På Doc TV nevnte Hans Rustad og Geir Furuseth det interstellare objektet ʻOumuamua. Spørsmålet om det finnes liv andre steder i verdensrommet fortjener imidlertid grundigere behandling.
I 2017 ble ʻOumuamua det første interstellare objektet vi har observert. Da snakker vi om et objekt som opprinnelig kom fra et annet solsystem, men som i en kort periode og i høy fart besøkte vårt eget. Dette er ikke omstridt. Banen til dette objektet viser tydelig at det ikke hører naturlig hjemme rundt vår stjerne.
Allerede i 2019 fant amatørastronomen Gennadiy Borisov det andre kjente interstellare objektet. Det er godt mulig at vårt solsystem flere ganger tidligere har hatt besøk av objekter fra andre stjerner. Vi har bare ikke hatt god nok teknologi til å legge merke til dem før nå. Vi vet nå at 2I/Borisov er en vanlig komet. Den er vitenskapelig interessant siden den ikke ble til rundt vår egen sol, men den er ikke mystisk.
ʻOumuamua var derimot såpass uvanlig at den var vanskelig å klassifisere. Ikke minst gjelder dette utformingen. Objektet var flatere og mer avlangt enn de fleste kometer og kjente naturlige objekter. Det så også ut til å akselerere svakt på vei ut av vårt solsystem, uten noen åpenbar grunn til dette. De fleste astronomer mener at ʻOumuamua er et naturlig objekt med en litt uvanlig form og oppførsel.
Astrofysiker Avi Loeb gikk derimot ut med en annen forklaring. Han antydet offentlig at ʻOumuamua kanskje ikke er et naturlig objekt i det hele tatt. Han mener at dette kan være et kunstig objekt skapt av en annen sivilisasjon, en slags solseil eller automatisert romsonde.
Avi Loeb er kontroversiell, men han er absolutt ikke idiot. Som professor på Harvard bruker han mye tid på å forske på mulig liv andre steder i Universet. Våre romsonder har de siste generasjonene utforsket de fleste planeter og måner i vårt eget solsystem. Hittil har mennesker derimot kun vært på vår egen måne. Kanskje vil noen mennesker besøke Mars seinere i dette århundret. Visjonære personer som Elon Musk jobber for dette. Men det aller meste av vår utforskning av rommet er blitt gjort av maskiner.
Vi sender romsonder og roboter til andre planeter, måner og kometer i stedet for å reise dit selv. Dette er billigere og tryggere. Det er ganske sannsynlig at en annen sivilisasjon også vil gjøre mye av sin romforskning på samme måte. Hvis vi finner bevis for en annen teknologisk sivilisasjon er det derfor godt mulig at vi først vil finne automatiserte romsonder, ikke de intelligente vesenene som skapte disse.
Alternativt kan vi plukke opp noe av deres kommunikasjon, via for eksempel radiobølger eller laser. Det såkalte Wow!-radiosignalet fra 1977 er det nærmeste vi har kommet å plukke opp kunstige signaler fra en utenomjordisk sivilisasjon. Dette kan faktisk ha vært et reelt signal fra en annen verden. Ettersom signalet dessverre ikke har gjentatt seg er det derimot vanskelig å slå fast hva det var.
Akkurat nå befinner vi oss i en rivende utvikling av astrobiologi, studiet av liv på andre himmellegemer enn jorda. Optimister tror at vi snart kan ha god nok teknologi til å oppdage liv utenfor vår planet, hvis dette finnes.
I løpet av de siste 30 årene har astronomer oppdaget tusenvis av eksoplaneter. Dette er planeter som går i bane rundt andre stjerner enn sola. Vi vet nå med sikkerhet at planeter er veldig vanlige. Det finnes trolig milliarder av planeter bare i vår egen galakse, noen av dem med potensiale for liv.
I løpet av de siste 60 årene har dessuten romsonder lært oss mye om vårt nabolag. Selv i vårt eget solsystem finnes det flere steder hvor astrobiologer tror det kan finnes liv. Mulige kandidater inkluderer blant annet:
Mars
Nei, vi kommer ikke til å bli invadert av marsboere, slik H.G Wells beskrev i sin bok Klodenes kamp fra 1898. Det finnes neppe andre intelligente romvesener og teknologisk avanserte sivilisasjoner i vårt solsystem. Da burde vi ha oppdaget spor eller teknosignaturer fra dem. Det kan derimot finnes enklere organismer.
Mars er mindre og kaldere enn jorda. Planeten har ei atmosfære, med støvstormer og skyer. Denne er derimot veldig tynn, mindre enn 1 % av overflatetrykket på jorda. For et menneske uten romdrakt ville dette nesten føles som vakuum. Du ville dø i løpet av sekunder. Mars mangler også ei beskyttende magnetosfære. Planetens overflate blir derfor eksponert for mye mer skadelig stråling fra verdensrommet enn jordas overflate blir. Hvis det finnes livsformer på Mars må de enten være veldig hardføre eller holde til litt under overflata, hvor de er mer beskyttet. Eventuelle mennesker som besøker Mars i framtida må også forholde seg til skadelig stråling.
På 1970-tallet sendte NASA de amerikanske romsondene «Viking 1» og «Viking 2» til Mars. Disse inkluderte to landingsfartøy som i 1976 utførte flere biologiske eksperimenter på overflaten for å finne tegn til liv. Ett av disse eksperimentene, det såkalte labeled release, gav faktisk positivt utslag. Flertallet av astronomer og biologer hevdet den gangen at dette ikke beviste liv. Ingeniøren Gilbert V. Levin, som stod bak eksperimentet, har derimot hevdet helt til i dag at de virkelig fant tegn til liv allerede i 1976. Han er ikke den eneste.
Patricia Ann Straat, som også var involvert i labeled release-eksperimentet på 1970-tallet, mener det samme. Hun argumenterte godt for sitt syn i en lengre samtale med John Michael Godier i 2019. Videoen ligger fritt tilgjengelig på YouTube. Ikke minst gav eksperimentene i 1976 betydelige, men gradvise, utslag med relativt små endringer av temperatur. Dette vil man typisk ofte forvente fra levende organismer.
Det finnes en rekke satellitter i bane rundt Mars i dag, og flere roboter på planetenes overflate. Fra disse vet vi at det finnes aktiv produksjon av metan der. På jorda kan metan produseres av levende organismer, men også av ikke-biologiske prosesser, for eksempel vulkaner. Mars har flere gigantiske vulkaner som Olympus Mons. Det er mulig, men ikke direkte bevist, at Mars fremdeles er vulkansk aktiv. Det påfallende med metanet på Mars er derimot at dette ser ut til å variere syklisk og med årstidene. Det er vanskelig å forestille seg at vulkansk aktivitet skulle endre seg med årstidene. Det er derimot lett å tenke seg at biologisk aktivitet kan gjøre dette.
Samlet sett er det mulig at det kan finnes enkle livsformer på eller nær overflaten av Mars i dag. Dette kan for eksempel dreie seg om metanproduserende bakterier eller arkebakterier. Selv enkle livsformer der vil reise store spørsmål. Har de DNA, eller er de strukturert på en annen måte? Har de felles opprinnelse med livet på Jorda?
Venus
Venus er nesten like stor som jorda i volum og masse. Venus har derimot det motsatte problemet av Mars: Planeten har ei ekstremt varm og tykk atmosfære. Det atmosfæriske trykket på overflaten av Venus tilsvarer omtrent det man finner på 900 meters havdyp på jorda. Dette er nok til å knuse de aller fleste ubåter. Trykket er stort, men ikke umulig for liv. Det finnes liv på flere tusen meters dyp i havene på jorda, også relativt kompliserte livsformer som fisker og blekkspruter. Selv noen hvaler kan dykke til slike dyp i korte perioder.
Det som gjør overflaten av Venus spesielt ugunstig for liv er temperaturen: 467 °C, varmt nok til å smelte bly. Selv ikke de mest hardføre ekstremofile organismene vi kjenner fra vår egen planet kan leve i slike temperaturer. Dette er også noe av grunnen til at det for øyeblikket finnes flere rovere som kjører rundt på Mars, men ingen på Venus, hvor trykket er nesten ti tusen ganger større. Det er teknisk vanskelig å lage elektronikk som overlever på Venus.
Noen astrobiologer som Carl Sagan har derimot påpekt at 50-65 km over overflaten har atmosfæren til Venus trykk og temperatur som minner om det man finner ved jordas overflate. Selv her må eventuelle livsformer håndtere skyer av svoveldioksid og etsende svovelsyre som ville ha tatt livet av de aller fleste organismer på vår egen planet. Men det kan tenkes at noen livsformer har tilpasset seg dette miljøet.
