Noen må nesten si dette: Det såkalte rasismeproblemet i engelsk fotball har ingen tilknytning til virkeligheten. Det handler mer om moralsk panikk.

Etter finalen i fotball-EM, hvor tre spillere med mørk hud misset på straffe, har hele England (ja, det var England som spilte, ikke UK) vært preget av hysteri.

Det snakkes om en «flom» av rasisme, Storbritannias statsminister Boris Johnson er på ballen og fordømmer. Innenriksminister Priti Patel slaktes fordi hun tidlig i mesterskapet våget å antyde at fansen hadde rett til å bue hvis det engelske laget gikk ned på kne. Hun ble etter finalen anklaget for å ha bidratt til den rasistiske «flommen».

Twitter-venstre gikk bananas, de hadde det man på engelsk kaller a field day. Endelig ble engelskmennenes fryktelige rasisme avslørt for en hel verden! Antirasistene jublet: Se, vi betyr noe! Gi oss mer statsstøtte!

De engelske  avisene slåss om å være mest kritiske overfor sitt eget folk, da spesifikt de foraktede fotballsupporterne.

The ugly face of football returns, skrev Daily Mirror.

Man kan bemerke at de skriver «returns», som om fotball alltid har hatt et «ugly face». Klasseforakten er åpenbar, fotballfans er A Basket of Deplorables. Kan de ikke like golf eller cricket, som oss dannede overklassebriter, liksom?

Rupert Hawskley skrev en kommentar i Independent, med tittelen:

Don’t be surprised at the racist abuse of Bukayo Saka – this is England, after all 

Thuggishness, entitlement and a total lack of care for others seem to be national traits now, and plenty of England fans take a lot of pride in that.

Hele verden følger med, og her hjemme var Mímir Kristjánsson fra Rødt ute på Facebook og beklaget seg over den fryktelige rasismen blant engelske fotballtilhengere:

Den skammelige behandlingen av svarte spillere i engelsk fotball kjenner tydeligvis ingen nedre grenser.

Disse forkastelige medgangssupporterne, som var klare til å bruke et eventuelt engelsk EM-gull i all verdens høyrenasjonalistiske propaganda, hopper selvfølgelig av toget det sekundet 19-åringen Bukayo Saka bommer på straffe.

Nå er hans sosiale medier-konti oversvømt av apekatt-emojier og annen rastisisk hets. Slik belønner det engelske fotballpublikummet en unggutt som har stått fram og turt å ta en hel nasjons skjebne på sine skuldre.

Det er rett og slett bare kvalmt. Vi får jobbe på mot rasisme, både i fotballen og andre steder.

Et veggmaleri i Manchester av Marcus Rashford, som er selve generalen for woke fotballstjerner, ble tagget ned av rasisme, ble det påstått. Men som Brendan O’Neill i Spiked skriver, så handlet det ikke om rasisme.

The graffiti seemed to say ‘Fuck Saka, Fuck Sancho’ – in relation to the two other penalty-fluffers – and ‘Shite in a bucket, bastard’ with a badly drawn cock and balls pointing to Rashford’s mouth. Infantile? Undoubtedly. Racist? No.

Politiet i Manchester sier i ettertid at graffitien nok var usmakelig og infatil, men den var ikke rasistisk.

Men så var det denne «flommen av hets» på sosiale medier. Er dette en god beskrivelse av realitetene?

Vel: Også dette er undersøkt, av medier som absolutt ikke kan beskrives som høyreekstreme.

Channel 4 har undersøkt saken med hjelp fra Professional Footballers Association. De har analysert 850.000 tweets som ble publisert i forbindelse med EM-finalen. Av disse ble 1913 flagget som «muligens krenkende». Kun 167 tweets ble beskrevet som ‘high-risk’ abuse, og under denne fanen finner man helt sikkert de virkelig rasistiske meldingene.

Reuters på sin side har funnet ut at de fleste av de krenkende og rasistiske meldingene i forbindelse med EM-finalen slett ikke er publisert av engelske supportere:

The Premier League’s data from their monitoring of abuse against players has shown that around 70% of cases involve abuse coming from social media users outside of the United Kingdom, a league source told Reuters on Tuesday.

Så da gjenstår kanskje 30 prosent av 167 potensielt rasistiske Twitter-meldinger? Litt over 50 tweets i et fotballelskende land i dyp skuffelse, et land som har 55 millioner innbyggere (av totalt 66 millioner i hele Storbritannia).

Er det greit å beskrive dette som en flom av rasisme?

Er det synd på folk som Rashford, som tjener over 100 millioner kroner i året, og hylles dag ut og dag inn for sine veldedige prosjekter og (i mindre grad) evner på fotballbanen? Bare fordi det dukker opp en og annen usmakelig tweet innimellom all hyllesten?

