Erling Marthinsen 
Kritisk raseteori spres som en kreftsvulst i den vestlige verden. Særlig i USA, men også i Storbritannia skaper dette splittende «tankegodset» uro i befolkningen. Brighton er et eksempel.
Kritisk raseteori (CRT) omfavnes av vellykkede forfattere og journalister, og spres via aktivister på universitetene og andre offentlige institusjoner. Politikere dilter lydig etter, siden de tror akademia og kulturelite = folket.
Brighton and Hove City Council (BHCC) – byrådet i Brighton – er blant de ivrigste. Byrådet er dominert av Labour-partiet og De grønne, og de to partiene konkurrerer om å være mest mulig woke.
Allerede 12. juni i 2020, bare noen uker etter drapet på George Floyd, annonserte Labour’s «ledende rådgiver for likhet» Carmen Appich at BHCC skulle bli britenes første «antirasistiske byråd».
Uttalelsen var full av sjargong fra kritisk raseteori.
‘This is about recognising who does and doesn’t have privilege’, she said, adding that ‘as a white woman, I can empathise, discuss and inform myself, but I have no lived experience [of racism]’.
CRT ble ikke nevnt spesifikt, men innflytelsen var åpenbar. Og tidligere i år tok byrådets nestleder begrepet i bruk, helt sømløst.
‘Critical race theory is our lens for developing our understanding of the complexities of racism’.
De grønne ville delta i konkurransen om woke-poeng, og byrådsmedlem Amy Heley siterte en anonym uttalelse fra Brighton BLM, «Brighton has fallen». Her kunne vi blant annet høre:
For over 500 years the societies we live in have been constructed to make life harder if you’re black. We all know this and surely we don’t need to offer a history lesson but then again maybe we should as black history and colonialism isn’t taught in our schools.
Heley argumenterte for at dette ga byrådet et mandat til å innføre sin nye, antirasistiske strategi.
Men et ekte mandat hadde ikke byrådet noen interesse av å skaffe seg. De 300.000 innbyggerne i Brighton ble aldri spurt.
Byrådet i Brighton lot seg ikke stoppe av detaljer som demokrati og folkets mening. De innførte obligatorisk kursing i antirasisme for alle offentlige ansatte. Men det var ikke det verste.
More concerning than this is its ‘Anti-Racist Schools Strategy’, agreed in November.
CRT nevnes heller ikke her spesifikt, men sjargongen er lett gjenkjennelig.
Byrådet vil at skoler og barnehager skal lære barna om ‘key aspects of racial literacy’, som inkluderer «en historisk forståelse for konstruksjonen av rase, og en forståelse for systemisk/strukturell rasisme og hvordan dette manifesterer seg og reproduserer seg i vår samtid».
Denne nye tenkemåten, med sitt hyperfokus på rase, settes i kontrast til den nå foraktede «fargeblinde» tilnærmingen som har dominert arbeidet mot rasisme i flere tiår. Det har faktisk blitt rasisme å ikke dømme folk etter rase. Orwell kunne ikke funnet på noe så sykt.
Journalisten Adrian Hart har ved flere anledninger stilt spørsmål til byrådet i Brighton om hva som er bakgrunnen og motivasjonen bak den nye politikken. Svarene lar vente på seg, og når de kommer er de vasne og intetsigende.
Synspunktene til noen få fanatiske aktivister preger en hel bykommune med 300.000 innbyggere. Byrådet sier at CRT bare er en «linse» man ser gjennom for å utforme politikken.
Men når kritisk raseteori blir obligatorisk i skoler og barnehager, så dreier det seg ikke lenger kun om en «linse», men en kjøttkvern. Selv lokale politikere nektes innsyn i prosessene rundt denne hjernevasken av små barn.
Hart presset på, og allierte seg med en lokal organisasjon som går under navnet «Don’t Divide Us», som jobber mot den nye, splittende ideologien. Sammen stilte de spørsmål ved om byrådet opptrer etisk forsvarlig når de lærer små barn om kritisk raseteori på en måte som fremstiller dette som ubestridte fakta.
Nestleder Hannah Clare svarer ikke på spørsmålet, men fortsetter med CRT-sjargong:
Racial literacy training for schools explains that we are all one human race, and that race is a social construct. The development of critical-thinking skills is one element of our educational input.
Altså: Move along, nothing to see here.
Men det er noe å se her. Barna lærer at de lever i et systemisk rasistisk samfunn, og at de som hvite er medskyldige gjennom det «hvite overherredømmet».
De lærer å fokusere innbitt på hudfarge, og at de alltid vil være splittet på grunn av rase. Fellesskap er hverken mulig eller ett ideal.
Dette er ikke sunne idéer, og det er heller ikke fakta. Dette er splittende konsepter som skaper fiendskap, mistillit og konflikt, og vanlige folk vil ikke ha dette som en del av sine og barnas liv.
Men byrådet i Brighton har innført dette, uten å spørre folket.
Les også:
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
