Janne Haaland Matlary. Foto: Morten Holm / NTB.

Et av de utallige nedslående kjennetegnene ved det politiske landskapet i Norge er at ingen av partiene på Stortinget viser noen som helst sympati for nasjonal­populismen i Vesten, en politisk strømning som er blitt en stadig klarere konkurrent til woke-globalismen.

Politiske skikkelser som Donald Trump, Marine Le Pen, Matteo Salvini, Geert Wilders, Viktor Orbán og Jimmie Åkesson har lyktes i å vinne mange tilhengere til det som essensielt er en konservativ bevegelse, men i Norge våger knapt noen å si at disse representerer noe bra – en sunn reaksjon på et ideologisk tog som har løpt løpsk.

Desto hyggeligere at en Høyre-politiker, riktignok en som i øyeblikket er langt unna maktens tinder, viser tegn til å gå motstrøms.

I en kronikk i Dagens Næringsliv torsdag tar Janne Haaland Matlary klart forsvar for familie­politikken i Ungarn, som nylig har fått hard medfart i EU på grunn av et forbud mot å fremme homo- og trans­seksualitet overfor mindreårige.

Matlary ser på denne striden som en del av en større kulturkrig:

Kulturkrigen fra Amerika har nådd Europa med full styrke. Den handler om familiepolitikk, kjønnsideologi, bioteknologi og abort. Lenge har venstresiden i USA fremmet fri abort, ofte helt frem til fødsels­øyeblikket, radikal kjønnsideologi hvor kjønn er bestemt subjektivt av den enkelte, surrogati i noen delstater, etc.

Den tidligere stortings­representanten og stats­sekretæren i UD, som i dag er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, minner om at familie­politikken normalt har dreid seg om å verne dem som får barn, altså mann og kvinne, samt at foreldrenes rett til å bestemme hva slags verdier barna skal lære, er en grunnleggende rettighet.

Men dette skulle man ikke tro når man ser reaksjonene mot Ungarns nye lov om seksual­oppdragelse. Loven er uheldig på den måte at pedofili er omtalt i samme lov som radikal kjønnsideologi, og man kan tenke seg at grunnen til dette er å skape nettopp kontrovers og kritikk fra utlandet – med tanke på parlaments­valget til våren der statsminister Orban stiller til gjenvalg. For de aller fleste velgere i Ungarn står helt bak denne loven.

Til tross for mistanken om at Orbán provoserer EU med tanke på det politiske hjemme­markedet, mener Matlary at loven likevel står seg:

Men hovedpoenget i loven er foreldreretten – at det ikke er staten som skal bestemme hva slags seksual­undervisning dine barn får. Dersom foreldre vil ha for eksempel en katolsk skole for sine barn hvor man lærer at ekteskapet er et sakrament, en hellig union for livet, åpent for å få barn – ja, så kan foreldre velge en slik skole.

Radikal kjønnsideologi for barn er ganske enkelt ikke velkomment i Ungarn, fastslår Matlary. Hun trekker en linje til USA, og sier at kulturkrigen der handler om det samme:

Den samme kampen står i amerikansk skole for tiden. Der fremmes radikal raseteori av Biden-administrasjonen i både skole og forsvar.

Roten til denne ideologien er marxismen, konkluderer Matlary:

Det pågår en kamp om såkalt «kritisk teori» med hensyn til både rase og kjønn. Denne teori­tradisjonen er en variant av marxisme og fremmer politisk aktivisme, ikke vitenskap.

Ungarn diskriminerer ikke homofile, og har sågar en partnerskapslov som regulerer homofilt samliv, opplyser Matlary. Men forståelsen av ekteskapet samsvarer med den tradisjonelt kristne. Det har ikke EU noe med:

Det er i alle fall ikke EU som skal bestemme overnasjonalt om dette, selv om det kommer ekstremt sterke krav fra EU-kommisjonen nå: Man vil tvinge Ungarn til å endre sin lov – uklart hvordan og med hvilken hjemmel. For Ungarn er i utakt med «europeiske verdier», menes det unisont, uten at noen tar seg bryet med å definere helt konkret hva disse går ut på.

Det kan ikke være slik at abort og radikal kjønnsideologi er en europeisk verdi, mens den tradisjonelle familien ikke er det, resonnerer Matlary. EU har uansett ingen kompetanse til å avgjøre hva som er europeiske verdier, konkluderer hun – og tar i praksis tar Ungarns side i kulturkrigen ved å si at EU er på ville veier i forsøket på å fremtvinge underkastelse.

Det finnes ikke skygge av tvil om at Janne Haaland Matlary her er mer på linje med folk flest enn nesten hele det politiske establishment i Norge. At allmenn­hetens sunne fornuft på dette og mange andre punkter ikke gjenspeiles i politikken, er et kjempemessig demokratisk problem.

Ungarn og Polen vil ikke bøye seg for EU, avslutter Matlary (det burde ingen andre gjøre heller, forresten). Akkurat dét forstår hun bedre enn de fleste, gift med en ungarer som hun er. Men fremfor alt er hun en selvstendig tenker som står på trygg konservativ og kristen grunn, og hun vegrer seg ikke for å tale oppriktig.

Det siste synes dessverre å være ensbetydende med å ødelegge alle utsikter til politisk karriere i Norge, men pokker heller: Janne Haaland Matlary for president!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!