Fotball-EM 2020 har vært et EM fylt av kontraster. Men høydepunktene overskygger de mer patetiske utslagene. Og ja: Dette handler om EM 2020, som på grunn av korona måtte utsettes et år.

Det er sikkert mange av leserne som ser på fotball som noe idiotisk, ukultivert og banalt. Det passer seg liksom ikke for dannede mennesker. Men jeg er uenig i premisset. Selv intellektuelle må koble av, og fotballen er mitt fristed.

Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.
– Bill Shankly

Når hverdagen som skribent består av groteske overgrep, klimakrise, migrantkrise, økonomisk krise, politisk idioti, samfunnskollaps og mismot, trenger man å skru av hjernen i ny og ne for å kunne bevare fatningen og livsmotet.

Noen velger naturen, andre velger kunsten eller musikken. Jeg liker alle disse tingene også. Men fotballen har en spesiell betydning for meg. Jeg opplevde vanvittig mye i mine år som aktiv fotballspiller, men det går jeg ikke inn på her. Her handler det om meg som tilskuer.

I oppveksten var det fotballen som ga meg retning etter at mine foreldre ble skilt og skolen var en latterlig vits. Selv om jeg startet et år for tidlig på skolen, var det ingen utfordringer. Jeg var trist fordi min far forsvant ut av bildet, men min mor gjorde så godt hun kunne.

Midt i 1. klasse måtte jeg flytte til et nytt sted og begynne på ny skole. Der møtte jeg den senere Lillestrøm-legenden Torgeir Bjarmann, som etter litt lek med ball i friminuttet inviterte meg på fotballtrening. Treneren var hans far, Thor, som blant annet er kjent som mannen som bygde opp Elkjøp til en milliardbedrift. Thor Bjarmann reddet livet mitt, ikke ved å dulle, men ved å stille beinharde krav. Vi trente til vi kastet opp, og vi elsket det.

Dette var i 1975. Samme høst opplevde jeg å se laget fra min og Thors fødeby (Bodø/Glimt) bli norgesmestere på Ullevaal. Senere var min kone og jeg heldige nok til å få være til stede i Marseilles da Norge slo Brasil 2–1 i VM 1998.

Men det absolutte høydepunktet er selvsagt da Liverpool vant den magiske Champions League-finalen i 2005, som jeg så fra tribunen i Istanbul med to gode kamerater. Et rent mirakel, et minne for livet.

Jeg er egentlig ikke fryktelig interessert i fotball. Jeg ser sjelden norske kamper. Men Liverpool i Premier League og Champions League følger jeg. Og de store mesterskapene, som fotball-EM og VM, de er hellige. Jeg har fått med meg stort sett alle kampene siden 1978.

EM 2020

Siden fotballen er mitt fristed, er irritasjonen over sammenblandingen mellom politikk og fotball nesten ikke til å holde ut. Eller det er kanskje riktigere å si sammenblandingen av woke og fotball. For det er ikke akkurat markeringer for en strengere innvandringspolitikk vi får trykket ned i halsen.

Pride-sirkuset gjorde selvsagt sitt inntog. Overbetalte idioter uten peiling på hva Pride står for, ifører seg kapteinsbind i regnbuefarger.

De tror vel at Pride-ideologien kun handler om «å elske hvem man vil». Dét er det vel ikke så mange som protesterer mot? Nylig ble jeg for øvrig utestengt fra Facebook et døgn, for første gang i mitt liv. Årsaken var at jeg skrev i en kommentar at jeg foretrakk at danske tilhengere droppet Pride-flagget og heller burde vifte med det danske flagget når det danske landslaget spiller kvartfinale i fotball-EM. Dét var et brudd på de fascistiske «fellesskapsreglene», tydeligvis.

Motstanden mot Ungarn, som nekter å indoktrinere sine barn i trans-ideologien, skulle markeres. Men UEFA sa nei. Meget overraskende, men gledelig.

