Siden år 2000 har kommet en ny type «politikere» i samfunnet vårt. De er ikke forsiktige, nøysomme, erfarne og ansvarlige, med forståelse for at de kan ta feil, og at de har ansvar for å ivareta interessene for de mange som ikke stemte på dem også.

Det er nye tider nå, og folket velger selvsikre og arrogante besservissere som bruker samfunnet som sin personlige lekestue for selvutvikling og selvbekreftelse, gjennom å hurtiginnføre sine «store planer» fra barnerommet.  De tar ikke hensyn til noen eller noe, som bøller flest.

Politikk er et vanskelig fag for spesielt interesserte. Eller for bøllefrø på jakt etter makt 

Politikken er en frustrerende, vanvittig papirmølle styrt av regler og lover som stadig endrer seg, og et evig krav om at alt man gjør dokumenteres, registreres og forankres.

Derfor tiltrekker politikken seg mange byråkratiske petimeter-sjeler som elsker å jobbe 24/7, sitte i endeløse møter, grave seg ned i 100 tørre sider med budsjettall, og aldri får nok av nye runder utredninger – godt hjulpet av de mange ekstremt dyktige, erfarne og kompetente menneskene i norsk embetsverk, som må finne seg i å jobbe for alt mulig rart som kommer rekandes etter et valg. Men det finnes en annen side av politikken også: Kjendislivet!

Politikken lokker dessverre med en blanding av makt, penger, status, offentlig oppmerksomhet, kjendisliv og utrolige muligheter – hvis man spiller kortene riktig, menger seg med de rette menneskene, og har en god dose flaks. Denslags fungerer som gatelys på møll. Hvis du er selvsikker, arrogant, hensynsløs (eller så korka at du ikke forstår selv hvor dum og inkompetent du er) og slett ikke har noe imot å bruke makt, eller tråkke på folk som ikke er like hensynsløse, så har du en stor fordel i politikken.

Politikken gir ambisiøse kynikere en mulighet til å gripe makt, posisjon og penger, uten egentlig å være interessert i hverken politikk, samfunn eller mennesker. I stedet kan man realisere seg selv. Eller man kan være fanatisk opptatt av å realisere sine egne, personlige samfunnsvisjoner, og slike fanatikere spør aldri om samfunnet er allerede er velfungerende. Alt skal vekk!

Her skal det bli «reformer», «store sprang», «great reset», «omstilling», «satsing»eller «år null» og gjerne «signalbygg» og paradegater i tillegg. Hvem trenger statuer når hele samfunnet kan omgjøres til et symbol på egen storhet?

Politikere med «visjoner» fremfor forsiktighet, burde vært utvist til Bouvetøya. Rullet i tjære og fjær. Seriøst. De er en konstant og kronisk samfunnstrussel.

Inkompetanse siden Reform-94

Det er den siste personlighetstypen som blir stadig sterkere i norsk og europeisk politikk: Den kunnskapsløse besserwisseren som mangler alt av arbeidserfaring, livserfaring, ydmykhet, raushet, selvinnsikt og selvkritikk – men kompenserer det med selvsikkerhet, og et panser av evig lang utdannelse som statsviter eller noe annet unyttig, samt en aura av kjernesunn livsstil basert på vitaminpiller, appelsinjuice, veganermat, og evne til å skylde på alle andre. «Her kommer JEG, og for meg er INGENTING umulig!» Sukk… Vi som har vært i politikken noen år, har møtt vår andel av dem.

De aller fleste normale mennesker ville vegret seg hvis de ble spurt om å lede noe de har null peiling på. De fleste av oss tar ikke jobb som gravemaskinfører, pilot eller landbruksminister, med mindre vi har erfaring eller utdannelse innenfor graving, flyging eller landbruk. Men slik fungerer ikke psyken på dagens bøllepolitikere som har vokst opp under «Reform 94«.

Denne skolereformen ble initiert av akademikere som mente de var jordens salt, og bestemte derfor at erfaring, yrkesfag og denslags sammensurium skulle vekk, så alle kunne få sjansen å bli akademikere.

25 år senere trenger vi utlendinger til å bygge huset, fikse bilen, passe eldre, og utenlandsk tjenerskap til å vaske etter oss. Denne dekadensen kaller Erna Solberg for «kunnskapssamfunnet», men faktum er at nordmenn kan mindre og mindre, og blir mer og mer hjelpeløse og autoritetstro, men stadig mer selvhøytidelige og selvsentrerte.

