Zineb El Rhazoui. Foto fra omslaget til boken hennes utgitt av Likestilling, integrering, mangfold (LIM).

Bare flaks og tilfeldigheter gjorde at Zineb El Rhazoui ikke rakk frem til jobben i Charlie Hebdo tidsnok til å bli massakrert av brødrene Chérif og Said Kouchai den 7. januar 2015. De påfølgende dagene etter massakren, da alle skulle være #JeSuisCharlie, fikk hun flere tusen drapstrusler. I dag er Zineb Frankrikes mest bevoktede kvinne, fratatt mange av sine menneskerettigheter, som for eksempel normal bevegelsesfrihet. Privatlivet er borte, hun må planlegge alt.

– Når folk må leve under politibeskyttelse for å ytre seg om helt lovlige ting, betyr det at hele samfunnet allerede har mistet sin frihet. De som sitter der ute på kafeene, tenker jo ikke over det – men de har faktisk allerede mistet sin frihet, fordi jeg mistet min (Dagens Næringsliv).

Hun føler en plikt til å forsvare dem som døde for retten til å ytre seg. I boken #JeSuisCharlie – Tanker fra en overlevende har hun sammenfattet sine tanker om blant annet religionskritikk, ytringsfrihet og islam. Selv om boken er beskjeden av størrelse, er innholdet retorisk dynamitt.

Zineb starter med å demontere det intellektuelle misfosteret «islamofobi». Denne utspekulerte, semantiske fusjonen av religionskritikk og kritikk av alle muslimer, er blitt det viktigste verktøyet til islamister som truer demokratiet, skriver hun. Islamistene holder den sunne fornuft som gissel:

Terrorister representerer ikke islam, men alle som avviser deres ideologi, beskyldes for å skade alle muslimer. Hvis du nekter å underkaste deg denne sannheten, er du islamofob. For å unngå å bli stemplet som rasist, kan du kun tillate deg å forklare terrorisme med sosiale problemer, fattigdom, arbeidsledighet, kolonitiden og Vestens utenrikspolitikk. For ikke å bli stemplet som islamofob, må man finne røttene til ondskapen helt andre steder enn der de faktisk er, nemlig i de islamske tekstene, i profetens Sira og den lange historien med voldelige, islamske regimer siden islams begynnelse.

Konsekvensen av dette er at samfunnet kommanderes til å betrakte terrorangrep som en kriminell handling på lik linje med annen kriminalitet, respons på urettferdighet, trangboddhet osv. Ordet islamofobi brukes dermed for å smelte islamister og deres terror sammen med fredlige muslimer hver gang islam kritiseres.

«Islamofobi» er inkludert i ordbøker og leksika, hvilket er en seier for islamistene, som mener at deres religion er hevet over landets lover. Kritikk av islams kvinnesyn, av islams dødsstraff for apostasi eller forakt for den 53 år gamle Muhammeds blodige massakre av meningsmotstandere og hans giftermål med den seks år gamle Aisha (ekteskapet fullbyrdet da hun var ni år gammel), kvalifiserer derfor til merkelappen «islamofobi».

Drar man det ett hakk lenger og definerer islam som «rase», vil islamkritikk også anses for å være rasisme – som er forbudt ved lov. Sterke krefter i ulike miljøer jobber for å etablere denne «logikken». Den underliggende idéen om at muslimer er en sårbar gruppe som det ikke er riktig å kritisere, bygger opp under dette resonnementet. Det er ganske så splittende: «oss» og «dem».

Hvor er «det sanne islam»? spør Zineb. Er det i Saudi-Arabia, der hoder og hender kuttes? I Iran, der du kan henges for å svare «nei» i stedet for «ja»? I Malaysia, der noen delstater forbyr leppestift? I Somalia, der islamistene i al-Shabab har ødelagt landet? I Mauritania, der man fortsatt holder slaver?

Listen kan forlenges i nesten det uendelige. Det som er sikkert, er at der islam er lov, der er demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og frihet ikke-eksisterende, noe Ruud Koopmans også viser. Blar man gjennom litt tilfeldig Sira-litteratur, finner man at hus- og sexslaver, massakre på vantro (spesielt jøder), pedofili, kidnappinger, plyndring, polygami og massehenrettelser godkjennes.

Hele islams litterære grunnlag er så fullt av brutalitet at det vil bli vanskelig å foredle det uten å forandre selve fundamentet i islamsk dogme. De som påstår at islam er fredens religion, lyver. Det er ganske enkelt galskap å importere islam inn i det 21. århundre, konstaterer Zineb.

Islamisme er fascisme. Et usikkert og ettergivende Europa tror at islam er en del av den europeiske kulturen, og gir dermed islamistene fritt spillerom. Hva som prekes i moskeene, er mest for de innvidde, men resultatet ser vi gang på gang i form av drap og terror. Hvordan kan ca. 100 muslimer dra fra Norge for å kjempe med og for IS uten at det resulterer i et offentlig ramaskrik, handlingsplaner mot Norge-hat eller at tankegodset som de 100 terroristene sverger til, blir gjenstand for omfattende kritikk og kraftig motbør?

En del av den islamske fascismens politiske strategi er taqiyya, begrepet som tillater en muslim å lyve om sin egen tro. Opprinnelig brukt for å unngå forfølgelse, i dag benyttet for å skjule islams og islamistenes egentlige agenda: underkastelse. Zineb viser til den arabiske våren: Denne ble f.eks. i Egypt kuppet av godt forberedte islamister (Det Muslimske Brorskap) som presenterte sitt prosjekt som et «demokratisk» alternativ til landets eksisterende styresett.

Zineb er heller ikke nådig mot dem hun uten omsvøp kaller Vestens kollaboratører: Venstresiden som vurderer muslimene som det nye proletariatet (hvor er forresten ateismen blitt av?), intellektuelle, medier, antirasister, politikere og feminister som gjør hijab og burkini til et frihetssymbol, kjønnssegregering til motstandskamp mot undertrykking og som aksepterer dårligere kår for muslimske kvinner enn for vestlige kvinner. Islamistene hadde ganske enkelt ikke lykkes i Norge og Vesten for øvrig uten å få respekt fra dem som egentlig burde være sterkt imot.

Den systematiske formaningen om å unngå koblingen mellom et islamsk terrorangrep og ideologien det kommer fra, kan kun komme fra uklare hjerner.

Stort tydeligere kan det ikke sies.

Zineb El Rhazoui avkler en asymmetri som er i ferd med å bryte Vesten i filler. Vi skal godta islam på islams vilkår, men får ikke kritisere en ideologi som går på tvers av vestlige verdier som ytringsfrihet, demokrati og likestilling. Den som våger å kritisere, blir sykeliggjort, utskammet og gjerne brunbeiset i samme slengen.

Dét er sykt, det.

Boken er dedisert muslimske ateister, og er utgitt av organisasjonen Likestilling, integrering, mangfold (LIM).

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!