Det er åpenbart noe herk å ha for lite av dem. Men også for mye penger skaper visstnok problemer; de er «til bekymring for fattig og for rik» som Vidar Sandbeck sang. Likevel var det ikke denne siden ved økonomien – om den er god eller dårlig, romslig eller trang – jeg ønsket å dvele ved, men pengenes rolle dels som konkrete betalingsmidler, dels som symboler for skjulte verdier. Fremfor alt skal vi se på hvem som bør ha kontroll med pengestrømmene, betaler/mottaker selv eller Han Stat som tiltar seg stadig større myndighet over borgerne.
Når så du penger sist? De fleste av oss har ingen kontanter i lommeboken lenger, hverken mynter eller sedler. Hva dette er tegn på, at betalinger er glidd ut av ta og føle på-verdenen og inn i abstraktenes rike, er viktig å tenke gjennom. Det samme er sakens «cui bono»-spørsmål, altså hvem som tjener på utviklingen.
Selv om det er noe umiddelbart håndfast ved metall- og papirpenger, skal vi ikke la oss lure: også sedler og mynter er symboler på noe annet og bakenforliggende. Det fantes en tid da pengers kjøpekraft var knyttet direkte opp mot gull, det tradisjonelt mest verdifulle av alle metaller, men dette er lenge siden (Norge og Sverige avskaffet gullstandarden i 1931 etter at Storbritannia hadde gjort det samme like før). Skjønt symbol eller ikke, gårsdagens penger var i det minste materielle ting. Dessuten, og dette er svært viktig i lys av hva vi senere skal komme inn på, bytte av verdier i form av pengesedler som fant veien fra As til Bs lomme, kunne ikke direkte etterspores, hverken av futen eller andre. Betalinger var stort sett lokale transaksjoner mellom bevisste og selvstendige partnere, intet skriftlig spor ble etterlatt med mindre man valgte å notere hva som skjedde og hvorfor.
Da man etter hvert begynte med sjekker av den ene eller andre typen (digresjon: prøv å fortelle barn hva reisesjekker var, det kan gi opphav til både hoderisting og annen moro!), gikk man enda et steg i abstrakt retning, men på en måte som samtidig var mer etterprøvbar og derfor mindre privat enn oppgjør med kontanter. Sjekken var utstedt fra Hansen til Olsen; det var intet anonymt ved transaksjonen som følgelig vanskelig kunne holdes unna offentlighetens skarpe blikk om nå dette skulle være ønskelig. Ikke for intet ønsket gangsterfilmenes klassiske skurker helst å bli betalt i sedler (gjerne små og umerkede, til og med; jeg elsker den formuleringen!) når lyssky affærer skulle gjøres opp, ikke sjekker.
I og med at elektronisk kommunikasjon slo gjennom så det suste for få tiår siden, endret betalingsvanene seg drastisk hvilket medførte konsekvenser vi som samfunn neppe var helt klar over mens det skjedde. Forbrukere flest var glade for å slippe å måtte gå med jakka full av pæng i ulike sammenhenger, for at man nå med et plastkort (siden med en smart-telefon) og en kode eller to kunne foreta betalinger uten at skumle typer så store sedler stikke opp av lommeboka. Det hele var trygt, praktisk og tidsbesparende, hvilket alltid er hovedargumentet når teknologiske gjennombrudd lanseres. Var overgangen virkelig udelt positiv?
Det var nok ikke utelukkende gunstig, nei, å gå over til elektroniske penger, for i og med skiftet økte den statlige kontrollen over vårt privatliv vesentlig. I det hele tatt gjelder dette hver gang nettløsninger tas i bruk, for alt slikt kan selv et gjennomsnittlig statlig kontrollorgan med enkelhet registrere, behandle og vurdere. Dessuten kan arkiverte transaksjonsdata «huskes» så lenge offentlige organer måtte ønske – man vet jo aldri hva de ulike borgerne kan vikle seg inn i av uhumskheter –, eller det kan bli i statlig interesse å ta informasjonen frem igjen og sammenholde datamønsteret med alle de andre elektroniske sporene vi etterlater oss i selv den mest uspennende og gjennomsnittlige hverdag.
Vil vi virkelig at staten skal være i besittelse av slik informasjon om oss? Er det sant at den ikke kan misbrukes, av våre egne sjefer eller andre som måtte ønske å tappe skvetter fra dataelvene som binder sammen stormaskiner programmert for å kontrollere interaksjoner mennesker imellom; er det så at statlige overgrep overfor innbyggerne ikke kan tenkes ens som trussel eller mulighet en gang i fremtiden?
Nei, det er rett og slett ikke sant, Staten og dens organer kan misbruke kunnskap om borgernes elektroniske adferd, derom hersker ingen tvil. Om de vil gjøre det er noe annet. Til syvende og sist koker det ned til om vi stoler på at muligheten aldri vil bli benyttet, særlig dersom et eller annet Greater Good legges i motsatt vektskål.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men min tillit til våre politisk-administrative foresattes gode evne og vilje er vesentlig mindre nå enn før. Faktisk er det blitt slik at begge deler (altså øvrighetas vilje og evne til å gjøre godt) i dag fortoner seg som særdeles usikre kvaliteter, så til den grad at jeg ikke ønsker å legge hverken min eller familiens totale sikkerhet og velferd i den samme stats hender. Dertil har for mye skjedd; ingen ubetinget tillit finnes lenger mellom dem som taler i Norges navn, og meg. At kun noen få og små politiske aktører i vårt land (ære være dem!) deler uroen over og snakker om hvor hen det bærer, bidrar til å befeste min generelle mistillit snarere enn svekker den.
Misforstå meg ikke: Jeg stoler fremdeles på at offentlig ansatte leger, matkontrollører og barnehagetanter (unnskyld dersom jeg bruker feil tittel, kanskje de heter førskolelærere nå, de sistnevnte?), samt de aller, aller fleste andre yrkesaktive vi kommer i kontakt med gjennom livet, gjør sitt beste på en lavmælt, pålitelig måte. Kanskje til og med mange i grensesonen mot politikken gjør det, skjønt der er jeg mer usikker. Men systemet som system har jeg liten tillit til, for jeg har lært av erfaring.
La meg bare i stikkords form nevne kirken, politiet, rettsvesenet, skolevesenet og mediene som aktuelle delenheter hvis troverdighet skranter alvorlig innen det offentlige Norge; hvordan er det mulig for oppegående, lesende, aktivt tenkende samfunnsborgere fremdeles å kjenne «naturlig tro og tillit» (David Humes klassiske formulering, ikke min) til disse institusjoners vilje og evne til å agere uselvisk til enkeltmenneskenes beste dersom de samme enkeltmenneskene på et eller annet vis er kommet på kant med de politiske hovedtendensene i tiden? Dersom du ikke deler Jonas Gahr Støres og Erna Solbergs virkelighetsoppfatning, men tvert imot anser at Norge er i ferd med å ødelegge seg selv som nasjonalstat, tror du da virkelig at statens mange organer «for å passe på ting» vil ta vare på deg, en opposisjonell, dersom en eller annen konflikt, eller bare en interessemotsetning, oppstår mellom deg og det de anser som værende i Norges – altså statens, for de ser ingen forskjell mellom de to – interesse? Jeg stoler ikke på det, og for hver dag som går, blir tilliten mindre og mindre.
I dette perspektivet er måten betalinger foregår på ikke viktig bare langs aksen praktisk/upraktisk, men man bør dessuten tenke nøye gjennom i hvilken grad automatiseringen samtidig medfører uønsket og økt overvåkning av borgerne. Det vanlige argumentet – grovt formulert at kun kriminelle har noe å frykte når vi etterlater elektroniske spor – er blitt kraftløst, for både Staten og andre kan urettmessig nyttiggjøre seg elektroniske rester i den store skyen. Og selv om det skulle være så vel at vår norske stat aldri, ikke under noen omstendigheter, kommer til å falle for fristelsen til å misbruke slik informasjon, så kan det godt være at andre tyver finnes på samme marked, eksempelvis blant våre store allierte. Det er enfoldig å utgå fra at alle andre aksepterer de vanlige demokratiske spillereglene som bør gjelde venner imellom; mange oppfører seg noenlunde nobelt kun fordi de er redde for å bli fersket med buksa nede.
Leilighet har en stygg tendens til å gjøre tyv, og tilgang på sensitiv informasjon – om privatmennesker eller på gruppenivå – er åpenbart en verdi som «noen», også i statens tjeneste, kan falle for fristelsen å utnytte. Vi har hittil vært for godtroende i aksepteringen av statlig kontroll med hva vi gjør her i landet, også på økonomiens område. Som Ronald Reagan i sin tid sa: De farligste ordene du kan høre er: «I come from the state and I am here to help». Helt feil hadde han ikke.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
