Enkelte grupper innvandrerkvinner har økt risiko for alvorlige komplikasjoner i forbindelse med fødsler og svangerskap – inkludert dødfødsler. Nå står et livreddende prosjekt i fare.

Slik innledes en artikkel i Stavanger Aftenblad. Intensjonen er åpenbar: Norge burde skamme seg, vi bryr oss liksom ikke om nyfødte innvandrerbarn. Hvis man leser kun overskriften og ingressen sitter man igjen med et inntrykk av at innvandrere som skal føde nærmest mishandles i det norske helsevesenet.

Det fortsetter med signalord:

Svangerskap, fødsel og barseltid er emosjonelle og sårbare situasjoner i kvinners liv. Det å måtte føde i et fremmed land, uten å kunne språket og uten den nærmeste familien til stede, kan være ekstra krevende.

Folkehelseinstituttet har produsert en rapport, selvsagt. Innvandrerkvinner er mer utsatt for alvorlige komplikasjoner i svangerskap og fødsel. Også dødfødsler er overrepresentert.

– Det viser seg at disse gruppene i tillegg er mer utsatt for barseldepresjon og at de får mindre smertelindring, forteller jordmor på Stavanger universitetssjukehus, Margrethe Tangerud.

Om det har noe med innavl å gjøre nevnes ikke, men i Storbritannia har dette vært omtalt åpent, blant annet i en dokumentar av Tazeen Ahmad.

I Bradford er 75 prosent av de gifte pakistanere gift med et søskenbarn. I Storbritannia er tallet minst 50 prosent. 41 prosent av norskpakistanere er barn av foreldre som er søskenbarn.

Mellom 4 og 10 % av barna fra slike ekteskap blir født med genetiske abnormaliteter. En tredjedel av disse dør før de fyller 5 år. Mange av de andre blir sterkt hjelpetrengende, noe som både er menneskelige tragedier, men som også koster enorme beløp for vertslandene.

Men barna, særlig de ufødte, er selvsagt uskyldige. Får disse virkelig ikke noe hjelp fra det norske helsevesenet?

Vel: De får den samme hjelpen som alle norske barn får. Den store krisen nå er at de ikke blir særbehandlet. Den nye adelen har vent seg til spesialbehandling, men dette strammes nå inn.

For kommunikasjon er så viktig at man hadde egne ansatte som skulle hjelpe de sårbare innvandrerkvinnene.

– Det å forstå og gjøre seg forstått er helt avgjørende for at kvinnen skal få den rette hjelpen.

Dette skulle flerkulturelle doulaer hjelpe til med – kvinner som har lik bakgrunn som den fødende, snakker samme språk og selv har født i Norge. De skal tilby emosjonell støtte og være en slags bro mellom kommende mødre og det norske helsevesenet. I flere av landets sykehus har de bidratt til at kvinner føler seg trygge og blir behandlet på en riktig måte.

«En doula er en fødselspartner som gir emosjonell, fysisk, informativ og praktisk støtte til en kvinne og hennes partner under hele fødselsprosessen, og også i tiden før og etter fødselen. Doula er ikke en beskyttet tittel, selv om det finnes egne skoler som gir doula-utdanning, også i Norge. Doula-rollen regnes som en del av alternativ behandling.

Den ekstra følelsesmessige tryggheten fødekvinnen og hennes partner oppnår ved å ha en doula, ligger til dels i at relasjonen er bygget opp før fødselen, samt i at doulaen kan ha sitt fulle og hele fokus på det fødende paret, konstant, fra fødselens start til slutt.»  (Wikipedia).

Dette finansieres av noen, men neppe av de fødende innvandrerkvinnene. Nå kreves det langsiktig finansiering. Noe som minner om afrikanske heksedoktorer må integreres i den norske velferdsstaten.

Det er ikke gratis. Prisen for omlag 500 fødsler på landsbasis er 7,3 millioner kroner. Dette utgjordenesten 15.000 kroner per fødsel i 2002.

Arbeidspartiet, SV og Senterpartiet har foreslått støtte over årets reviderte statsbudsjett, men har ikke fått flertall.

Lisa Marie Ness Klungland i Rogaland Senterparti understreker prosjektets betydning:

– Dette tilbudet går direkte på kvinnehelse og integrering.

Hvordan integrering bedres av spesialbehandling er litt vanskelig å forstå. Men ifølge Klungland dreier det seg om småpenger.

– I det store bildet er ikke dette store summer, men det har enorm betydning for den enkelte kvinne. Det gir mor og familien en god start på det som skal være en fin opplevelse.

Mari Holm Lønseth (H) i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget mener slike tilbud bør ligge under de enkelte sykehus sine budsjetter, og hun understreker at alle får god fødselsomsorg i Norge. Men vår heltinne fra Senterpartiet er ikke fornøyd før muligheten er lik for alle.

– Da blir det ikke et universelt tilbud. Det kan ikke være sånn at du får dette tilbudet hvis du er fra Stavanger, men ikke hvis du er fra Oslo.

Selv koronapandemien skaper problemer. En jordmor forteller at doulaer har blitt forhindret fra å delta i fødsler på grunn av smitteverntiltak.

Som nordmann med to barn rister man litt på hodet. Det var ille nok å være tilstede under to fødsler. Flere folk rundt meg var det siste jeg ønsket i den situasjonen. Den eneste grunnen til at jeg selv var tilstede var at min kone ønsket det.

Vi er alle forskjellige, og jeg har respekt for at noen har andre ritualer rundt fødselsprosessen enn de jeg som norsk mann blir «tvunget» inn i. Men hvorfor i all verden skal dette finansieres av absolutt alle andre enn de involverte foreldrene?

Velferdsstaten har ingen begreper om grenser. Dette blir trolig vår undergang.

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

Stavanger Aftenblad

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!