Det er mange som har fått med seg filmene med «The Expendables», de som kan ofres. Spilt av tøffinger som blant annet Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li og Dolph Lundgren. Men The Expendables eksisterer også i Norge. Vi ofrer våre barn. En norsk far forteller om sine opplevelser.

Denne faren har helt nylig blitt abonnent hos oss i Document, fordi han mener vi gjør en viktig jobb. Det varmer, og det hjelper oss til å holde motet oppe.

Faren forteller at sønnen hans gikk på skole med mange muslimer. De var alle kompiser, det fantes altså ingen rasisme mellom dem. Men etter hvert endret det seg. Sønnen ble av sine tidligere venner stemplet som vantro, rasist, potet, gori etc.

Situasjonen nå beskrives i en e-post til Document.

The Expendables i sanntid – og i Norge
Et eksempel er et brev jeg har fått tilsendt fra en anonym far. Jeg blir oppringt av politiet. De ønsker sønnen min og meg inn til en samtale. Kvinnen i telefonen understreker at sønnen min ikke har gjort noe galt, men at de allikevel ønsker at vi innfinner oss på politistasjonen for et møte.

Ran og fornedring
På McDonalds i byen får sønnen min beskjed om at han også skal betale for somalierne som står ved siden av ham. Han nekter, og det går ganske fint. Når han kommer ut av sjappa står det en gjeng og venter på han. Den ene tar kvelertak. Sønnen min klarer å rive seg løs og løper bort. Kompisen hans klarte ikke det og måtte gi fra seg telefon og penger/kort. Sønnen min bruker lang tid før han omsider forteller meg om episoden.

Møtet med politiet
Som far har jeg klare spørsmål før møtet. Jeg ønsker å vite hvilke chattegrupper de mener sønnen min ikke skal delta i, samt hva han ikke skal si/snakke om. Der blir vi blankt avvist. Politikvinnen kunne ikke fortelle om hva som var uakseptabelt. Hun kunne bare oppfodre han til å slutte med det. Hvordan slutter man med noe uten å vite hva man skal slutte med?

Hun kunne fortelle at det er så mange på «den andre siden» som er ute etter slike som han, at det kan bli svært utrygt dersom han fortsetter.

Det var muligens en tungeglipp fra denne politikvinnen, men det forklarer samtidig alt: Våre unge gutter går en utfordrende tid i møte.

Situasjonen i dag
Min sønn får ikke lov å gå alene i byen. Om de er flere unge, hvite gutter, blir det enda verre. Da er det en oppfordring til vold. Hvordan skal unge, norske gutter føle seg? Kan de forelske seg i en pakistansk jente, eller en jente fra Somalia? I så fall må de regne med at både han og jenta blir jaktet på.

Hva med de norske jentene? De er trofeer for svært mange nye landsmenn, de er fritt vilt. Vi er selv nære venner med ei jente som har blitt gruppevoldtatt og truet til taushet. Hvordan skal du som voldtatt klare å anmelde en sak der en stor familie står klar til å likvidere dine nærmeste dersom du forteller om det?

Hva skal våre unge gutter/menn føle?
Det beste mediene kan få til er å kalle de høyreekstreme. De tenker at de har fasit på hvordan disse unge guttene bør føle seg. De skal knele for svarte og akseptere at de støtter motstand mot systematisk rasisme. Som hvit, norsk gutt har du absolutt ingen sympati fra samfunnet.

For en tid tilbake skrev jeg en sak for Resett hvor jeg stilte spørsmålet: Må vi ofre våre kvinner og barn på multikulturens alter?
Mange kvinner, de som er gamle nok til å avgi stemme, er med på å stake ut kursen videre. SSB skriver:

Kvinner har ofte mer innvandrervennlige holdninger enn menn, og unge er mer liberale enn eldre. Personer med høy utdanning er mer positive til innvandrere og innvandring enn det lavt utdannede er.

De stemmer på de partiene som fremstår som «gode». Image er viktigere enn å beskytte sine barn mot en usikker fremtid. Dette gjelder selvsagt ikke alle kvinner. Men selv mange de kvinnene som misliker utviklingen, og tar godt vare på eventuelle barn, stemmer på de partiene som aldri gjør noe for å stanse katastrofen. Dette gjelder egentlig alle partiene på Stortinget.

Uansett: Barna har ikke noe som helst ansvar for utviklingen, og situasjonen for barna er det i mange tilfeller helt vondt å lese om. Særlig for dem av oss som har egne barn.

Skolene er utrygge. Lærere blir utsatt for drapsforsøk i timen, og får ikke erstatning selv om hans arbeidsgiver visste at gutten som angrep ham var en trussel. Volden i skolen øker, men årsakene skyves under teppet, det er for ubehagelig å snakke om.

Ifølge en artikkel i Aftenposten 6. april var volden mot lærere i Oslo-skolen i 2019 fem ganger så høy som i 2015. Volden har vært økende de siste årene, men med en del færre tilfeller i 2020, noe som kan skyldes corona-epidemien og mindre undervisning på skolen dette året. Den volden det siktes til, er barn som skriker, biter og klorer, velter pulter og kaster gjentander veggimellom, og lærere som blir sparket i skrittet, slått i hode og mage, spyttet på og truet på livet.

