Det romerske keiserlige rikssystem var en meget usund politisk fremvekst. Det er meningsløst å skrive om dets statskunst; det hadde ingen. Da det stod på høiden hadde det en byråkratisk forvaltning som for en tid holdt verdensfreden ved makt, og kom fullstendig til kort når det gjaldt å gjøre den sikker.

La oss her nevne de viktigste faktorer som førte til at det glapp.

Nøklen til det hele ligger i at der ikke fantes nogen fri åndsvirksomhet og ingen organisasjon for å øke, utvikle og bruke kunnskapen. Det keiserlige Rom hadde aktelse for rigdom, og forakt for videnskap. Det la styret i hendene på rikfolkene, og innbilte sig at vismenn kunde kjøpes og pruttes på nede på slavetorvet når man trengte dem. Det var derfor et kolossalt uvidende og fantasiløst rike. Det forutså ingenting.

Det hadde ingen strategisk forutseenhet, fordi det var grovt uvidende om geografi og etnologi. Det kjente ikke noget til forholdene i Russland, Centralasien og Østen. Det nøide sig med å holde Rhinen og Donau som grenser, og ikke gjøre nogen anstrengelse for å romanisere Germanien.

H.G. Wells, «Wells’ verdenshistorie», Gyldendal Norsk Forlag (1927)