Den latterlige knelingen for BLM fortsatte, men det var kun de britiske lagene (Wales og England) samt Belgia som gikk ned på kne uoppfordret. Selv svenskene (!) droppet denne formen for dyds-posering. Riktignok var det enkelte lag som i «solidaritet» gikk ned på kne i kampene mot de britiske lagene. Som da England møtte Tyskland i kvartfinalen: Tenk deg reaksjonene hvis man fikk se et engelsk lag bøye seg i kne for selveste erkefienden – både i krig og fotball –, Tyskland?

Football is a simple game. Twenty-two men chase a ball for 90 minutes and at the end, the Germans always win.
Gary Lineker

Dette var den eneste kampen i mesterskapet jeg kunne heie på England, som jeg har støttet i tykt og tynt i 45 år. For å støtte Tyskland, er å passere en grense.

Under et EU-toppmøte i 1990, rett etter at Tyskland slo ut England på straffekonkurranse i semifinalen i fotball-VM, skal tyskernes forbundskansler  Helmut Kohl ha forsøkt seg på å «krenke» Maggie Thatcher.

Vi slo dere i deres nasjonalsport! erklærte Kohl.

Thatcher svarte tørt:

Vi har knust dere to ganger i dette århundret i deres nasjonalsport!

Så man kan absolutt ikke heie på Tyskland, det er regel nummer én for alle.

Men denne gangen vant England, utrolig nok. Det var aller første gang England slo ut Tyskland av et mesterskap. Som regel taper England på straffekonk. Men denne gangen var de faktisk overlegne, og vant enkelt 2–0. Så sto Danmark for tur.

Danmark har hatt et spektakulært mesterskap, på godt og vondt. Det hele startet på verst tenkelige måte, da stjernespilleren Christian Eriksen fikk hjertestans i den første kampen. Sjokkerte spillere og et fullsatt Parken ble vitne til at Eriksen fikk livreddende hjelp ute på banen, foran millioner av sjokkerte tv-seere. Jeg var selv i tilnærmet sjokktilstand over det jeg så live.

Mens publikum ventet på nytt om Eriksen og den avbrutte EM-kampen, ropte finske fans «Christian», og danske fans svarte «Eriksen», igjen og igjen.

– Jeg hørte om det. Fotballen er vakker, og Christian spiller den på en vakker måte. Jeg ønsker ham full og snarlig bedring og ber om at hans familie har styrke og tro, sa UEFA-president Ceferin til UEFAs nettsted, melder NTB.

Les også: Dansk stjernespiller fikk hjerte- og lungeredning ute på banen, men skal nå være våken

Fotballtilhengere er som campingturister: De er The Deplorables. Men når krigen kommer, så vil du nok heller ha med en hooligan enn en kjønnsforsker. Slik vi så 22. juli, da campingfolket ble de store heltene.

Kampen fortsatte etter en lengre pause, men de danske spillerne var i sjokktilstand og tapte mot lille Finland. Deretter tapte de som ventet sin andre kamp også, mot sterke Belgia. Men så ramlet Dannebrog ned fra himmelen.

I siste kamp i gruppespillet måtte de slå Russland, helst med minst to mål. Det danske fyrverkeriet feide russerne av banen med festfotball, slik vi har sett dem tidligere. De vant 4–1 og gikk videre til åttedelsfinale.

Der knuste de knelende idioter fra Wales og vant fortjent 4–0. I kvartfinalen møtte de et energisk Tsjekkia, som hadde imponert så langt. Men danskene vant knepent, 2–1.

Dermed var det duket for England mot Danmark i semifinalen på Wembley. Danskene ble stående mens de engelske spillerne knelte. Med juks, godt spill og massiv støtte fra tribunen ble England dessverre for sterke i ekstraomgangene, og Danmark var ute. Men de hylles velfortjent som helter i hjemlandet.