Ingen «voksne» i skolen reagerer sterkt nok, ofrene ofres på nytt av tafatte ledere i skoleverket, slik historien jeg ble tilsendt er et eksempel på. Unge jenter (og noen gutter) voldtas. Dommene for en gjengvoldtekt mot barn er latterlig lave. Barn av begge kjønn får juling på skolen og på fritiden. Selv fotballbanen er ikke lenger et trygt sted for ungdom. Fornedringsran har blitt et begrep. Det handler om status og makt. Og barna ofres, igjen og igjen, som i «grooming»-skandalen i Storbritannia, som pågår fortsatt.

Les også: Samfunnsstraff og 60 dagers fengsel for gruppe­voldtektene på Furuset

Alle i woke-mafiaen snakker om «safe spaces», men det disse folkene snakker om, er å føle seg trygge for å møte på andre meninger enn den gjeldende, politisk korrekte (som endrer seg omtrent hvert kvarter).

Men hvor er våre barn fysisk trygge? Fortjener ikke normale norske, uskyldige gutter og jenter trygghet? Hva tenker foreldrene når barna deres blir utsatt for slike overgrep?

Våre barn kan ikke beskytte seg mot overgrep, og får ingen reell hjelp. Stillbilde YouTube

På skolen indoktrineres barna våre, slik en lærerinne på Vestlandet med nesten tretti års fartstid i norsk skole fortalte til Document. Barna spør henne om rasisme mot hvite er mulig.

Når jeg svarer bekreftende, viser de meg hva som deles mellom ungdom på snapchat og/eller TikTok. Grusomme videoer av hvite unge gutter ned i 8–10-årsalderen som blir slått og spyttet og pisset på av gjenger fra MENA. Norske gutter er veldig klar over den fornedrings-volden som skjer mot norske barn.

Jenter blir kalt «ludder/hore» og spyttet på. Guttene utsettes for fysisk vold. Disse videoene deles til skrekk og advarsel mellom norske barn som daglig hører hvilket «rasistisk» samfunn de lever i. Så kommer de på skolen og må skrive oppgaver om hvordan de skal bidra til mindre rasisme i samfunnet!

Les også: – Ta vare på barna, redd dem fra indoktrineringen

Når vil folk reise seg? Hvordan kan man gjøre motstand mot utviklingen?

Min kilde, som ønsker å være anonym av hensyn til sin sønn og andre forhold, ettersendte en slags parabel som omhandler dette.

En Bichon Frisé og en Doberman

En strandtur for noen år siden ble en oppvisning i hvor langt man kan tøyle et tålmodig sinn. Et vennepar hadde med sin Bichon Frisé, «Tutta», mens et annet vennepar hadde med sin Doberman, «Laila». Begge var tilsynelatende godt oppdratt.

Sola strålte, og det var en fantastisk dag. For oss mennesker ble det allikevel ganske forstyrrende at Tutta ikke tolererte at Laila følte behov for å strekke på beina. Tutta gneldret kvast mot Laila hver gang hun gjorde et forsøk på bevegelse. Laila la seg pent tilbake. Hun ønsket ikke det bråket og utviklet en slags aksept for at Tutta trengte å si ifra. Tutta selv trippet rundt og gledet seg i det gode været.

Laila gjorde flere forsiktige forsøk på å få luftet seg litt. Tutta gneldret instinktivt av full hals, og Laila la seg ned igjen for å få slutt på bråket.

På et tidspunkt må Laila ha fått det for seg at dette føltes veldig galt. Hun hadde naturlig nok også ønske om en bevegelsesfrihet for seg selv. Hun reiste seg opp igjen. Tutta fortalte umiddelbart hva hun mente om det. Denne gangen hoppet Laila over Tutta, la henne på ryggen og ga henne en veldig tydelig beskjed. Tutta ble ikke helt seg selv igjen denne dagen.

For alle Tuttaer der ute. Du får lov til å være Tutta akkurat som du er, siden Laila er svært godt oppdratt og tolerant. Men dersom du strekker strikken for langt, så vil Laila si ifra. Jeg vil tro at Tutta, etter den dagen på stranden, lærte noe om konsekvens av sin egen oppførsel. Toleranse er ikke synonymt med aksept eller respekt.

Foreløpig er vi nordmenn som tålmodige dobermann-hunder. Men hva skjer den dagen vi sier stopp? I Frankrike er situasjonen så alvorlig at det snakkes åpent om en mulig borgerkrig.

Hvis vi venter for lenge, er vi ikke lenger den største og sterkeste hunden. Dette er absolutt ikke en oppfordring til borgerkrig eller vold. Det er en oppfordring til en fungerende rettsstat og en innvandringspolitikk som tjener norske borgere, i stedet for å forsøke å «redde verden».

Vi kan ikke lenger akseptere at våre barn mishandles, fornedres og voldtas uten at dette har konsekvenser i form av straff eller utvisning.

«Blikking», teite kommentarer eller manglende «respekt» er ikke forbrytelser. Vold og seksuelle overgrep er ufyselig kriminalitet som må få konsekvenser for gjerningspersonene. Og mange foreldre er møkka lei den indoktrineringen våre barn blir utsatt for i skolen, som å bli fortalt at de må brøle for klimaet. Ikke argumentere, ikke undersøke kilder, men brøle!

Alt dette bygger opp til et eget brøl som ikke er påtvunget av en feminisert skole. Tålmodigheten er over.

Les også: – Et fransk selvmord? Det er Vesten og moderniteten som begår selvmord

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!