Ruinene av Apollontempelet i Delfi. Foto: Helen Simonsson / Wikimedia Commons.

«Kjenn deg selv» lød en innskrift på templet i Delfi, som målbar noen av de tidløse visdomsordene antikkens grekere etterlot oss. Samme sted advares det mot eksesser og hovmod, men om vi skal tro verdens kanskje skarpeste observatør av Frankrike, er det fremfor alt mangelen på selvinnsikt som er mest skrikende der til lands – og kanskje ikke bare der.

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal har de siste tjue årene gjort seg bemerket internasjonalt med en rekke store romaner, herunder den dystopiske fremtidsvisjonen «2084». Det ville ikke være ufortjent om han vant Nobels litteraturpris. Den senere tiden har likevel analysene hans av det franske samfunnet gjort like stort inntrykk, med en unik kombinasjon av intellektuell autonomi, originalitet og treffsikkerhet.

Boualem Sansal. Foto: Twitter.

I en kronikk i Le Figaro tirsdag har Sansal nesten overgått seg selv. Med genial enkelhet settes skapet på plass: Frankrike kjenner ikke lenger seg selv, fastslår han. For virkelig å gni det inn støtter resonnementet seg på en av den islamske verdenens største tenkere gjennom alle tider, nemlig den arabiske filosofen Ibn Khaldoun (1332–1406).

Sansal tar utgangspunkt i et spørsmål mange franskmenn stiller seg: Hvor går Frankrike?

Svaret er langt på vei å finne i spørsmålet. Hvis vi spør oss selv hva det skal bli av oss, er det fordi vi vet at vi er svekkede, fortapte og ute av stand til å unngå en vanskjebne på egenhånd. Under ligger det også et rop om hjelp. Vi håper, vi venter, og vi klynker for å fremkalle barmhjertighet…

I mellomtiden setter franskmennene ord på sine følelser av ubehag. Oseaner av ord – fremfor alt om ubehagets angivelige årsaker, som om døden er mindre smertefull med kunnskaper om dødsårsaken.

Den som er vital, vet hvor han går – og gjør det med selvtillit. Den som ikke er vital, prøver å bortforklare det.

Franskmennene går aldri tomme for ord. De har satt tusen navn på ondene som herjer med landet deres, og de tror de kommer nærmere sannheten ved å gjenta dem i det uendelige som mantraer.

Overskriftene, boktitlene og debattene kverner ustanselig på de samme temaene:

Forfall, dekadanse, fallitt, deklassering, kolonisering, identitet, retrett, moskeer, befolkningsutskiftning, islam, imamer, fengsler, sivilisasjon, hijab, jihad, aggresjon, islamofobi, forsteder, territorier, inkompetanse, amatørskap, feminisering, nordafrikanere, LGBT, Big Tech, rasisme, woke, anti-hvithet, antisemittisme, antisemitter, antisionister, Allah, jøder, hat, kristne, muslimer, terrorisme, angrep, blasfemi, minoriteter, ofre, kirken, surer, koder, uhøflighet, nedslakting, landemerker, autoritet, suverenitet, Koranen, hadither, halal, haram, harem, materialisme, spiritualitet, gjeld, Europa, Muhammed, budbringeren, inshallah, globaliseringen, presidenten, søppelkultur, statsråder, billigsalg, byråkrati, korrupsjon, emigrasjon, statistikk, demografi, kriminalitet, eksperter, TV, pressen, subsidier, frigjøring, Kassandra, varslere, rap, innfødte, patrioter, bobo-er, islamvenstre, kommunikasjon, ironi, gule vester, dissidenter, borgerkrig, trojanske hester, anger, offermentalitet, Algerie, Afrika, Tyskland, Brussel, Maastricht, Brexit, Frexit, Qatar, Mekka, Kina, Putin, Erdogan, parlamentsmedlemmer, heimfødinger, IS, folkemord, etc. Listen er lang.

Men hva om ikke en eneste av disse tingene er viktigst? Denne ordrikdommen sier ikke noe fundamentalt, mener Sansal. Problemene er fremfor alt inne i oss selv:

Sannheten er at Frankrike lider av seg selv. Frankrike kjenner ikke lenger seg selv, og anerkjenner ikke seg selv, og det er den verste sykdommen. Noen ganger får jeg inntrykk av at Frankrike er et muslimsk land som føler seg eksistensielt truet av horder av vantro.

Byste av Ibn Khadoun i Tunis. Foto: Reda Kerbouche / Wikimedia Commons.

For den algeriske forfatteren finnes den beste nøkkelen til innsikt i dagens Frankrike hos en arabisk filosof som døde for mer enn seks hundre år siden:

Det overrasker meg at ingen har nevnt dette ordet: muqaddima. Det sier alt både om ondet Frankrike lider av og om botemiddelet. Muqaddima er tittelen på en tekst der forfatteren – ingen ringere enn den store Ibn Khaldoun – forklarer hvordan imperier fødes og dør. Den burde være sengelektyre for alle franskmenn som er bekymret for barnas og landets fremtid.

