-Jeg produserer mat til nesten 1.000 nordmenn, men det gir meg ikke inntekter nok til å brødfø mine egne unger, sa Setesdals-bonde Jørund Kvaale Hansen til avisa Vårt Land i vår i forbindelse med jordbruksoppgjøret.

Uttalelsen fra Setesdals-bonden er en god illustrasjon på problemene og dilemmaene i en bransje der oppgaven er å skaffe mat til befolkningen her i landet, men som likevel, i tillegg til den nasjonale politikken, er sterk påvirket av andre lands jordbrukspolitikk, andre lands produksjonsvilkår og internasjonale markedsforhold. Og det er i en viss grad som resultat av denne politiske og markedsmessige klemma at norsk jordbruk ikke kommer seg ut av de problemene som har hjemsøkt næringen i et par mannsaldre, og der de lave inntektene til matprodusentene er et stadig tilbakevendende tema. Bøndene tjener ikke nok på arbeidet sitt når de produserer det vi alle trenger for å leve, nemlig mat. For mange som driver med denne grunnleggende produksjonen, er det altså ikke mulig å få et utkomme som gjør at livet går i hop økonomisk sett. Det er også forklaringen på at de fleste bøndene her til lands må ha tilleggsbeskjeftigelse for å klare seg, og at ti-tusen-vis av gårdsbruk er blitt lagt ned bare i løpet av de siste decenniene. Dette er en kjensgjerning som burde sette både tanker og handlekraft i sving både hos allmennhet og politikere, ikke minst hos politikerne, hvis de har som mål at landet skal kunne brødfø sin egen befolkning.

Ifølge en leder i avisa Nationen i fjor, er det bare en av tre bønder som henter mer enn halvparten av inntekten sin fra selve gårdsdriften. Det betyr at de fleste bøndene får mesteparten av inntektene sine fra arbeid utenom gården, eller de driver med næringer utenom  jordbruk, en ganske enestående situasjon for ei yrkesguppe. Tall fra Budsjettnemnda for landbruket (tallene som ligger til grunn for jordbruksoppgjørene) viser at gjennomsnittsinntekten for hvert årsverk i bondenæringa i 2020 var på vel 374.000 kroner. Det var en økning fra året før med 49.000 kroner eller vel 15 prosent, en økning som skyldtes et godt kornår og redusert grensehandel med Sverige, siden dagligvarehandlene solgte mer norskproduserte jordbruksvarer enn i det coronafrie året før. Men denne økningen i 2020 var et unntaks-år, og inntektene til bøndene har i de siste fem årene stort sett ligget i ro.

De lave inntektene i jordbruket har vært et tema i jordbruksforhandlingene, i hvert fall de siste 50 årene. Og at inntektene til jordbrukerne bør opp på til industriarbeidernivå, har vært et gjennomgangstema siden undertegnede dekket jordbruksoppgjørene på 1990-tallet for NTB. Det var allerede i 1975 at Stortinget forkynte at bøndene hadde rett til en inntekt på linje med industriarbeiderne. Selv om Stortinget gikk vekk fra denne lovnaden i 1993, har målet om industriarbeiderlønn for bøndene vært et tema i mange jordbruksforhandlinger siden. Det er det også i årets oppgjør, der det ikke ble noen forhandlinger fordi bøndenes organisasjoner, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, syntes at statens tilbud var for lavt. Og følgelig ble det Stortinget som avgjorde årets jordbruksoppgjør og bestemte hvor mye penger bøndene skal få.

At bøndene trakk seg og ikke engang ville sette seg til forhandlingsbordet, er en ganske sjelden foreteelse, og må tas som et uttrykk for krisetilstander i næringen, noe som kom fram da langveisfarende traktorkaravaner av bønder kom til Oslo tidligere i vår i protest mot statens tilbud. Men krisesituasjonen i norsk landbruk har vært en sak i hvert fall i 50 år. Og protestene nå kan være et tegn på at krisen er mer akutt – som om bøndene skulle stå foran stupet og sin egen undergang. Og det er en god del som tyder jordbruket i Norge, slik vi kjenner det, står foran undergang og utslettelse, eller omlegging som det heter med politisk korrekt språkbruk.