Det eminente dommerkorpset, som har bidratt til å skape et fantastisk mesterskap, gjorde en generaltabbe ved å gi England straffe da Stirling hev seg rundt som om han var skutt. En ren skandale, selv om den danske spilleren som forårsaket «straffen», burde tenkt klarere.

Forza Italia

England skal spille sin første finale siden de vant VM på hjemmebane i 1966. Motstandere blir Italia, nok et lag som har vunnet en plass i mitt hjerte de siste ukene.

I hjemlandet hylles laget, som kjærlig beskrives som «gategutter». Det er ingen skikkelige superstjerner på laget, det er et kollektiv som gir absolutt alt fra avspark til dommeren blåser av kampen. Men nye stjerner skapes i hvert mesterskap, og for meg er det Juventus-spilleren Federico Chiesa som har imponert mest. Han kunne dekket hele Torinos strømbehov med sin voldsomme energi. Mye bedre enn vindkraft!

Gateguttene fra Italia holdes i ørene av bestefar Chiellini, som fyller 38 år i august. Den alltid smilende og beintøffe midtstopperen og kapteinen bidrar med sin rutine, slik at unggutter som Chiesa kan utføre gjentatte stormangrep mot motstanderens mål.

Italia er ekstremt offensive i tankegangen, med kontringer som kan ta pusten fra deg. Dessverre mangler det en god del på presisjonen, noe vi tydelig fikk se i semifinalen mot Spania. Italia ble rundspilt etter alle kunstens regler, men heroisk, nesten overmenneskelig innsats og en strålende keeper ga dem muligheten i straffesparkkonkurransen. Den iskalde siste straffen fra Jorginho sendte italienerne (og hele min familie) til himmels. Man har nesten ikke sett noe mer nonchalant siden Panenka i EM-finalen 1976.

Måten de italienske spillerne viser sin nasjonale stolthet på ved høylytt fremføring av nasjonalsangen gir oss håp om at Europa ikke har avgått ved døden helt ennå. Kan Romerriket gjenoppstå? Det er ikke vakkert rent musikalsk sett (for å si det forsiktig). Men det er vakkert uansett.

Og jeg tviler sterkt på at de italienske spillerne vil gå ned på kne i søndagskveldens finale.

Mitt hjerte er kapret av det italienske laget, men hjernen sier dessverre England. Hvis man ser bort fra at de nedverdiger seg selv før hver eneste kamp, har de hatt et tilnærmet perfekt mesterskap. Uten å slippe inn et eneste mål, og uten at de har brukt noe særlig med krefter, måtte de slite litt med Danmark i semifinalen. Der kom det første baklengsmålet. Men uansett: De spiller på hjemmebane, de har masse krefter til overs, de har stjernene, og det kollektive er i ferd med å falle på plass.

Kane, som alle forventer skal score målene, har våknet etter en treg start. Sterling virker sprekere enn på lenge. Forsvaret er bunnsolid, keeperen Pickford er strålende på streken, men kan finne på mye tull i feltet. Her ligger det et håp for italienske kontringsspillere. Det er ingen åpenbare svakheter på midtbanen hos England.

Dessuten må man frykte at Italia har brent opp kruttet. Jeg forventer derfor engelsk seier i kveld.

Men man vet tross alt aldri i fotball, det er nettopp denne usikkerheten som gjør fotballen til det britene kaller The Beautiful Game.

Og til alle dere som støtter England: En gave til dere, som var meg selv før de underkastet seg. Et minne om fortiden, storheten, det fabelaktige ved selveste England:

We few, we happy few, we band of brothers;
For he to-day that sheds his blood with me
Shall be my brother; be he ne’er so vile,

This day shall gentle his condition;
And gentlemen in England now a-bed

Shall think themselves accurs’d they were not here,
And hold their manhoods cheap whiles any speaks
That fought with us upon Saint Crispin’s day.

Rørende og flott av Shakespeare og Henry V. Men England har sviktet meg.

Derfor er mitt kamprop et enkelt valg: Forza Italia!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!