I dette verket – som Bokklubbens Kulturbibliotek i 2012 utgav på norsk med tittelen «Al-muqaddimah: boken om lærdommene, med en introduksjon til verdens historie» – finner leseren elementer som bringer tankene hen både på Montaigne, Montesquieu, Tocqueville og Machiavelli, skriver Sansal.

Han henter analysen av dagens Frankrike rett ut av verket:

Imperier bygges ved å avvæpne befolkningene, oppløse den tradisjonelle solidariteten som sikrer den sosiale sammenhengskraften (han mynter et eget ord for det: asabiyya), gjøre folk til gjenstand for tungrodde og arrogante offentlige myndigheter, og gjøre dem avhengige av en allmektig sentralmakt – og dessuten terrorisere dem med stadig flere skatter.

Dette kan ikke pågå til evig tid, skriver Sansal, for før eller senere utløser en slik makt et stormfullt sinne, slik at den faller for sitt eget grep.

Men i mellomtiden gjør makten stor skade:

Det blir nødvendig å engasjere fremmede leiesoldater eller de krigerske stammene på yttergrensene, og deretter skaffe til veie leiesoldater og krigførende stammer hos nabostatene, som utnytter denne svakheten for å skaffe seg makt (syndromet med janitsjarene i det ottomanske imperiet, eller mamelukkene i Egypt). Hvis de ikke kan kvitte seg med dem, åpner de opp for dem i maktens sirkler i håp om at de blir siviliserte og integrerer seg.

Det er ikke så mange tilpasninger man må gjøre til denne historiebeskrivelsen for å få den til å passe på samtiden: Frankrike åpnet for afrikansk innvandring, og må i dag forholde seg til islamsk voldsmakt etter forgjeves integreringsforsøk:

Etter å ha mislyktes i denne prosessen, outsourcet Frankrike politimyndighet og lokalt selvstyre til islamistene for å gjenopprette orden i republikkens tapte territorier

Dette har ført landet inn i en ond sirkel, mener Sansal: Frankrike har gitt anerkjennelse og adelstitler til islamister landet har betrodd oppgaven med å redde forstedene fra kriminaliteten. Det er ensbetydende med å gi makt til islamske land. Det er blitt en ond sirkel.

I den befinner Frankrike seg – lamslått, groggy, bundet på hender og føtter. Og utilsiktet har landet gjort seg til mål for planetarisk jihad.

Dette går det ikke an å snakke seg ut av. Det behøves kløkt og handlekraft:

Det Khaldoun lærer oss, er i grunnen at det alltid er den smarteste, sterkeste, raskeste og mest grusomme som vinner.

Men dagens Europa har ingen av delene. Fienden værer at Frankrike er for sløvt og mykt til å ta innover seg hva som foregår.

Sansal er nordafrikaner, men han ser på Frankrike med kjærlig medynk. Han vil landet som har hatt en formativ virkning på ham selv, alt vel:

Hvordan komme seg ut av denne fellen? Den geniale Ibn Khaldoun har svaret: Vi må raskest mulig skaffe oss en produktiv økonomi som vet hvordan den skaper velstand, kunnskap, ferdigheter og morgendagens jobber, og som vet hvordan erobrermentaliteten kan spres i samfunnet.

Det er ikke bare Frankrike som er lysår unna denne vitale tilstanden. Erobring er det siste dagens europeere tenker på. Hele Vest-Europa er å sammenligne med en gebrekkelig og mentalt svekket olding som lever på oppsparte midler, og frykter at kontoen snart går tom.

Ødeleggelsen er langt fremskreden. Frankrike har allerede tapt mye: sin genialitet, sin kultur, sitt språk, sine verdier, sine ferdigheter, sine territorier…

Ibn Khaldoun innprenter oss at vi må lære av historien, fastslår Sansal. Vi slipper ikke unna den. Men hvis man lærer av den, er det mulig f.eks. å hente inspirasjon fra dem som styrer sine land bedre her og nå. Sansal er behjelpelig med å peke på eksempler: Både Japan, Sør-Korea og Israel har velfungerende samfunn.

Sansal har ikke gitt opp alt håp på Frankrikes vegne: Landet har fortsatt bitte litt vitalitet igjen, og kan komme tilbake, skriver han.

Man skulle gjerne hatt litt av den samme tynne strålen av optimisme, ikke minst på Norges vegne. Hvis nøkkelen til overlevelse er å kjenne seg selv, er nordmennene ille ute. Hvis manglende introspeksjon var en olympisk øvelse, ville Norge lett havne på seierspallen.

Det beste er nok om franskmennene først viser hvordan man gjør det. Hvis de kan, da.

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!