Å bidra handler ikke lenger om å bidra, men å sørge for at andre får greie på at du bidrar

Moderne bøllepolitikere har derfor et ganske forskrudd selvbilde, og tror de kan klare alt, vet alt, forstår alt, er bedre enn alle andre, og derfor er det ingen grunn til å lytte, tenke eller kalkulere.

Planene de har i hodet er absolutt sannhet, og selv om lignende visjoner har feilet før, så har det ingen betydning, for bøllepolitikere er ikke opptatt av redelighet eller ansvar. De er opptatt av å sikre sin egen posisjon og selvbilde, og det de mangler av faktisk kunnskap, tar de igjen på evner innen nettverksbygging:

De ansetter venner, studiekamerater, kjærester, slektninger, sin entourage og nettverksaktører de kan stole på. Slik renser de arbeidsmiljøet rundt seg for kritikk, innsigelser, kunnskap, kompetanse og innsikt, så ingen ødelegger selvutviklings-idyllen, eller kan stoppe visjonene fra å settes ut i livet.

Dermed er alle bremser er borte. Bøllepolitikere lager en autonom maktbase, som er ugjennomtrengelig. Ingen hensyn trengs. Samfunnet er deres lekestue. De kan gjøre hva som helst for sin egen selvbekreftelse, og siden de har lært fra barnsben av at de ikke kan feile, får det ingen konsekvenser når det feiler, for da må naturligvis noen andre ha skylda. See?

Slik ble iskalde oppoverbakke-Oslo en «sykkelby», og slik fikk vi vindturbiner i norsk natur. Derfor blir vi heller ikke kvitt galskapen.

Ledere uten peiling

Oslo og Norge styres av mennesker med store evner i politisk klatring og maktspill, mennesker uten relevant erfaring, bakgrunn og praktisk innsikt. De kan knapt reparere en sykkel selv, men vil skape et sykkelsamfunn med offentlige finansierte sykkelverksteder overalt. De jubler for vindkraft, men tenker aldri over hvordan og hvorfor vindkraft ble utkonkurrert nesten over natten i 1720. De kan knapt forklare hvordan en lavteknologisk dampmaskin fungerer, men føler seg suverent kompetente til å utforme fremtidens teknologi.

De har aldri hørt om Ohms lov, men insisterer på at at fremtidens batterier vil følge en ny type fysikk. De kan ingenting om kjemi, men har vedtatt at hydrogen er fremtidens energibærer. De vil innføre en ny type økonomi, men gidder ikke etterprøve noen ting med den enkleste form for matematikk. Og i god sosialistisk ånd, tenker de aldri over hvorfor de store prosjektene deres har feilet fullstendig alle andre steder tidligere. Pytt-pytt.

Slike politikere velger heller å hovere når politikken deres rammer andre mennesker. Da er det glis og tommel opp. Faktisk nyter de at folk klager over å miste parkeringsplasser, kunder, levebrød, privatøkonomi, muligheter, bevegelsesfrihet, valgfrihet og ytringsfrihet.

De står på Dagsrevyen og snakker om «en vanskelig omstilling» helt uten empati. De alarmerende resultatene som bygger seg, tolkes som et sikkert bevis på at politikken og reformen av samfunnet virker.

Normale middelmådigheter

Ingenting skal få spenne bein på selvfølelsen for denne typen maktmennesker: Vindkraft feiler i alle andre land, men i Norge skal det plutselig fungere. Etter seks år med sykkelmani i hovedstaden, er det ikke flere sykler enn før, derfor trengs det så mange PR-folk og konsulenter i globalistenes administrasjon.

MdG-byrådet i Oslo har ansatt  133 kommunikasjons- og informasjons-medarbeidere som skal fortelle velgerne hvor flinke byrådet er. Det samme byrådet (som nå til og med resirkulerer seg selv) bruker masse penger på bestillingsforskning som leverer en strøm av falske tall som skal bekrefte suksess, og som så spres av de 133 heltidsansatte spindoktorene. Bare dette burde fått samtlige velgere til å løpe skrikende vekk.

Dessverre handler moderne politikk om selvutvikling og følelsen av å være på toppen av monolitten. Spre myten om kompetanse og høyere moral, gi folk følelsen av at du er bedre enn dem, og at du er bedre enn folk som kjører dieselbil og spiser kjøtt. La folket få vite at du er bedre enn alle andre, for «jeg sykler og da kan alle sykle«. De vil (helst må) ha makta, for de skal redde hele kloden (med dine penger)!