Sett fra et overlevelsessynspunkt er jordbruksproduksjonen landets viktigste næringsvei. Den  er også den mest gjennomregulerte og politisk styrte næringsvirksomhet i det norske samfunnet. Norsk landbrukspolitikk med alle sine støtte- og tilskuddsordninger, lover, reguleringer og bestemmelser er så omfattende og innfløkte at det sies at bare Gud og tidligere departementstråd, Per Harald Grue i Landbruksdepartementet, har oversikt over det lov- og regelverket som regulerer denne næringsveien.

I et samfunn med så store forskjeller på bøndene og gårdsbrukene som i det langstrakte Norge med sine variasjoner i landskapstyper, værforhold og med et subarktisk klima som ikke akkurat begunstiger jordbruksproduksjon, er det ikke merkelig at det trengs et omfattende regelverk for å utjevne ulikheter, slik at det er mulig å opprettholde jordbruket over hele landet. Og det er dette regelverket de tar fatt i, de som fra markedsliberalt hold kritiserer norsk landbrukspolitikk. Bort med de fleste – om ikke alle reguleringer – så vil markedet rydde opp og skape balanse mellom tilbud og etterspørsel og gi levelige inntekter for bøndene. Men disse liberale røstene er forholdsvis svake i den norske landbrukspolitikken, fordi det er nokså klart at dersom det frie markedet skulle regulere norsk landbruk, så ville hele landbruket, eller i hvert fall det aller meste av det, forsvinne. Og da ville folk bli avhengig av melk og melkeprodukter, grønnsaker, frukt, bær og korn som er produsert i utlandet, fra land med såkalte komparative fordeler for landbruksproduksjon. Og det er kanskje det de vil, alle de som gnåler om hvor dyr norsk mat er, og der butikk-kjedene går foran i sine reklameinnslag på fjernsynet med det evinnelige maset om billigere mat.

I globalistenes verden finnes ikke grenser for verken folk, kapital eller mat. Denne verdenen er styrt av universelle ”lover”, internasjonale handelsavtaler, regionale politiske enheter som EU og kapitalistiske markedsmekanismer der nasjonalstatene kun er et hår i den multikulturelle suppa som globalistene driver og koker på og har sånn hastverk med å få ferdig, blant annet gjennom handelsorganisasjonen WTO.

Å finne veien gjennom den byråkratiske og regelstyrte jungelen som utgjør norsk landbrukspolitikk, er ingen enkel sak, men man kan grovhogge seg gjennom dette villnisset for å kunne ane konturene av det økonomiske og politiske jordbrukslandskapet i Norge. Kort og enkelt sagt kommer inntektene til norske bønder fra to kilder. Det de får for sine produkter på det innenlandske matvaremarkedet, og det de får som tilskudd gjennom ulike statlige, støtteordningene. Med dagens jordbrukspolitiske regime er det grenser for hvor høye priser bøndene kan få for varene sine. Blir prisene for høye, kjøper folk færre norske landbruksprodukter og drar heller til et naboland som Sverige, og i mindre grad til Danmark Finland, for å kjøpe matvarer. Det er beregnet at handelslekkasjen til Sverige er på rundt 16 milliarder kroner i året, uten dermed å ha sagt at all lekkasjen omfatter landbruksvarer.

Prisen på matvarer kan, med andre ord, ikke ligge så mye høyere enn i våre naboland, for det vil føre til handelslekkasje og at salget av norske landbruksprodukter i Norge minsker, med lavere inntekter til bøndene som følge.  For at prisene i markedet ikke skal svinge for mye og skape for store variasjoner i inntektene, driver bøndenes produksjonssamvirker (Tine, Nortura, osv.) markeds- og prisregulering ved å holde varer på lager i perioder med liten etterspørsel og sørge for god tilgang av varer i tider med stor etterspørsel, slik at bøndene kan oppnå såkalt målpris (fastsatt i jordbruksforhandlingene) for produktene sine.

Den andre siden av inntekten, er de tilskuddene som bøndene får fra staten til ulike driftsformål som en kompensasjon for de inntektene de ikke får tatt ut i markedet i form av pris på sine produkter. Det er altså meningen at det bøndene ikke får av inntekter fra salget av sine produkter, skal oppveies av statlige tilskudd og støtteordninger gjennom jordbruksavtalen.

