Et stadig tilbakevendende tema har vært hvem utilfredse nordmenn skal stemme på ved høstens stortingsvalg. Selv drøftet jeg senest spørsmålet i «Mens vi venter på et nasjonalkonservativt parti», publisert for noen uker siden, og jeg lovet da å ta pulsen på tematikken mer eller mindre jevnlig frem mot 13. september. Hva har hendt som berettiger endringen vekk fra den forrige, Godot-klingende overskriften til dagens mer bydende stil?
La meg presisere én ting som overskriften ikke innebærer: Den betyr overhodet ikke at jeg, eller noen annen, har rett til å fortelle sidemannen hvilke oppfatninger han skal ha; enhver avgjør selv hva de skal mene og gjøre, dét prinsippet er hellig. Titteloppfordringen retter seg til dem som allerede bærer i seg samme grunnleggende ønske som jeg har, nemlig at Norge også fremover skal forbli gjenkjennelig som landet det alltid har vært, et nasjonalt hjem for nordmenn. Hvem skal vi støtte politisk?
Saken er at noe har skjedd de siste ukene, ting er blitt klarere slik i alle fall jeg leser situasjonen. Fremdeles gjelder at det kun er to norske partier som fremstår som genuint nasjonalkonservative, Partiet De Kristne og Demokratene, men sistnevntes plassering innen det politiske landskapet er blitt vesentlig klarlagt i og med vedtak som ble gjort på landsstyremøtet i slutten av mai. Demokratene har fått på plass et nytt styre med Geir Ugland Jacobsen som formann og Kent Andersen som nestformann, og mener seg nå beredt til å innlede en offensiv påvirkningskampanje i håp om merkbart høyere oppslutning når valget kommer. Også et program er vedtatt slik det sømmer seg en seriøs deltager i det nasjonale maktspillet.
Jeg er glad for at Demokratene ser ut til å ha fått mer fart på sakene i og med omorganiseringen, at partiet nå ligger trygt «i nye og gode hender»; dette tror jeg vil være svært viktig for hvordan potensielle velgere vurderer sin stemmegivning frem mot september. I så måte finner jeg en informativ formulering i Document-artikkelen det ble lenket til ovenfor: «Kent Andersen medgir at det har vært en krevende prosess å samle partiets gamle fløy med de nye medlemmene som har kommet til». Dette står så absolutt til troende, kanskje er det endatil et aldri så liten understatement. Uansett: Man kan bare håpe at Demokratene fremover klarer å unngå indre strid og tøvete fraksjonskamper under forsøket på å tilkjempe seg stor nok plass i oppmerksomhetssolen til at norske velgere vil satse på dem.
Det er dette som nå behøves, og intet virker så frastøtende på ubestemte velgere som selvhevdende kjekling innen en partiorganisasjon. Slikt må for enhver pris unngås frem mot 13. september og selvsagt helst også etterpå! For at en stor og frustrert nasjonalkonservativ velgerbase finnes der ute, klar til å bli tappet for støtte til et egnet politisk parti med de rette verdiene og målene, dét fremstår som overtydelig. En gjennomgang av noen politiske kjernepunkter understreker denne konklusjonen.
At de store partiene på Stortinget (Ap, H, Sp og FrP) ikke målbærer noen nasjonalkonservativ politikk, blir klarere og klarere. Dersom du ønsker å bremse eller helst unngå samfunnsskadelige oppløsningstendenser på saksområder som familiepolitikk, innvandringspolitikk, klima- og miljøpolitikk, Norges holdning til internasjonale stridsspørsmål, inklusive hvem vi støtter i konflikten i Midtøsten og så videre og videre ad nauseam (til kvalmen tar oss), så kommer du ikke måloppnåelse nærmere ved å stemme på noen av disse ved kommende valg. Viktigst er kanskje å understreke at heller ikke en stemme på FrP fremmer nasjonalkonservative kjernesaker, for også dette partiet har tatt direkte avstand fra det vi som kaller oss nasjonalkonservative står for. Høyre har knapt rester av konservativ politikk igjen under Erna Solbergs regime, så dem bør du heller ikke stemme på om du i hjertet vet at du er verdikonservativ, og ønsker du virkelig å hjelpe sosialistene til makten ved å støtte Sp, slik dette partiet er blitt? Jo da, de legger for dagen forbilledlig verbal motstand mot sentralisme, det skal de ha, men i regjeringssamarbeid med Ap (eller enda verre: SV; tro ikke at muligheten ikke finnes bare fordi Slagsvold Vedum nå i førvalgtiden benekter den!) har de alltid vist at de gir etter hvis de bare får gode nok jordbruksoppgjør. Innse derfor at dersom du omsider, etter års venting, endelig skal få talsmenn for genuint verdikonservative og/eller nasjonalkonservative (i praksis er det liten forskjell på disse to ståstedene i de fleste spørsmål) verdier inn på Stortinget, så må det skje i regi av partier som ikke finnes der i dag.