Med større visjoner, og enda mer hårete mål skal de endre hele samfunnet i sitt bilde:

• Bredere paradegater med kinesisk gråstein
• Dyrere signalbygg
• Nyere trikker
• Høyere grønn moral, osv

Alt de ikke liker skal vekk, så virkeligheten endelig kan  stemme med det mentale kartet av suksess de har i hodet.

Bare JEG får bestemme, så blir alt bra! Bare JEG bruker enda flere lånte milliarder, så vil prosjektet endelig fungere. Og jeg, og meg, og meg og jegogjegogjeg og MEG! Jeez…

Fiaskoer alle kan se 

Denne narsissismen går igjen i hele politikkens historie. Sånn var Alexander den Store. Sånn var Napoleon. Sånn var Mao. Sånn er Merkel. Sånn er både Solberg, Støre og Lan Berg. Sånn er stort sett alle globalister som vil redde hele kloden, i stedet for å styre et lite land med fornuft og forsiktighet.

De er suverene og hevet over selvkritikk. De grandiose politiske prosjektene deres kan ikke feile, fordi ideene kommer fra dem selv, og slik blir styring til en sirkel av selvoppfyllende profetier, bygget på et forkvaklet selvbilde. For husk en ting: Alt de står for, feiler:

EU feiler. FN feiler. WEF feiler. Økonomien feiler. Kunnskapssamfunnet feiler. Innvandring feiler. Integrering feiler. Euroislam feiler. Fellesskapet feiler. Biodrivstoff feiler. Vindkraft feiler. Bilfri by feiler. Sykkelsamfunnet feiler. Solkraft feiler. Hydrogensatsing feiler. Karbonfangst (CSS) og månelandinger feiler. Selv havstigning og tydelige klimaendringer feiler.

Alt er en fiasko! Alle de grandiose planene og visjonene de har for fremtiden, blir til bæsj og bare et hav av PR-ansatte, konsulenter, subsidierte mediavenner, løgner, betalingsforskning og avledningsmanøvre sørger for at ikke alle merker stanken.

Reddet av gongongen? Eller reddet av Kina?

Sånn sett har Covid-19 vært til velsignelse for globalistene:

I stedet for et massivt folkelig opprør mot masseinnvandring, islamisering, energikrise og klimahysteri, tap av selvråderett og arbeidsplasser, økonomisk prioritering av alle andre land og folk, men for ytringsfrihet, fikk globalistene en krise hvor de kunne innføre unntakslover, og stenge ned hele samfunnet –  året etter at Macron måtte knuse «De gule vestene». Tilfeldig?

I stedet for å bli stadig mer opprørt over globalistenes politiske fiaskoer, sprø visjoner og klimahysteriske adferd, ble folket i stedet glødende opptatt av å gjøre som myndighetene sier:

Over natten fikk vi reiseforbud, samlingsforbud og frihetsforbud. Og folk elsket det! I halvannet år har folk som burde avsky myndighetene, konkurrert om hvem som var flinkest til å følge myndighetenes direktiv om å bruke munnkurv, sprite hendene og adlyde alle regler.

Norge og Europa ble til Kina over natten, komplett med sosialt poengsystem i form av reisepass, takket være kinaviruset som hverken er spesielt dødelig eller spesielt smittsomt. Jeg gidder simpelthen ikke delta i debatten om hvor viruset kom fra, hvem som sto bak, eller om vaksinene faktisk virker – eller inneholder nanopartikler som vil lobotomere oss og gjøre verdens befolkning sterile for å utrydde menneskeheten. Det er så mye surr, at jeg gidder ikke bruke tid på det.

Det eneste som virkelig er interessant, er at Covid-19 kom som en gavepakke for globalistene, uansett bakgrunn: De holdt på å miste grepet på makta, gjennom stadig større misnøye og protester mot dysfunksjonell og nasjons-ødeleggende politikk, og nå?

Nå er alle velgerne fornøyd‘ish igjen. Nå vil velgerne velge mer globalisme, for de ekte, systemiske problemene er glemt. Puh! Close call. Klar for «The Great Reset» av vestlige samfunn!

Men Covid-19 er en parentes i politikken. De politiske og systemiske problemene som globalistene har bygget opp i Europa gjennom 30 år med dårlig politikk, har ikke forsvunnet, og det kommer ikke til å fungere:

Alle disse grandiose planene, visjonene og reformene rundt klima, innvandring, integrering, omstilling, sirkulærøkonomi og what not, er skapt av middelmådigheter, med høye tanker om seg selv og sin evne til få en helt ny fett-og oljefri samfunnsform til å fungere – men som likevel ikke kan forklare hvordan en brødrister fungerer.