Tilbaketrekkingen av styrker fra USA og Nato og den tilsynelatende ustoppelige frammarsjen til Taliban åpner en strategisk dør for Kina, med de farer og muligheter det innebærer.
Kinesiske myndigheter liker ikke makttomrom, særlig ikke langs egne grenser, og opprettholdelse av regional stabilitet etter tiår med vestlig nærvær vil bli høyt prioritert av regjeringen i Beijing.
Men hvis stabilitet forutsetter en Taliban-styrt regjering i Kabul, kan det åpne for at det nye regimet vil støtte muslimske separatister i Xiinjiang-provinsen, noe kinesiske myndigheter har lav tålegrense for.
Taliban har erobret store områder etter at USA og Nato innledet sin tilbaketrekning og hevder nå å kontrollere 85 prosent av landet. De har også tatt kontroll over grenseoverganger til nabolandene Tadsjikistan, Usbekistan, Turkmenistan, Iran og Pakistan.
Regjeringen i Kabul sitter nå igjen med lite annet enn en samling med provinshovedsteder som stort sett må få forsyninger og forsterkninger luftveien.
Kommunistpartiets ledere i Beijing og det fundamentalistiske Taliban har lite til felles når det kommer til ideologi, men analytikere i regionen mener at en pragmatisk tilnærming fra begge parter åpner for gevinster som trumfer de mest sensitive spørsmål.
– For Kina kommer ikke faren fra den som måtte sitte med makten i Kabul, men faren kommer fra vedvarende ustabilitet, sier Fan Hongda. Han er Midtøsten-ekspert ved Shanghai-universitetet.
Afghanistan deler bare en 76 kilometer lang grense med Kina, stort sett høye fjell og uveisomme strøk uten noen grenseoverganger. Men grensen er likevel et ømtålig enme siden den løper langs Xinjiang-provinsen, der de undertrykte uigurene kjemper for å bli atskilt fra Kina.
– Kina kan nok forholde seg til Taliban, men de finner deres religiøse dagsorden og deres modell for statsdannelse svært ubehagelig, sier Andrew Small, forfatter av boken The China-Pakistan Axis.
Han mener myndighetene i Beijing er usikre på hvordan et Taliban-regime vil forholde seg til spørsmål som kan komme opp, for eksempel eksil for ettersøkte uigurer.
For Kina betyr samarbeid og et avklart forhold til et nytt regime i Afghanistan at den nye handelsstrategien Belte og Vei kan videreføres gjennom Afghanistan og de sentralasiatiske republikkene.
Taliban vil på sin side se på Kina som en kilde til investeringer og økonomisk støtte, enten direkte eller via Pakistan, Taliban-opprørernes fremste beskytter i regionen og samtidig en alliert av Kina.
En talsmann for Taliban sier at de vil ha gode forbindelser med «alle land» og at de som vil drive gruvedrift, for eksempel, er høyst velkomne.
– Taliban vil legge forholdene til rette for det, sier Suhail Shaheen til AFP.
Kina har allerede åpent en dialog. En delegasjon fra Taliban ble i 2019 tatt imot i Beijing. Denne uken leder utenriksminister Wand Li samtaler om regional sikkerhet i Sentral-Asia, og et Afghanistan etter USA og Nato er blant temaene.
I kulissene har det imidlertid vært kontakt i mange år via Pakistan. Dette har ført at til kinesiske prosjekter i Afghanistan har unngått angrep og sabotasjeaksjoner. Et av prosjektene er de enorme Aynak-koppergruvene nær Kabul. Her fikk et kinesisk selskap konsesjon helt tilbake i 2007, men arbeidet i gruva har blitt innstilt på grunn av borgerkrigen.
Nå kan det tenkes at kineserne gjenopptar driften og at Taliban ser seg tjent med å legge forholdene til rette og ta seg av sikkerheten. Det har skjedd i mange land at Kina sikrer seg fotfeste gjennom enorme kapitalinnsprøytninger, særlig i omfattende infrastrukturprosjekter.
Les også:
Afghanistan: Kaos og masseflukt møtt med apati av EU og Norge
Kun få eksemplarer igjen!
Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!