Den statlige stønaden til bøndene er blitt en del mer begrenset enn den kunne ha vært, etter at Norge kom med i WTO-avtalen i 1995, men disse begrensningene virker ikke å være noen umiddelbar trussel mot norsk landbruk. Det var meningen at man gjennom videre forhandlinger av avtalen, skulle komme til ordninger som reduserer tollen på importerte matvarer og minsker støttetiltakene til bøndene i medlemslandene i WTO. Men det har ikke skjedd så mye på dette området i ettertid, fordi produksjon og salg/kjøp av matvarer er et meget ømfintlig og samfunnsstrategisk område for de aller fleste land, både for de som eksporterer og importerer matvarer. De landene som er avhengig av import av mat, slites ofte mellom dette behovet og behovet for å beholde det som finnes av egen matvareproduksjon og egne bønder, kanskje særlig med tanke på krig og andre forsyningskriser. Og for å kunne opprettholde egenproduksjon av matvarer og beskytte sine egne bønder mot konkurranse fra billigere, utenlandske matvarer, legger statene toll på importerte jordbruksprodukter, såkalt importvern.

I de nasjonale og internasjonale klemmene som er skapt av mange ulike hensyn og interesser, skal altså norske bønder og norsk jordbrukspolitikk operere og helst gi landets bønder inntekter som gjør at de ikke bare overlever, men også utvikler produksjonen og henger med i et matvaremarked og en konkurranse som stadig blir mer globalisert. Norske matvarepriser ligger nominelt sett høyt over prisene i andre land. I forhold til matvareprisene i Sverige, for eksempel, er de norske matvareprisene 25-30 prosent høyere. Sammenligner man med gjennomsnittsprisen på matvarer i EU, kostet norske matvarer 86 prosent mer i 2013, ifølge en rapport fra tenketanken Agenda. Og disse prisforskjellene er ikke bare et resultat av smådrift og mindre effektivitet i norsk landbruk på grunn av klimatiske og geografiske forhold og mangel på komparative fordeler for jordbruksproduksjon. Matvareprisene i Norge er også i høyeste grad betinget av det generelle lønns- og prisnivået i landet. Tar men hensyn til det, er det trolig ikke særlig forskjell på de reelle matvareprisene i Sverige og Norge. Og er norske bønder sultefôret på levelige inntekter fra arbeidet sitt, er det trolig verre i EU-land, som for eksempel Frankrike. Der snakkes det om bønder som lever på sultegrensen, og der bruker en skjønnlitterær forfatter som Michel Houellebecq bøndenes og jordbrukets miserable forhold som tema i sin siste roman, Serotenin.

Jordbruket i Norge er den næringsveien der det har skjedd den mest gjennomgripende forandring og effektivisering i Norge. Nå kan man jo si at utgangspunktet for denne effektiviseringen var spesielt gunstig med den mangelen på effektivitet som rådde i næringen før strukturrasjonaliseringen begynte å skyte fart for noen tiår siden. Denne effektiviseringen har fått ekstra momentum de siste ti-årene etter at EU virkelig kom i siget og vi fikk EØS-avtalen med EU i første halvdel av 1990-tallet. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er det i dag 37.000 gårdsbruk i landet. I 1969 var det 150.000 gårdsbruk i drift, og det betyr at i de siste 50 årene er 113.000 bruk blitt lagt ned i Norge, noe som tilsvarer vel 2.200 nedlagte bruk i året i denne perioden. Til tross for det store tallet på nedlagte bruk, er produksjonen økt eller oppretthold sammenlignet med den tida da det var 150.000-200.000 gårdsbruk i drift i Norge. Den eneste produksjonen som har hatt en nedgang, er potetproduksjonen, noe som skyldes at folk i dag eter mye mindre poteteter og heller mer kjøtt og fisk til middag enn den gang Norge var et ganske fattig land i europeisk målestokk.

