelt mesterskap og en lagkonkurranse. Pengene sitter løst: Lewis Hamiltom har en lønn på rundt 50 millioner USD i året, det er hinsides all fornuft. 1600 mennesker jobber døgnet rundt for at bilen hans skal fungere optimalt.

Men Hamilton er slangen i paradiset. Han er selveste woke-prinsen, en sutrekopp som vaser rundt i BLM-skjorte og klager så mye på dårlige dekk at selv kommentatorene må glise. Han sier at han skal bli vegetarianer for å redde miljøet, mens han flyr hundene sine rundt i privatfly og kjører Formel 1. Selv med en inntekt på godt over 500 millioner kroner i året føler han seg undertrykt.

Selvsagt var det Hamilton som forsøkte å få alle førerne til å knele for Black Lives Matter. Men blant de 20 førerne var det seks som sa nei takk. Blant disse var Ferrari-føreren Leclerc.

I believe that what matters are facts and behaviours in our daily life rather than formal gestures that could be seen as controversial in some countries. I will not take the knee but this does not mean at all that I am less committed than others in the fight against racism.

— Charles Leclerc (@Charles_Leclerc) July 5, 2020

Dermed har man det første man trenger for å bli interessert i en sport: Man har funnet noen å hate. Da mangler bare helten.

Valget sto mellom Daniel Ricciardo og Max Verstappen. Førstnevnte er en lun fyr fra Australia, han er selve sirkusklovnen som det er umulig å mislike.

Men han er ikke god nok, dessverre. Da ender man opp med Red Bull-føreren Verstappen. Han er Hamiltons største utfordrer, og en fryktløs fører som nesten kan minne om Iceman fra filmen Top Gun. Og i år tar han kanskje sin første tittel, hvis han overlever så lenge og ikke gjør alt for mye sinnssyke manøvrer.

Han ledet inntil forrige løp nokså klart kampen om VM-tittelen. Men da slo Hamilton tilbake og sendte Verstappen i veggen. Han skal ha blitt utsatt for en belastning på 51 G. Det er nesten utrolig at noen kan overleve en slik belastning.

Tidligere i år ledet Verstappen et løp overlegent, men gamblet med dekkene. Noen få runder før mål punkterte han i rundt 300 km/t.

Søndag skal Verstappen forsøke å ta revansje i Ungarn. Det kan bli nokså heftig. Verstappen er ikke interessert i å snakke om det som skjedde på Silverstone. Han vil slå Hamilton på banen.

Men denne serien handler ikke bare om førerne. Man blir kjent med teamledere, og man får innsyn i motivasjonen til de som betaler for moroa. Det er et enormt press i alle ledd. Som en av lederne sier i sesong to:

We want drivers who say fuck it, we are going for it.

Balansen mellom å gjøre alt for å vinne, helst uten å ødelegge for laget, er umulig. Dette skaper drama og konflikter. Jeg så tre sesonger av denne serien på litt over en uke, det gikk ikke an å slå av. Å se Romain Grosjean overleve et flammehav var en sterk opplevelse. Som han selv utrykker det:

I am the man who walked out of fire.

Tilskuerne, meg inkludert, bevitnet et rent mirakel.

How did he get out? That’s an act of God.

En hardt presset teamleder sier at hvis han ikke leverer resultater, så er han ferdig.

The target of this season is to survive.

Det interessante er at alle involverte virker å nyte det ekstreme presset. Dette er folk som ikke er fornøyd med å være middelmådigheter. De skal være best, uansett om jobben din er å skifte dekk eller kjøre bil i over 300 km/t. De har sinnssyke mål, de er aldri fornøyd. De kan alltid bli bedre.

I en episode ser vi en av førerne som kjører gjennom et løp på en simulator. Han velger riktig spor, hastigheten er helt opp mot grensen av det maksimale. Han gjør ingen feil.

Alt dette gjør han med bind for øynene. Dette er nivået vi snakker om.

Samtidig dukker det opp noen sympatiske og menneskelige trekk innimellom. Som at Verstappen alltid takker laget etter en seier. Han forstår at han ikke kan vinne alene, at han kanskje er stjerna, men samtidig helt avhengig av teamet. Det er en liten ripe i Iceman-rustningen som gjør den 23 år gamle supermannen til et menneske.

Så nå som fotball-EM er over har jeg funnet meg en ny interesse. I morgen blir det garantert drama under Budapest Grand Prix. Verstappen skal ta hevn, det kan bli spektakulært.

Men selv om jeg misliker Lewis Hamilton, så er han tross alt en av tidenes beste førere. Han er ikke en som lar seg detronisere uten kamp.

Viasat  klokken 15.00 søndag.