Etter at Senterpartiet avviklet sitt landsmøte i helgen, er stortingspartienes sesong for toppmøter omme. Det er tre måneder til valget og Stortinget tar snart ferie.

«Alt flyter» fremholdt den greske filosofen Heraklit for 2 500 år siden. Utsagnet står seg godt som betegnelse på den politiske situasjonen i Norge. Velgerne har ni stortingspartier pluss flerfoldige andre å velge mellom, men meningsmålingene gir få holdepunkter for å mene noe bestemt om hva slags politikk folket vil bli utsatt for.

Regjeringsspørsmålet er en norsk parallell til den aktuelle situasjonen i Israel, hvor nasjonalforsamlingens opposisjon danner regjering. De nye regjeringspartiene er uenige om alt – bortsett fra å gi Netanyahu-regjeringen avløsning.

Slik er det også i Norge. De fem stortingspartiene til venstre for delestreken, et skille som blir stadig mer innbilt og kunstig, er enig om at Solberg-regjeringen bør avløses, men helt uenig om hvem som skal være avløsere.

Ap og SV er i favør av en regjeringstrio av dem selv pluss Sp. Men det er med trekantforhold i politikken som i ekteskapelig samvær: Tre hjul på regjeringsvognen er ett for mye, mener Senterpartiet, som vil nøye seg med et rent parforhold: Sp + Ap. Rødt gjør seg ikke en gang tanker om å bli regjeringsparti og de brune – som tildekker seg som MDG – vil ingen ta i selv med ildtang.

Uklarheten på venstresiden har sin parallell på høyresiden. Erna Solbergs kabinett ligger dårlig an. Det gjør også den parlamentariske støttekontakten Frp. KrF og Venstre gisper etter politisk luft under sperregrensen, Høyre måles dårligere enn på lang tid og Frp har en drøy tredjedel av oppslutningen fra glansdagene.

Også for fire år siden lå den blå siden dårlig an, men Jonas Gahr Støre & Co rotet bort valgseieren i løpet av valgkampen. Stortingsvalget i 2017 viste at valgkamp nytter. Folk får tenkt seg mer om foran valgurnene enn når et meningsmålingsfirma spør i telefonen. For som tidligere Ap-leder og statsminister Trygve Bratteli pleide å si: «Gallup er gallup og valg er valg».

Når Trygve Slagsvold Vedum og Ola Borten Moes parti ikke ønsker noe samrøre med SV, er det en følge av at Sp de senere år har markert seg stadig mer tydelig til høyre i det politiske terrenget. Velgeroppslutningen er tre-firedoblet fra 2013 og det er neppe lengsel etter sosialisme som har beveget hundretusener velgere over til Sp. Partiet har vokst ved å trekke til seg velgere fra i første rekke Høyre, Frp og Ap. Denne gevinsten ønsker ikke Sp å sette over styr med å gjøre SV til regjeringspartner.

Ny blå seier er lite trolig, men langt fra utenkelig. Hvis Høyre løfter seg til 25 prosent, KrF og Venstre mestrer sperregrensen og Frp øker tre-fire prosentpoeng, kan Jonas Gahr Støre la statsministerdressen fortsatt henge i klesskapet.

Men hva slags politikk en Solberg-regjering vil føre i en eventuell tredje periode, er like uklar som selve den politiske situasjon. Mye avhenger av hvordan Frp vil te seg under ny ledelse. En Sylvi Listhaug i opposisjon blir ikke enkel å hanskes med.

Før valget i 2005 presentere Ap, Sp og SV en felles politisk plattform. Nå er dette helt uaktuelt. Standpunktene spriker og aktuelle partier er dessuten langt fra enige om hvem som bør delta i en ny regjering.

Velgerne bør avfinne seg med at kaos blir den nye normalen i norsk politikk.