Nå slenger selvsagt woke-prinsen nummer én seg på. Lewis Hamilton, som har dominert Formel 1 i årevis, tjener over 500 millioner kroner i året på å kjøre fort med bil.

Nå klager nå på at han har blitt utsatt for rasistisk hets etter at han vant Formel 1-løpet på Silverstone, etter å ha presset sin erkefiende Max Verstappen av banen i løpets første runde (Mer om Formel 1 kommer ved en annen anledning).

Offerrollen er hard valuta, og mediene svelger det med hud og hår. Akkurat som når Lan Marie Berg angivelig ble utsatt for massiv hets for en tid tilbake, og det hele endte med at politiet innledet undersøkelser rundt tre av disse hetsende meldingene, og det hele endte opp med to forelegg for hensynsløs adferd.

Det handler om moralsk panikk.

Stanley Cohan populariserte begrepet da han ga ut sin klassiker Folk Devils and Moral Panics i 1972. Han beskrev en situasjon hvor:

…a condition, episode, person or group of persons become defined as a threat to societal values and interests

Disse situasjonene blir gjerne fulgt opp av medier som jakter på sensasjoner, og man ender opp med det Cohen beskriver som «deviation amplification» – altså avvik som forsterkes og mangedobles.

Historisk kan heksebålene være et symbolsk eksempel på en tidlig form for moralsk panikk.

Vi ser det i norske medier også. Hvis man kritiserer noe, skriver VG at man «raser mot…». Vi ser det i hvordan Biden og andre Demokrater sammenligner inntoget i Kongressen med borgerkrigen, Pearl Harbour, 9/11 etc.

Vi kjenner igjen den moralske panikken, når selv norske aviser fremstiller det å måtte identifisere seg for å avgi stemme beskrives som «et angrep på demokratiet». Ingen journalister i MSM reflekterer over at dette er en selvsagt praksis i Norge, og i de aller fleste land som kan kalle seg demokratisk (og mange av de andre også).

Det snakkes om at man hater kvinner, hvis man ikke støtter ekstrem feminisme. Hvis man ikke vil ha sex med en person med samme biologiske kjønn, så er man transfobisk og har et «dårlig menneskesyn», slik vi så i saken om kunstneren Ina Bache-Wiig. Professor Jordan Peterson ble anklaget for å forårsake selvmord siden han ikke ville bruke pålagt tale, og kalle transer for deres selvvalgte pronomen fordi loven krevde det.

Den uspiselige programlederen Cathy Newman ble greit satt på plass da hun stilte det komplett idiotiske spørsmålet til den kliniske psykologen:

Why should your freedom of speech trump a trans persons right not to be offended?

Gotcha!

Den moralske panikken er overtydelig i disse dager, når vi i ukesvis har blitt bombet med utallige kronikker som forteller oss om hvor lite oppmerksomhet 22. juli har fått. «Tankegodset bak» males med bred pensel: Alle som stemmer til høyre for AUF er per definisjon medskyldige i det grusomme terrorangrepet. Erna Solberg burde ikke delta under minnemarkeringen!

Snorre Valen har skrevet tonnevis med kronikker og en bok (!) om 22. juli og særlig etterspillet. I en kronikk 19. juli stiller han spørsmålet:

Hvorfor vil ingen i pressen svare på Elin L’Estranges kritikk?

I kronikken til L’Estranges kan man blant annet lese:

Det var våre ytringer som ble behandlet som farlige. På lederplass i landets største aviser. Mens høyreekstremisten Peder Jensen fikk bokstipend for å forsvare seg og ble aktivt invitert inn i Aftenpostens debattspalter. Uten kritiske motspørsmål.

Uten kritiske motspørsmål? Hvilken planet har L’Estranges bodd på de siste årene?

Hvordan starter man på et svar på noe slikt, ytret av en person som helt åpenbart er et ekte offer for en grusom terroraksjon? Er L’Estranges egentlig ute etter noe svar? Jeg vet ikke, og ønsker ikke å spekulere. Men en ting synes klart for meg.

Grunnen til at ingen svarer er at det massive trykket og den moralske panikken har gjort debatten rundt 22. juli til en umulighet. Man kan ikke svare uten å bli utskjelt og anklaget for å bygge opp under «tankegodset». Som konservativ kan man ikke svare uten å bli satt i bås med massemorderen og terroristen.

Hvis man ikke er fra AUF, og faktisk var tilstede på Utøya for snart ti år siden, så kan man ikke tillates å ha meninger om 22. juli. Det blir som om man bedriver kulturell appropiasjon.

Derfor er det best å holde kjeft. For å parafrasere The Hitchikers Guide to the Universe:

Ikke få panikk, og husk: Ta med deg et håndkle.

Kjøp Peder Jensens bok her!