De intellektuelle katastrofene på to ben som utgjør mesteparten av den politiske klassen i Norge, prøver i øyeblikket febrilsk å fordømme ordet «snikislamisering» som tegn på at man oppholder seg i eller snublende nær et farlig landskap av konspirasjonsteorier.
Det hjelper ikke at de som bruker ordet, forklarer at det representerer en virkelighet det er lett å gjøre rede for. Man har å bøye seg for at ordet er tabu, ellers må man ta det som kommer av verbale atombomber.
Som politisk taktikk har det kanskje noe for seg å forby ordene som beskriver den elendigheten den politiske klassen har stelt i stand. Problemet er at folk i lengden ikke vil gi avkall på ord som beskriver virkeligheten.
Ikke bare er det lett å forsvare ordbruken og avvise den giftige assosiasjonen halal-politikerne vil skape.
Det er nemlig ikke sånn at man automatisk er å anse som andre mennesker hvis det finnes et sammenfall av vokabular. I bedre tider lærte folk å dra kjensel på denslags feilaktig logikk i Ludvig Holbergs drama «Erasmus Montanus». Du er ikke en stein selv om du ikke kan fly. Det er ikke farlig hvis også djevelen sier at 2 + 2 = 4.
Det er også lett å vise til eksempler på tilsvarende ordbruk av den helt legitime sorten i andre land. Kanskje dette er illegitime land sammenlignet med Norge?
Noen husker sikkert forbudet mot bygging av minareter som ble vedtatt ved folkeavstemning i Sveits i 2009. Initiativtagerne til minaretforbudet, som i strid med ønskene til mesteparten av den sveitsiske politiske klassen fikk nærmere 60 prosent av stemmene, anførte blant annet at de var imot det som ble kalt schleichende Islamisierung på tysk, islamisation sournoise på fransk og islamizzazione strisciante på italiensk (jeg antar det fantes et tilsvarende ord på retoromansk).
Norske halal-politikeres beste håp er at nordmennene ikke kan fremmedspråk og aldri leser utenlandske nyheter. Uten en uopplyst befolkning er de sjanseløse.
Det er da også bare en uopplyst befolkning som svelger Unge Høyre-toskers karakteristikk av ordet snikislamisering som «uanstendig». Det å snakke sant er blitt det 21. århundrets svar på seksuelle praksiser innbilt anstendige Høire-mennesker ville ha kalt uanstendige for hundre år siden.
Snikislamisering er videre blitt benyttet på den høyst reelle islamiseringen av det tyrkiske samfunnet som har skjedd under president Recep Tayyip Erdoğan. Tyrkia var ultrasekulært, men eksporterer i dag islamisme til Europa. Både sekularister i Tyrkia og observatører utenlands har omtalt prosessen som snikislamisering. Mange drømmer om å gjenta den hjemme hos oss.
I 2004 leverte Frankrikes utdanningsdirektør Jean-Pierre Obin ellers en rapport til departementet der han advarte mot islamiseringen i franske skoler. Det var blitt vanskelig å snakke om mange temaer, det være seg Holocaust, Voltaire og mye annet.
Frankrikes regjering bidro så godt den kunne for at islamiseringen Obin hadde observert, forble snikende. Den la rapporten stille og rolig i en skuff, og det skulle gå to år før det ble offentlig kjent at rapporten overhodet var blitt laget.
De som vil bannlyse ordet, har altså en fordømt dårlig sak. Hvis de har lyst til å teste den saken, kunne de kanskje holde en folkeavstemning i Norge om forbud mot bygging av minareter i vårt eget land.
I denne sammenheng er det vel verdt å minne om at statsminister Erna Solberg har uttalt seg i disfavør av folkeavstemninger, gitt at folks følelser influerer på resultatet – som om noe annet var ønskelig, enn si mulig.
Det er plent umulig å forstå hvorfor nordmennene gir alle disse dåsemiklene som sitter på Stortinget, fornyet tillit gang etter gang. Dere trenger ikke å finne dere i at disse som skulle være folkets tjenere, anser dere som ekstremister. Se nå til å førtidspensjonere denne søplegjengen når dere har sjansen om noen uker. Det er en ordre.