Barn løper i Krystalgade i København. Foto: Steen Raaschou.

Den danske filosofen og forfatteren Eva Selsing har i to artikler i Berlingske blottlagt tilstanden i kongeriket Danmark. Hun registrerer apatien og resignasjonen, som jeg kan registrere helt fra Norge, hvor det gjøres et lignende forsøk på å løfte seg selv opp etter håret og fortelle at alt går bra.

Men vi har vært homogene samfunn for lenge til at vi klarer å lure oss selv. Det står virkelig dårlig til.

Dig, der elsker Danmark og er bekymret over indvandringen. Du har måske også bemærket det. Stilstanden. Magtesløsheden. Inertien. Følelsen af, at det støt og roligt går i den forkerte retning, og at ingen lader til at kunne gøre noget ved det.

Alle, der har øjne i hovedet, kan se det. Mængden af tørklæder i gadebilledet. Kulturkonflikterne. Forråelsen. Men også den indskrænkede fysiske frihed: Der er stadig flere områder i vores eget land, hvor vi ikke føler os hjemme mere. Og så, først og fremmest, volden.

Hvis man bedøver seg selv, kjenner man ikke smerten. Men hvis man er et levende menneske, forstår man at landet blir lemlestet, partert og kolonisert. Det er ikke til å holde ut. Men hvor skal man flykte?

Foreløpig kan den øvre middelklassen bruke sine økonomiske muskler til å holde de mest påtrengende problemene på avstand. Men det kniper. Hvis du er på feil sted til feil tid, blir også du rammet i Teslaen din.

Mange andre som ikke er blant de bedrestilte, rammes i det daglige.

Intet er så afgørende for følelsen af at tabe land som volden. S-togsstationer om aftenen. Parkeringspladsen bag Netto. Stranden. Stisystemet. Nattelivet. Vold, der går fra minoriteten mod majoriteten, altid i grupper, mod enlige og sårbare danskere. Den 19-årige værnepligtige. Den 15-årige dreng i gangtunnelen. Den 16-årige dreng i parken. Den 14-årige pige på vej hjem fra skole. Det unge par på tankstationen. De to fyre i toget. Den midaldrende mand på cykel. Kvinden med hunden i parken. Den 92-årige med sin rollator. Og så videre ad nauseam. Sådan var det ikke, da jeg var barn – og da slet ikke, da mine forældre var.

Volden er kommet tilbake til samfunnet vårt i et omfang vi ikke har sett siden middelalderen, og selv da fantes det lov og rett. I dag hersker anarkiet, og det mest utrolige er at vi styres av en klasse som ikke vil se problemene. De bøyer seg gradvis inn under islam.

Islam er et system som er ekspert på å få folk til å bøye seg. Jeg er derfor tilbøyelig til å være uenig med Eva Selsing når hun velger et autoritært styre fremfor borgerkrig.

Et andet udfald er, at vi må give afkald på vores frihed. Autoritære stater har nemlig historisk vist sig i stand til at tøjle multikulturalisme ved at slå benhårdt ned på konflikterne. Et autoritært samfund er selvfølgelig en høj pris at betale. Men bedre end borgerkrig, som de nu taler om i Frankrig. Prisen for den åbne, liberale politik er vores frihed. Paradoksalt nok.

Valget mellom autoritært styre og islam er en falsk dikotomi. Et autoritært styre, som vi ser tendenser til i Vest-Europa, er rettet mot patrioter og konservative. Det markerer en overgang til noe nytt som sannsynligvis vil bli et islamofilt styre. Islam trenger innfødte ledere som kan ta brodden av den nasjonale impulsen. Mette Frederiksen tåler ikke at det finnes nasjonalsinnede som er utenfor myndighetenes kontroll. Hun vil definere hva som er Danmark. Det samme ville Lars Løkke Rasmussen. Men vi ser hva det betyr: At nasjonalsinnede må bøye nakken.

Det er ingen partier eller politiske bevegelser som eier demokratiet eller nasjonen, men det merkes en stadig større tendens til at disse vil tale på vegne av et «oss», og det er autoritært.

Man kan ikke si at det er bedre enn borgerkrig. Det er trolig forspillet til noe verre: En erobring som også blir fysisk.

La oss være ærlige: Det er bare 16 år siden karikaturstriden, og ytringsfriheten er sterkt innskrenket, også av myndighetene.

Nå er det selve demokratiet man går løs på.

Eva Selsing bryter med sine egne prinsipper når hun foretrekker et autoritært styre fremfor borgerkrig.

Hun lever, sorry to say, på en illusjon.

Vi har allerede en krig. På flere nivåer. Et av dem er den hverdagsvolden hun nevner eksempler på. Men det finnes også en annen krig: Riksrettssaken mot Inger Støjberg handler om noe mer enn brudd på forordninger. Det er en politisk rettssak mot en politiker som de nye «liberale», altså islams kollaboratører, ikke hadde helt kontroll på.

Vår demokratiske rettsorden brytes opp fremfor øynene på oss. Der har du borgerkrigen din, Eva, og den kommer fra toppen.

I USA går det hardest for seg. Der blir folk arrestert av SWAT-team og ført til Washington, hvor de settes i isolasjonsceller.

Danske, norske og svenske medier fører krig mot sin egen befolkning når de forsvarer den kriminelle Biden-administrasjonen, som nettopp fører krig mot amerikanerne ved å åpne grensene for en ny befolkning.

Ting skjer fort. Det er ikke vi som velger krigen. Det gjør de andre.

Venstrefløyen som er kommet til makten i USA, driver ikke reformer. De ødelegger USA. De hater det USA som var. Det er antiamerikanisme som program, dekonstruksjon av landets historie og utskiftning av verdiene.

Men er det ikke det samme som skjer i Vest-Europa? Utviklingen kan sammenlignes med en naturprosess. Og politikerne vil at vi skal elske våre skjebner.

Men det vil vi ikke. Vi akter ikke å sitte rolig og se på at vårt hjem blir ødelagt, hverken av global kapital eller innvandrere som kommer til dekket bord.

Venstrefløyen er ikke kynisk, den er revolusjonær. Den har alltid hatet dannelse og kristendommen, fordi disse representerer noe den ikke har kontroll over. Nå som den har anledning til å overlate landet til islam, griper den sjansen.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!