Regnbueflagget har blitt det ultimate symbolet på et samfunn som kun fokuserer på «meg, meg og meg», skriver Brendan O’Neill i Spiked. Han ser ikke frem til en måned med Pride.

O’Neill kaller Pride-folket for «flag-shaggers», og da mener han ikke folk fra arbeiderklassen som heiser det britiske eller det engelske flagget for å feire nasjonal stolthet.

I’m talking about the Pride flag. That omnipresent rainbow eyesore. A virtue-signal made cloth. The flag no one can escape.

Yep, it’s Pride Month, which means that everywhere you go for the next four weeks – the bank, the supermarket, Maccy D’s – you’ll have this flag waved in your face to remind you not to be such a horrible, homophobic piece of shit. Happy Pride Month!

Pride har blitt et irritasjonsmoment, skriver O’Neill. Det er så uutholdelig allestedsværende.

I haven’t seen this much smug flag-waving since 100,000 Guardian readers wrapped in the EU colours, tears streaking their blue-painted faces, descended on Whitehall to demand the cancellation of stupid northern people’s votes.

Ordet «flag-shagger» har O’Neill stjålet fra woke-fascistene, som bruker begrepet i ren forakt overfor alle som viser stolthet over det britiske flagget og britisk historie og kultur.

Men Pride-flagget skal heves, overalt. Skoler lover å heve flagget hver dag i en måned, skoleelever bærer Pride-munnbind under transaktivistenes fane. Det grenser mot en kult. Selv i minibanken blir man informert om Pride. Politiet tar på seg jakkemerker i Pride-farger. Selv den britiske hæren deltar i skuespillet, for å fremme British Army LGBT+ Network. 

If this doesn’t become a meme featuring someone in the Middle East saying ‘They say the next bombs will be dropped by people who believe in gay rights! Don’t you love progress!’, I will lose all faith in the internet.

Selv tegneserier deltar i massepsykosen.

Happy Pride month! 🎉

Beanotown stripes come in every colour, and we support love and equality for all 🏳️🌈.

Keep an eye out for Pride-themed content on https://t.co/lI7XGsxUge as we mark Pride online as well as with the Beano team.#pride #pridemonth #lgbtq #equalitymatters pic.twitter.com/fqC5LWhGg0

— Beano (@BeanoOfficial) June 1, 2021

Hvis du blir sulten og vil ha den en sandwich? Pride!
Hva med en burger med litt pommes frites? Pride!

Og hvis enkelte kommuner eller små landsbyer velger å ikke heve Pride-flagget, reagerer mobben med sjokk og vantro, og påstår at dette fører til at de ikke «føler seg trygge» i landsbyen

Skittles, som solgte godteri som allerede kom i mange ulike farger, måtte finne en annen måte å vise hvor woke de var. De valgte da å lage hvitt godteri, kanskje i et forsøk på å unngå kulturell appropriasjon. De ble selvsagt kritisert, da fargen hvit som kjent er rasistisk.

For noen år siden klarte de venstreliberales «poster boy» Justin Trudeau å iføre seg Pride-sokker. Og alle nordmenn husker vel da Raymond Johansen og Jonas Gahr Støre avdekket sine indre skruller ved en pinlig danseopptreden under Oslo Pride 2019.

Jon Snow fra Channel 4 bærer både Pride-sokker og Pride-slips, men nekter å minnes britenes falne soldater i 1. verdenskrig ved å bære valmuesymbolet, som han omtalte som ‘a rather unpleasant breed of poppy fascism’.

Hyllest av Pride har blitt obligatorisk. Småunger inviteres til Pride-tog av fotballaget. Norge har endret flaggloven slik at befolkningen kan marineres i Pride-flagg, og ikke drømme om nasjonal enhet. KrF-leder Kjell-Inge Ropstad ble utskjelt da han ikke ville delta under Pride.

Big Business går all in på Pride, som de gjør på alle woke idéer. De vil vise hvor gode de er, og tror sikkert dette vil virke positivt inn på bunnlinjen.

The bigger truth about Pride and its annual orgy of flag-shagging is that it confirms the almost unstoppable ascendancy of identity politics, and that the ruling classes of the West are perfectly at ease with this politics. They love it, in fact.

Norske (eller britiske) flagg er nasjonal sjåvinisme, et symbol på mennesker som har stivnet i gammeldagse idéer, og ikke føler seg komfortable i den nye tiden, som fokuserer på mangfold, inkludering og integrering.

O’Neill mener Pride-flagget symboliserer vår tids navlebeskuende virkelighet, siden Pride fokuserer voldsomt på stoltheten man skal føle om seg selv. Det er faktisk enda verre: Man skal ikke føle stolthet over prestasjoner, eller gode handlinger man har gjort i livet. Man skal være stolt av sine egne seksuelle preferanser.

Har man noensinne hørt om en heterofil som skryter av seg selv fordi han foretrekker å ha sex med noen av det motsatte kjønn?

At homser har fått like rettigheter som andre er et stort fremskritt for våre samfunn. Jeg er ikke interessert i å blande meg inn i hva andre mennesker gjør, så lenge det ikke skader uskyldige. Hvilke seksuelle preferanser mine medmennesker har interesserer meg ikke, så lenge det er innafor loven. Sex har aldri vært et naturlig samtaleevne når jeg møter venner og bekjente, uansett om de er homser, jenter eller heterofile gutter.

Men Pride vil tvinge oss til underkastelse, trykke den avvikende seksualiteten i trynene våre, og kreve at vi jubler uhemmet og hyller skjønnheten i det som for mange fremstår som nokså usmakelig.

Det har blitt en form for påtvunget terapi som noen av oss vil ha seg frabedt:

Pride has become a needy, therapeutic festival, a lonely crowd demanding constant approval in order to salve the psychic uncertainties citizens experience in the identitarian era. Stonewall wasn’t for this.

Pride is a weird thing to celebrate. Humility and a willingness to discover new ideas and to understand different ways of living and thinking are far better tools for building social connections and social solidarity.

I’m with St Augustine on this. ‘Pride’, he said, ‘hates a fellowship of equality under God, and wishes to impose its own dominion upon its equals, in place of God’s rule’.

Pride-flaggene er et angrep på det som kunne vært et fellesskap basert på gjensidig respekt for at alle har individuelle rettigheter, ikke rettigheter basert på gruppeidentitet. Pride er en kult som fremmer hyperindividualisme.

Foreningen FRI, som står bak Pride-festivalen, støtter blant annet sadomaschosisme (BDSM) og polygami. De kjemper for at menn skal få konkurrere i kvinneklassen i idrett, og de vinner frem. De har stor suksess i kampen for å endre selve språket, begrepet mor skal erstattes med fødeforelder, for å nevne et eksempel. De bedriver hjernevasking av skolebarn gjennom sitt utdanningsprogram Rosa kompetanse. De vil at barn skal få skifte kjønn uten at foreldrene samtykker. Og motstandere blir trakassert på det groveste.

Så personlig støtter jeg at alle mennesker fortjener like rettigheter. Men jeg heiser ikke noe flagg for Pride.

Spiked

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!