President Trump så ofte skeptisk på Fauci under smittevern­sjefens presse­briefinger, som her 17. april 2020. Det hadde han all grunn til. Men problemene stikker dypere enn Fauci. Foto: Alex Brandon / AP / NTB.

Offentliggjøringen i Quarterly Review of Biophysics av Angus Dalgleish og Birger Sørensens studie, som sannsynliggjør at deler av koronaviruset er blitt påført kunstig, skaper et forklaringsproblem for det medisinske tidsskriftet Lancet.

Allerede den 19. februar 2020, mindre enn to måneder etter at virusutbruddet i Wuhan var blitt offentlig kjent, offentliggjorde Lancet et brev fra 27 «public health scientists» som intet mindre enn sterkt fordømte det de kalte konspirasjonsteorier om at viruset ikke hadde et naturlig opphav.

We stand together to strongly condemn conspiracy theories suggesting that COVID-19 does not have a natural origin.

Til grunn for bannbullen anførte de 27 brevskriverne en konsensus blant vitenskapsfolk verden rundt, som dertil var blitt velsignet av ledende skikkelser i et slags vitenskapsgeistlig hierarki:

Scientists from multiple countries have published and analysed genomes of the causative agent, severe acute respiratory syndrome coronavirus 2 (SARS-CoV-2),1 and they overwhelmingly conclude that this coronavirus originated in wildlife, as have so many other emerging pathogens. This is further supported by a letter from the presidents of the US National Academies of Science, Engineering, and Medicine and by the scientific communities they represent.

Med offentliggjøringen av brevet gav Lancet, som er – eller kanskje var – en av verdens mest velrenommerte medisinske journaler, en tilsynelatende faglig tyngde til avvisningen av laboratorieteorien som det ikke var reelt faglig grunnlag for.

Brevet er ikke den eneste skandalen som har underminert Lancets omdømme i løpet av pandemiens gang.

Den 22. mai offentliggjorde Lancet det som foregav å være en fagfellevurdert studie, som tilsynelatende påviste at bruk av hydroksyklorokin hos koronapasienter medførte høyere dødelighet på grunn av hjerteproblemer. Undersøkelser som ble gjennomført av den britiske avisen The Guardian, viste ikke lenge etterpå at datagrunnlaget, skaffet til veie av et komplett useriøst selskap der en tidligere pornoskuespillerinne stod sentralt, var forfalsket. En så stor fadese for et fagtidsskrift er svært pinlig.

Det er ikke vanskelig å trekke en linje mellom de to episodene: USAs president Donald Trump holdt muligheten for en laboratorielekkasje åpen, og viste entusiasme for hydroksyklorokin som legemiddel for koronapasienter.

Men siden de politiske aktivistene hos det vitenskapelige establishment anså Trump som en slags fiende av vitenskapen, var det alltid om å gjøre å diskreditere ham på alle mulige måter, omtrent som antisemitter forholder seg til jøder.

På den måten har aktivistene scoret et spektakulært selvmål: De har i stedet påvist at vitenskapelige miljøer kan bli vitenskapelig korrumpert dersom den politiske motivasjonen er sterk nok.

Det er velkjent at akademia det siste halve århundret har spydd ut en hel masse ideologisk – særlig postmodernistisk – og pseudovitenskapelig sludder, noe Roger Scruton påviser i sitt monumentale verk «Svindlere, svermere og sjarlataner». Men eksemplene den avdøde engelske filosofen viser til, gjelder nesten utelukkende humaniora og sosialvitenskap.

For dem som har vært hjemmehørende i den naturvitenskapelige leiren, som utgjør den andre av de «to kulturene» C.P. Snow skrev om, har det lenge rådet en slags forestilling om at fagområder som bygger på målbar observasjon, kvantitative resonnementer og en faglig metode som er strengt logisk, er mindre utsatt for ideologisering.

Dessverre finnes det en rekke tegn som tyder på at også de harde vitenskapene er blitt forurenset av politikken. De mange utslagene av politiseringen av klimafeltet er et åpenbart eksempel, men naturvitenskapen er heller ikke upåvirket av den siste tidens identitetspolitiske galskap.

Det snakkes nå i fullt alvor om «dekolonisering» av tenkningens historie generelt og naturvitenskap spesielt. Det er jo for galt at de viktigste naturlovene er blitt tenkt ut av døde, hvite menn, spesielt hvis de kom fra land som har hatt en kolonihistorie.

19. mai 2021 skrev Nature en lederartikkel der det særdeles anerkjente vitenskapelige tidsskriftet erklærte seg selv og vitenskapen i sin alminnelighet for skyldig i «systemisk rasisme». Teksten gav anerkjennelse til Black Lives Matter-protestene etter George Floyds død, og forkynte at holdningsendringen måtte følges opp med konkrete handlinger.

For Natures vedkommende skulle dette ikke bare handle om å rekruttere svarte journalister, men også favorisere «fargede» blant tidsskriftets artikkelforfattere og andre nødvendige fagfolk:

We are taking further steps to diversify our authors, reviewers and contributors. And we know that too few of our editorial staff are people of colour, so we are working to change this.

Om man skal tro lederskribenten er vitenskapens historie omtrent like skamfull som kolonimaktenes:

Racism in science is endemic because the systems that produce and teach scientific knowledge have, for centuries, misrepresented, marginalized and mistreated people of colour and under-represented communities. The research system has justified racism — and, too often, scientists in positions of power have benefited from it.

Det er lett å se at vitenskapens verden har langt større problemer enn rasisme: Altfor mange som tilhører den, er rede til å oppgi sannheten når det er formålstjenlig.

For det store flertallet av vitenskapsfolk som er ærlige, skaper dette et helt ufortjent omdømmeproblem. Men det samme flertallet består også av konfliktsky personer som ikke orker å bekjempe korrupsjonen i egne rekker.

Tilbake sitter publikum, som ikke helt vet hvem de kan stole på. Forvirringen skaper en svært giftig front mellom folk som sluker alt det mer eller mindre innbilte vitenskapelige autoritetsfigurer står hardt på, og dem som spytter alt ut igjen.

For ikke å rote seg bort i dette landskapet, slik faktisk.no har for vane, behøves det en kombinasjon av egenskaper som ikke er så vanlig – og som mangler fullstendig hos nesten alle politikere og journalister: skarpt blikk, kritisk sans, solide intellektuelle standarder som bygger på kjennskap til tenkningens kronglete historie, og en personlig integritet som ikke lar seg skalte og valte med av pengene eller tidsånden.

I en tid hvor nesten alle institusjonene svikter sine oppdrag, blir dere nødt til å kultivere disse tingene selv, folkens. Det er alt annet enn lett. Men det er mye verre å la være.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!