Fra Islamic Cultural Centre i Oslo. Foto: Bente Haarstad.

Voldelige islamister truer samfunnssikkerheten på grunn av terrorfaren, men i lengden er den islamske fundamentalismen en større sikkerhetstrussel fordi den strider mot demokratiske verdier – det skriver Henrik Kvadsheim og Andrea Zizanovic, henholdsvis universitetslektor og master i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, i en kronikk hos Stavanger Aftenblad.

Altfor mange har fundamentalistiske holdninger og aksepterer religiøs vold, mener Kvadsheim og Zizanovic. De etterlyser en bedre offentlig debatt, kanskje forgjeves, for de ser trusler mot denne også – både fra de «grumsete» og fra det vi for enkelhets skyld kan kalle islamvenstres hypermoralister:

Problemet med å ta opp islamsk fundamentalisme er at det fort ender opp i ufruktbare diskusjoner om rasisme og islamofobi. Det er likevel viktig å kunne snakke om selv de vanskeligste ting for å trekke oss videre fra overflatens grumsete debattfora der diskusjoner stoppes fordi de er politisk ukorrekte.

De to forskerne gjør noe alle akademikere burde gjøre, men som ikke lenger er så moteriktig i store deler av akademia: De observerer virkeligheten. Det finnes «sterk empiri» om trusselen fra fundamentalismen, fastslår de.

For å underbygge dette støtter Kvadsheim og Zizanovic seg på forskningen som munnet ut i Ruud Koopmans’ bok «Islams forfalne hus», riktignok uten å nevne verkets norske tittel eller forlag, men indirekte anerkjennelse er jo verdt å merke seg lell.

Den nederlandske sosiologiprofessoren og migrasjonsforskeren Ruud Koopmans ved Humboldt-universitetet i Berlin gjorde i 2015 en stor, empirisk undersøkelse av fundamentalisme blant muslimer og kristne i Vesten. Denne viste at en urovekkende høy andel av muslimer i Vesten har fundamentalistiske holdninger, forstått som bokstavtro holdninger til læresetninger i egen religion.

Fra Koopmans’ undersøkelser kommer man snublende nær å trekke den konklusjon at et flertall av muslimene i Europa er fundamentalister:

Ifølge Koopmans kan mer enn 40 prosent av muslimene i Europa sies å ha holdninger som kommer inn under begrepet fundamentalisme. Undersøkelsen er gjengitt i en ny bok av Koopmans, som kom ut på norsk i år. Den gir en omfattende empirisk dokumentasjon av hvordan islamsk fundamentalisme har spredd seg i hele den muslimske verden siden 1970-tallet, inkludert blant muslimer i Vesten.

I det norske akademias endeløse nattemørke er jo Kvadsheim og Zizanovic å anse som de tynne nålene av lys som lyrikeren Rolf Jacobsen manet frem bildet av i et av sine mest kjente dikt. Og det samme kan sies om Koopmans i en europeisk sammenheng.

Man merker likevel den varsomme forbeholdenheten i en ordbruk der mange muslimer «kan sies» å ha holdninger som «kommer inn under» fundamentalisme­begrepet. La oss si at det var noen innfødte europeere med nazistiske holdninger som var tema, hvor mange intellektuelle er det som ville ha røyklagt en meddelelse om saken på samme måten?

PST-sjefen har jo for lengst avklart at den som er anti-islam, er å anse som høyreekstrem – en oppfatning som politiet er blitt hjernevasket til av såkalte forskere (men er du antikristen, er du en respektabel borger). Da favner begrepet vidt og sjenerøst; man snakker ikke om at en og annen holdning kanskje faller inn under begrepet høyreekstremisme, for liksom å vanne det ut og gi inntrykk av det egentlig kan være veldig flotte mennesker på bunnen. De er snarere å oppfatte som «domestic terrorists».

Kvadsheim og Zizanovic formidler ikke desto mindre at det mange har sett med egne øyne de siste tiårene, nå også er grundig dokumentert:

Koopmans dokumenterer også hvordan fundamentalistisk islam ikke bare utgjør en trussel i kraft av å gi næring til jihadisme og terror, men ved at det har gitt grobunn for en samfunnsutvikling i muslimske land preget av demokratisk og rettighetsmessig forfall, undertrykking av kvinner og ulike minoriteter, samt økonomisk stagnasjon. Denne ødeleggende utviklingen har også spredd seg til Vesten og gjort integreringen av muslimer vanskeligere.

En fersk undersøkelse fra Frankrike viser at mer enn halvparten av unge franske muslimer nå foretrekker å leve under sharia-lover framfor fransk lovgivning.

I Norge ser man lignende tendenser, observerer de to forskerne, som tar til orde for å «markere klarere grenser mot» den islamske fundamentalismen og støtte opp om reformvennlige krefter.

Her kunne de kanskje ha dristet seg til å antyde at norske myndigheter og institusjoner i sin alminnelighet svikter fatalt. I stedet fremhever de andre, ikke nærmere spesifiserte land som forbilder:

I flere europeiske land går en nå mer aktivt inn for å stoppe utenlandsk infiltrering og pengestøtte til moskeer og miljø som aktivt bidrar til radikalisering av muslimer.

Kvadsheim og Zizanovic begynner å se virkningene av islamismen i sine egne omgivelser:

Islamsk Opplæringssenter (IO) i Stavanger, som er det største muslimske trossamfunnet i Rogaland, inviterte i 2018 hatpredikanten Said Rageah, som tidligere hadde uttalt at han ønsket å drepe frafalne og blasfemikere, samt at kvinner ikke bør forlate hjemmet med mindre det er «nødvendig». Denne invitasjonen ble, med utgangspunkt i ytringsfriheten, forsvart av Summer Ejaz, som var bystyrerepresentant for Høyre og talsmann for Muslimsk Fellesråd Rogaland.

Hvor vanskelig er det egentlig å se en litt større tegning her?

Fraterniseringen og ettergivenheten overfor islamister i Norge har lenge foregått på stor skala, og på mye høyere nivå enn i Stavanger bystyre. Som forfatteren Ingvar Ambjørnsen skrev kort tid etter at regjeringen Stoltenberg kastet Vebjørn Selbekk til ulvene under karikaturkrisen i 2006, var det femten imamer tilstede i regjeringsbygget da den frastøtende seansen ble konsumert. Det er ikke blitt noe bedre siden da.

Det er fortjenstfullt av artikkelforfatterne å ta opp temaet, men med denne forsiktigheten er budskapet fort glemt. Politikere trenger velgere akkurat som handelsmenn trenger varer, og blant velgerne blir det flere muslimer. Fundamentalistene er mest aktive politisk, og da er omeletten et faktum, som italienerne sier.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!