Det vil alltid finnes mange som hevder at man likevel må velge det minste ondet, kanskje stemme taktisk for å hjelpe KrF eller V over sperregrensen, for er det ikke uansett så at Demokratene og De kristne er dømt til å forbli marginale mikropartier innen norsk politikk, bevegelser uten evne til bevegelse fremad? Jeg skjønner argumentet, men vil gjerne fremme noen innvendinger mot det av dels prinsipiell, dels pragmatisk natur. Motargumentene henger delvis sammen, naturligvis, for bare i ideenes verden er kategoriene vakkert separert.
Det mest personlig prinsipielle i vår aktuelle sammenheng er at jeg omsider, for første gang på mange år, har bestemt meg for å stemme på det partiet jeg synes virker mest tiltrekkende rent politisk, altså uten å ta hensyn til «hva som lønner seg» på det ene eller andre viset. Situasjonen ligner litt på den politikere står i som har kommet frem til at de «skal stemme for det de er for, og mot det de er imot», et prinsipp som åpenbart gjelder bare unntaksvis på Løvebakken. Det blir da enten PDK eller D for min del, men per i dag mest sannsynlig sistnevnte, siden dette partiet nå omsider, etter flere års ørkenvandring, ser ut til å ha fått orden i de organisatoriske sysakene. Hva det overordnede resultatet så blir, velger jeg altså denne gang å se bort fra; jeg fryder meg bare over for en gangs skyld å skulle velge «rent», uten taktiske baktanker.
Så til det praktiske eller taktiske eller hva man nå skal kalle det. Nei, det er slett ikke sikkert, kanskje ikke engang sannsynlig, at PDK eller D (som i øyeblikket er størst blant «Andre», ifølge meningsmålinger, med en oppslutning på 1,3 %) vil klare å få noen representanter på Tinget ved denne korsvei. Men la oss ikke glemme at all begynnelse er vanskelig, at ingen ble «født stor». Tre måneder er dessuten mer enn nok tid til å samle mange under fanene dersom man bare treffer bølgen eller tidsånden rett, noe senest «Nei til bompenger»-bevegelsen demonstrerte ved kommunevalget. Samtidig viste bompengemotstandernes skjebne etterpå hvor fort ethvert dårlig organisert parti kan forvandles fra løve til skinnfell, men den risikoen får vi bare ta; ingen som prøver noe nytt, er garantert at «investeringen» lønner seg. Sjansen for at Demokratene blir store på sikt, vurderer jeg likevel som i utgangspunktet klart bedre enn at alternativet PDK skal makte det, gitt sistnevntes snevrere, nærmest sekteriske utgangspunkt. Alt dette er argumenter for heller å stemme D enn PDK, slik jeg vurderer situasjonen, av både prinsipielle og taktiske grunner.
Et siste argument av «what about»-typen skal også nevnes angående faren for å «kaste bort» sin stemme ved taktisk stemmegivning: Hva tror dere at de risikerer som velger å stemme V eller KrF for å holde disse partienes eliters luftsnappende hoder over vannskorpen? Begge ligger stabilt ned mot 2–3 % på målingene, iallfall under 4 % i snitt, og det er slett ingen naturlov som tilsier at noen av dem, enn si begge, skal klare å klatre over sperregrensen enda en gang.
Alle partier ser ut til å utvikle seg langs en historisk vekst-og-fall-kurve, også landets eldste, det engang så ærverdige Venstre. La oss snu litt på argumentet for ytterligere å understreke poenget: Vil dere virkelig heller stemme på noen dere aktivt misliker, kanskje endog forakter (Ap, H, Sp, FrP), bare for å oppnå følelsen av å ha vært med på å «vinne valget»? Man kan da ikke stemme på dem man er uenig med bare fordi de er størst; hva slags demokrati ville dét være?
På festens nåværende tidspunkt er jeg altså kommet til at D trolig vil få min stemme, og jeg ønsker partiet all mulig suksess når valgkampen innledes. Det kan gå, eller forsøket kan bli mislykket; i dag vet ingen. PDK er et anstendig alternativ for dem som særlig ønsker å understreke den kristne dimensjonen i den pågående norske kulturkampen; jeg aksepterer dem fullt ut.
Uansett håper jeg at D (og PDK) parallelt med valgkamparbeidet holder et stadig årvåkent øye på alt som tjener sunn organisasjonsutvikling, for dette kommer til å være ekstremt viktig fremover om noen av de to skal klare å tilkjempe seg en varig viktig posisjon innen rikspolitikken. Plassen er ledig for dén nasjonalkonservative bevegelse som samtidig greier å begeistre mens de holder hodet kaldt og den egne indre strukturen i orden; antallet potensielle velgere er meget stort.
Det ville vært ordentlig kjekt å få oppleve et slikt norsk politisk skifte. Selv vi tilårskomne velgere kan nære et visst håp om dette, for stundom skifter historien retning og skyter fart mot noe som de konvensjonelle spåmennene aldri forutså. Jeg skal iallfall yte mitt.