I 2020 annonserte ei forskergruppe at de hadde målt fosfin-gass i atmosfæren til Venus. På vår egen planet blir denne gassen primært produsert av mikroorganismer. Fosfin kan altså være en såkalt biosignatur, et tegn på liv.
Muligheten for liv på Venus skapte internasjonale overskrifter og kontrovers. Debatten pågår fremdeles. Noen kritikere hevder at man ikke kan påvise fosfin i de mengdene som først ble hevdet. Kanskje kan denne debatten ikke løses før vi får bedre data.
Dette er heller ikke det eneste som gjør den øvre atmosfæren på Venus interessant. Det pågår ukjente prosesser der som absorberer store mengder sollys i bestemte bølgelengder, spesielt ultrafiolett. UV-stråling kan være skadelig for mange organismer og brukes også medisinsk for å drepe bakterier og virus. Men det kan tenkes at noen mikroorganismer, kanskje en slags bakterie eller alge, har utviklet en form for fotosyntese der de bruker UV-stråling. Det er uansett meget interessant at det foregår noe man ikke forstår som tar opp store mengder sollys i akkurat de områdene av atmosfæren på Venus som blir ansett som mest gunstige for liv.
Jorda kalles ofte for den blå planeten, ettersom det er slik den ser ut fra verdensrommet. Hav dekker 71% av overflaten. Veldig lenge trodde mange at dette var unikt. Vi kjenner fremdeles ikke til noe annet himmellegeme i vårt solsystem som har hav av vann på overflaten. Det finnes tegn til at Mars, og kanskje Venus, hadde hav for flere milliarder år siden, men det har de ikke lenger i dag.
Til gjengjeld har vi i de siste 50 årene av romforskning oppdaget at det finnes en rekke himmellegemer i vårt solsystem som har eller kanskje kan ha et hav av flytende vann under overflaten. Faktisk tror mange astronomer og planetforskere nå at det meste av flytende vann i vårt solsystem befinner seg utenfor jorda. Slike himmellegemer, blant annet flere måner, blir ansett som noen av de mest spennende for mulig liv.
Europa
Det begynner å bli ganske sterke beviser for at Europa, Jupiters fjerde største måne, har et stort hav av flytende vann under sin overflate av is. I volum kan dette havet være større enn alle havene på jorda til sammen. Kanskje til og med dobbelt så stort. Mulighetene for at utenomjordisk liv kan finnes i dette havet gjør at Europa er et høyt prioritert mål for flere fremtidige romsonder. Blant annet skal den Den europeiske romfartsorganisasjon (ESA) i 2022 sende ut romsonden Jupiter Icy Moon Explorer (JUICE) for å utforske Europa og to andre av Jupiters store måner, Ganymedes og Callisto. De to sistnevnte kan også ha flytende vann under overflaten.
Enceladus
Enceladus er den sjette største månen rundt Saturn og er ikke spesielt stor. Likevel ansees den sammen med Europa som den kanskje mest lovende månen i vårt solsystem med tanke på mulig liv. Geysirer som spruter ut i rommet fra sprekker ved sydpolen antyder at Enceladus har et flytende hav med organiske molekyler.
Havene på kloder som Europa og Enceladus mottar lite eller ingen sollys. Eventuelle livsformer der vil ikke kunne basere seg på fotosyntese. De kan til gjengjeld potensielt ha tilgang til kjemisk energi, sammenlignbart med hvordan liv finnes ved varme hydrotermiske skorsteiner flere steder på havbunnen på jorda.
Titan
Titan er Saturns største måne og nest etter Ganymedes den største månen i vårt solsystem. Faktisk er den i volum (men ikke i masse) litt større enn planeten Merkur. Titan har ei nitrogenrik atmosfære som er litt tykkere enn vår, selv om Titan har mindre masse enn Mars. Titan er ved siden av jorda det eneste himmellegemet vi kjenner til som har elver og sjøer på sin overflate. Den europeiske romsonden Huygens som landet der i 2005 tok bilder som nesten minner om jordiske landskaper. Overflatetemperaturen er derimot –179 °C. Dette er sjøer av flytende metan og hydrokarboner. Det er for kaldt til at kjente livsformer fra vår planet skulle kunne leve der.