Ifølge en annen oversikt var det i 2019 ca 39.000 driftsenheter med over fem dekar jordbruksareal i landet, en nedgang på ca 32.000 bruk siden 1999. Den største nedgangen skjedde med gårdsbruk på mellom 50 og 200 dekar, mens tallet på bruk over 500 dekar har økt med tregangen i samme periode og er nå på i underkant av 5.000.  Det er vanlig å tenke at med en slik sterk minking i tallet på små bruk og økning i tallet på store bruk, så skulle inntektene på hvert bruk øke i betydelig grad. Men merkelig nok, gjennomsnittsinntektene i jordbruket ligger fremdeles under den gjennomsnittlige industriarbeiderlønna her i landet.

En slik ”mysteriøs” situasjon ville i enhver annen bransje ha ført til papirdunger av utredninger, rapporter og forslag for å bedre på forholdene. Det er mulig at slike dunger av utredninger finnes, men det som er helt klart, er at ikke noe grunnleggende er gjort med saken. Standardargumentet fra økonomiske liberalister er, som tidligere nevnt, at reguleringene av landbruket i Norge i stor grad må fjernes, slik at prisene på matvarer og inntektene til bøndene i større grad bestemmes av ”markedet”. Bøndene må klare seg uten statlig hjelp, slik at de kan overleve etter hvert som tollbarrierene senkes i samsvar med målet for WTO og etter hvert som den internasjonale konkurransen på matvaremarkedet blir hardere. Det som vil skje ved å fjerne reguleringene og statstilskuddene, er at nedleggingen av gårdsbruk vil forsterke seg. Bare et fåtall, store bruk, vil bli igjen, og de vil måtte drives på industrielt vis ved hjelp av innleid arbeidskraft, altså en medfølgende proletarisering av jordbruket, ofte med arbeidskraft langveisfra. Og dette er nå i ferd med å utvikle seg i norsk landbruk. Et ganske så absurd uttrykk for slike tilstander, fikk man i fjor da norske jordbærdyrkere leide fly og betalte en million kronet for å hente jordbærplukkere fra Vietnam til norske jordbæråkrer. En annen sak var at vietnameserne hadde problemer med å komme seg hjem igjen siden de som hadde brakt dem til landet, ikke hadde den samme interessen av å sende dem tilbake.

Den industrielle utviklingen av jordbruket er kommet mye lengre i andre vestlige land, og trolig lengst i USA, der det er vanlig at gårdene drives av selskaper og ikke lenger av familier med tradisjonell tilhørighet til den lokale jorda, samfunnet og det lokale landskapet. Med et gjennomkapitalisert og industrielt jordbruk vil gårdene i Utkant-Norge forsvinne, og landet vil bli sittende igjen med store industrigårdsbruk i effektivitetsgunstige jordbruksområder på Østlandet, på Jæren og i Inn-Trøndelag. Og bøndenes tilhørighet i lokal kultur og tradisjoner må vike for kapitalistiske multikultur renset for tradisjoner og lokal kulturell forankring.

Blant dem som hevder en liberalistisk og markedsstyrt forståelse av norsk landbruk og landbrukspolitikk, i Norge, omtales bøndene som statsansatte, som klienter av staten,. Fra dette holdet argumenteres det varmt for å avskaffe odelsretten og bo-  og driveplikten, slik man for eksempel kunne lese i en rapport fra den markedsliberalistiske  tenketanken Civita i 2006.  Målet med å avskaffe odelsretten og bo- og driveplikten er selvsagt å gjøre det lettere for kapitalinteresser å kjøpe opp og drive gårdsbruk uten at kapitaleierne behøver å bo på gårdene. Vi får da en utvikling som ligner den utviklingen man har sett i fiskeriene, der familiebaserte kystfiskere i sine sjarker og mindre fiskeskøyter blir tvunget ut av en næring som kapitaliseres av større selskaper, for så å havne på Børsen, slik fiskeripolitikeren Steinar Bastesen i sin tid påpekte.

