Barneombud Inga Bejer Engh var aktor i rettssaken etter 22. juli. Nå etterlyser hun mer langsiktig tenkning i kampen mot radikalisering og utenforskap.

Hun peker på at en 16-åring nylig ble dømt til fem års fengsel for terrorforberedelser og deltakelse i terrororganisasjonen IS.

– Man vet allerede mye i dag. Mange av faktorene som fører til radikalisering, er de samme faktorene som øker risikoen for å begå kriminalitet generelt. Min utfordring til politikerne er å ikke bare utrede og finne årsaker til radikalisering og utenforskap, sier Bejer Engh til NTB.

Hun mener det viktigste er å gjøre noe med kunnskapen man får. Barneombudet ønsker seg flere modige politikere som tør å bruke penger selv om det ikke får resultater innenfor samme fireårsperiode.

– Vi vet veldig mye om hvorfor ungdom faller ut, men vi er ofte ikke i stand til å gjøre noe med det. Det handler om å bruke penger tidlig, på ting som kanskje ikke får resultater før om 15–20 år.

Bejer Engh er forundret over prioriteringen av ressurser. Hun sier Norge bruker mye penger sent i forløpet, for å reparere skader fra kriminalitet, men lite penger til forebygging.

– Det snakkes mye om hvor dyre plassene er i ungdomsfengslene i Bergen og Eidsvoll. Det forundrer meg at man ikke klarer å bruke pengene målrettet og tidlig, og spare mange av disse tunge utgiftene på slutten, sier barneombudet.

Siden 2018 har Inga Bejer Enghs rolle vært å følge med på at barns rettigheter blir ivaretatt. I 2011 var hun statsadvokat og førte sammen med Svein Holden rettssaken mot Anders Behring Breivik. I en sak der det var flere hundre fornærmede, mange av dem mindreårige, måtte det gjøres spesielle vurderinger.

Blant annet ble en rekke av Breiviks drapsforsøk samlet i en felles beskrivelse, mens man plukket ut noen få til å avgi forklaring i rettssaken.

– Det hadde vi aldri gjort før. Det var helt nødvendig, om vi skulle behandlet hvert individuelle tilfelle, hadde vi nesten fortsatt sittet der. Det var krevende å skulle kommunisere dette til de fornærmede, men vi opplevde forståelse for at det var sånn vi måtte gjøre det, sier hun.

For tiden jobbes det med å utvide muligheten for å bruke felles beskrivelse i straffesaker med mange fornærmede ved nettovergrep. Bejer Engh peker blant annet på at det dreier seg om nettovergripere som ofte har forgrepet seg på mange titalls barn.

– Det reiser mange vanskelige problemstillinger, men vi må ha debatten, sier hun.

I ettertid har mange fornærmede og etterlatte i forbindelse med 22. juli-angrepene fortalt om svært varierende oppfølging fra det offentlige. Bejer Engh mener det er en strukturell utfordring for det norske systemet som ligger bak. Før 22. juli-rettssaken var hun aktor i alvorlige drapssaker og andre saker der fornærmede og etterlatte var blitt alvorlig traumatisert.

– Det er ikke bare de som var berørt av 22. juli som opplever den tomheten og mangelen på oppfølging. Når saken er ferdig, tenker vi at vi går videre, og så glemmer vi at det er en stor gruppe som trenger støtte i lang tid, sier hun.

Inga Bejer Engh tror opplevelsene fra rettssaken bidro til å styrke henne som barneombud. Hun forteller at hun lærte over natta å håndtere mediene, og hele prosessen gjorde henne mer uredd.

– Under rettssaken og i forbindelse med tilregnelighetsspørsmålet fikk jeg en slags øvelse i å stå i noe og mene noe, selv om ikke alle nødvendigvis var enige.

Nylig satte hun ord på dette i en kronikk i Aftenposten , der hun beskriver tre store kriser som har satt norske rettsprinsipper på prøve: landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig, terrorhandlingene 22. juli og pandemien. Hun sier hun forsøker å belyse hvordan sterke følelser i et samfunn kan påvirke oss, enten vi er beslutningstakere eller vanlige samfunnsborgere.

– Det slo meg veldig da pandemien kom, at det ble gjort inngrep i grunnleggende rettigheter som blant annet retten til utdanning, der man ikke kunne se at myndighetene hadde veid ulike grunnlovsfestede menneskerettigheter opp mot hverandre, sier hun.

Også koronakommisjonen har kommet med lignende kritikk av regjeringen i sin rapport, som ble avgitt i begynnelsen av mai. Bejer Engh presiserer at inngrep i grunnlovsrettigheter kan gjøres, men at det må skje etter bestemte regler. Hvis ikke, er det en fare for at inngrepene blir mer omfattende eller langvarige enn nødvendig.

– Det var vanskelig å se at disse reglene ble fulgt. Det bare skjedde, uten stor reaksjon. Hva er det som gjør at så lenge vi blir beskyttet, så aksepterer vi det meste, spør barneombudet.

Etter 22. juli opplevde hun en lignende situasjon. Hun beskriver i kronikken hvordan det fra flere hold ble uttrykt et ønske om at aktoratet burde argumentere for å senke beviskravet for tilregnelighet. Ønsket kom også fra grupper og personer som vanligvis har som jobb å sørge for at rettssikkerheten blir ivaretatt.

I et intervju våren 2012 uttalte til og med daværende statsminister Jens Stoltenberg at mange ville føle det som en lettelse dersom domstolen kom fram til at Breivik var tilregnelig.

– Når man ser hva kriser kan gjøre med oss som samfunn, både oppgjøret etter krigen, 22. juli og pandemien, er det viktig at vi alle er bevisst på det, også beslutningstakere og mediene, sier hun.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!