Noen astrobiologer har fremsatt teorier om at det kan eksistere helt andre former for mikroorganismer der, som har en annen biokjemi og oppbygning enn det vi kjenner fra jorda. Dette er spekulativt, men teoretisk mulig. Det er dessuten mulig at Titan også har et hav av flytende vann under overflaten.
Av andre objekter som har vært besøkt av romsonder er det mulig at dvergplanetene Ceres og Pluto kanskje også kan ha et hav av flytende vann under overflaten. Spesielt for mørke og iskalde Pluto, som er mindre enn vår måne og befinner seg svært langt fra sola, var dette overraskende. Pluto har isbreer av nitrogen på overflaten og en temperatur på –230 °C eller kaldere. Data fra den amerikanske romsonden New Horizons i 2015 antyder likevel at Pluto kan ha hatt, og muligens fremdeles har, et flytende hav. Hvis en liten isklode som Pluto kan ha et hav vil dette utvide mulighetene for hvor liv kan eksistere i universet.
I enkelte science fiction filmer, for eksempel Oblivion eller Edge of Tomorrow med Tom Cruise, er skurkene onde romvesener som kommer til jorda for å stjele vårt oksygen eller vårt vann. Det er usikkert om det er praktisk mulig å reise mellom stjernene. Det er derimot svært lite sannsynlig at romvesener skulle reise mange lysår bare for å stjele vann. Vi vet med sikkerhet at det finnes store mengder vann i vårt solsystem. Ikke bare som is, men også i flytende form. Planeter og måner med hav er trolig svært utbredt i vår galakse samt i andre galakser. Vann består tross alt av hydrogen og oksygen, to av de vanligste grunnstoffene i universet.
Den berømte italienske fysikeren Enrico Fermi skal i 1950 ha stilt sine kolleger et spørsmål: Hvis det finnes intelligente romvesener, hvorfor har vi ikke hørt fra dem ennå? Dette spørsmålet er blitt kjent som Fermis paradoks. Det ser enkelt ut, men hvis man tenker seriøst over dette er det vanskelig å svare på. Forskere har kommet frem til dusinvis av mulige løsninger. På Fermis tid visste man heller ikke sikkert om det finnes planeter rundt andre stjerner. Dette vet vi nå at det gjør. Og disse planetene har kanskje selv måner.
Statistisk sett finnes det trolig milliarder av planeter og måner bare i vår galakse. Kanskje flere hundre milliarder. Og det finnes milliarder av galakser i universet. Det fremstår som usannsynlig at det ikke skal finnes liv på noen av disse klodene, bortsett fra vår egen. Så spesielle er vi trolig ikke.
Hvis jeg skal driste meg til å gi et delvis, men ikke fullstendig, svar på Fermis paradoks vil det være dette: Enkle livsformer er relativt vanlige. Intelligent liv er sjelden. Kanskje lever vi i et univers dominert av mikrober. I vårt eget solsystem kan det potensielt finnes liv på Venus, Mars, Europa, Enceladus eller Titan, og kanskje andre steder. Hvis det finnes liv på noen av disse stedene er det trolig mikrober og encellede organismer. I høyden noen ormer eller insekter. Selv dette vil være fantastisk å oppdage. Men det vil neppe være intelligente skapninger som sender romsonder tilbake til oss.
På vår egen planet regner man med at det fantes liv da jorda bare var noen hundre millioner år gammel. Deretter var jorda dominert av mikrober og encellede organismer i flere milliarder år. Komplekse organismer kom mye seinere. Og kun en eneste gang etter over 4,5 milliarder år har en intelligent art oppstått.
Her kan man selvsagt diskutere hva som kjennetegner en intelligent art. Hvis man ser nyhetene på TV kan man lure på om det finnes intelligent liv på vår egen planet. Men vi sender tross alt ut romsonder for å utforske verdensrommet rundt oss. En form for intelligens er dette utvilsomt.
Selv vår egen art har derimot bare brukt skriftspråk og metallredskaper i drøyt fem tusen år. Radio og romsonder har vi bare drevet med i noen få generasjoner.
Det er slett ikke utenkelig at det kan finnes andre intelligente skapninger der ute. Noen av dem kan dessuten ha eksistert lenger enn oss og være mer avanserte i vitenskap og teknologi. Men det mest sannsynlige er at når vi første gang møter utenomjordisk liv så er dette bakterier, ikke romskip. Kanskje har vi allerede funnet tegn på noen slike på Mars.