Og det er denne veien det går med grunn-næringer som jordbruk og fiske fordi næringspolitikken på disse områdene, ifølge den nevnte Civita-rapporten, blir bestemt av innbyggerne i de stadig voksende byene, de urbane samfunnene, mens landsbygda tømmes for folk og virksomhet med lokalt eierskap og forankring. Og det er folket og elitene i de urbane områdene i Norge som vil bestemme norsk landbrukspolitikk i årene framover, slik forfatterne av Civita-rapporten påpekte i 2006. Den ene av dem var den standhaftige markedsliberalisten, Normann Aanesland, som i alle år har forfektet tanken om en markedsmessig ”frigjøring” av norsk landbruk.

Byene er multikulturens og universaliseringens framskutte posisjoner og ”hæravdelinger” i elitenes mobilisering av folket  og realisering av det nye ”norske vi”. Og dette målet er allerede i sikte. Byene, men også den norske landsbygda, er i ferd med å fylles opp av folk fra den såkalte tredje verden uten tilknytning til det gamle norske samfunnet, og som i stor grad er avhengig av offentlig støtte og tiltak. Det samme kan sies om de norske, politiske og kulturelle elitene, som stort sett jobber i offentlig sektor uten tilknytning til den materielle produksjonen som er det økonomiske grunnlaget for samfunnet og som skaffer valutainntekter til landet. Og valuta må man ha for at folk kan kjøpe alle de tekniske remediene som Norge ikke produserer selv og som er nødvendige i dagliglivet i det postmoderne samfunnet, slik som biler, mobiltelefoner, vaskemaskiner, kjøleskap, elektroniske tellemaskiner i de årlige Melodi Grand Prix-tevlingene osv., osv.

De ”ikke-produserende” og meningsbærende elitene har erobret den postmoderne staten, og det de produserer, er administrative vedtak og mening i alle mulige former i en slik øredøvende og totalitær grad at det ikke lenger er mulig få i stand en grunnleggende politisk diskusjon om de problemene som de samme elitene har skapt med sin politikk. Liberalistenes stadige kverning om at bøndene er klienter av staten, gjelder i enda større grad dette samfunnets eliter. Offentlig sektor er den suverent største sysselsettingssektoren i det norske samfunnet, og den offentlige sektoren, staten, er som sagt erobret av landets venstreradikalt fordreide eliter som dermed kan strø ut penger fra de offentlige budsjettene, både innenlands og utenlands. I en kronikk i avisa Klassekampen 19. mai skriver professor emeritus Håvard Teigen at bøndenes inntekter må sikres uten høyere matpriser. Hvordan det er mulig, har Teigen ikke noe svar på. Og han avslutter derfor kronikken med: Korleis få dette til? Dette spørsmålet er helt symptomatisk for de norske meningselitene og deres politikere. De har ikke svaret, for deres ideologiske og politiske blindhet hindrer dem å se det.

Det norske samfunnets eliter ser seg råd til å ha den største og dyreste offentlige sektoren i verden, og de har heller ingen betenkeligheter med å strø ut milliarder til en storstilt asylinnvandring og ca 40 milliarder årlig til såkalt u-hjelp som i stor grad går til å finansiere statsregissert korrupsjon i såkalte ”shithole countries”. Man kan heller bruke 10-20 milliarder kroner i året av disse bistandspengene for å sikre familiedrevne gårdsbruk over hele landet, slik at bøndene kan klare de store investeringskostnadene som de politiske elitene har påført dem med sin politikk, sine vedtak og sin fjernhet fra nære, økonomiske  realiteter. Da vil man kunne ha håp om å berge det norske småskala-jordbruket som familiebedrifter i framtida, et jordbruk som er grunnlaget for den største industrielle sektoren på norsk landjord.

Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien i Norge er den eneste komplette verdikjeden i norsk industri med en årlig omsetning på 160 milliarder kroner. Ifølge Store Norske Leksikon sysselsetter den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien i Norge, 46.000 personer. Det er (i 2019) 20 prosent av samlet industrisysselsetting i Norge. Stikk den, kan man si til de meningsproduserende elitene. Det kan de ikke, men man kan være ganske trygg på at tradisjonelt jordbruk og sysselsetting er en produksjon på vei ut av den norske historien. Og med det får de politiske og kulturelle elitene fjernet et hinder på veien til en fullrealisering av sine multikulturelle og globalistiske drømmer. Og vær sikker, det er ingen som kan stanse dem, ikke engang Trygve Slagsvold Vedum.