Partileder i MDG Une Bastholm og stortingskandidat Lan Marie Berg. Foto: Heiko Junge / NTB.
MDG har erklært at det er helt uaktuelt å delta i eller støtte noen regjering som vil lete etter olje og gass. Dermed diskvalifiserer partiet seg fra enhver mulig maktposisjon. Mange vil være lettet over det.
Enhver direkte innflytelse MDG kan håpe på å oppnå i regjering eller som støtteparti, må baseres på et samarbeid med enten Arbeiderpartiet eller Senterpartiet. Noe nært samarbeid med Høyre er nærmest avskrevet.
Før helgen erklærte MDG i praksis at det å være støtteparti eller inngå i regjering med de nevnte partier er uaktuelt.
MDG har nemlig funnet ut at det vil være helt umulig å ha noen slik relasjon med en regjering som fortsatt vil ha leting etter norsk olje og gass. Document omtalte utspillet fra partiet:
– MDG kan ikke støtte en regjering som fortsetter å lete etter olje og gass, eller bygge ut nye felt. Vi krever full stans i leting, all ny utbygging og i utvidelser av eksisterende felt på sokkelen, inkludert tildeling av leteblokker i forhåndsdefinerte områder, heter det i vedtaket som landsstyret ble enige om.
Ifølge MDGs nestleder Arild Hermstad er dette punktet «ufravikelig». Det er ikke noe å snakke om engang.
Dette er et syn som er svært langt unna rådende politikk hos noen av de to store partiene som kan tenkes å være sentrale i en regjeringsdiskusjon med MDG. Verken for Ap eller Sp vil det være mulig å innfri et så ekstremt krav.
Om MDG skulle få sin vilje i et slikt spørsmål, vil det innebære en langt raskere reduksjon av norsk olje- og gassvirksomhet enn Ap og Sp ser for seg.
For selv om MDGs krav ikke betyr umiddelbar stengning av all oljevirksomhet, vil også en stans i leting og utvikling snart få konsekvenser for både offentlige inntekter og for sysselsetting en rekke steder i landet.
I motsetning til MDG befinner både Ap og Sp seg (fortsatt) i en realistisk verden, der det er en viss sammenheng mellom et lands utgifter og inntekter.
Det bør nevnes at også SV og Venstre tar til orde for stans i oljeletingen, dog uten at de har formulert det som et ultimatum. I likhet med MDG er også de partier med et stadig svakere fotfeste i virkelighetens verden. SV har riktignok for tiden relativt god oppslutning i meningsmålinger, mens Venstre er i ferd med å gå fullstendig til grunne.
For de to mest aktuelle regjeringspartiene på rødgrønn side, Ap og Sp, vil det imidlertid være nokså fjernt å strupe landets massive oljeinntekter.
Det er ikke noe man vil gjøre før det er etablert «grønne næringer» som gir tilsvarende pengestrømmer til den norske stat. Per i dag er man langt unna noe slikt. Det meste av visjonene om grønn lønnsomhet er så langt rene fantasier, og ikke noe nasjonen kan leve av.
De nevnte partier vil også spørre seg hvordan man skal erstatte de 2-300 000 arbeidsplasser som direkte eller indirekte er avhengig av en livskraftig oljenæring. Mange av olje-jobbene befinner seg i distriktene, noe Senterpartiet er ekstra opptatt av.
Alle disse arbeidstakerne kan faktisk ikke overføres til stillinger i offentlig sektor, eller til den typen virksomheter MDG gjerne fabler om. Bærekraften i norsk økonomi må baseres på lønnsomme arbeidsplasser. Intet moderne samfunn kan opprettholde sitt velferdsnivå uten inntekter basert på produksjon av noe verden vil kjøpe.
At MDG tydelig gjør seg uaktuell i en kommende regjeringssammenheng, vil trolig være en lettelse for mange. Både blant velgerne og hos øvrige partier. Partiet har dermed satt seg selv sjakk matt, lenge før noen forhandlinger er påtenkt.
Mange burde sende MDG en varm takk for avklaringen, og ønske partiet velkommen til fire nye år som et nisjeparti uten reell innflytelse.
Man kan alltids leve med partiets sutring og svada, så lenge det ikke gir seg utslag i reell politikk i regjering.
Les mer om såkalt grønt skifte, og hvor lite realistisk det er:
