Etter høstens stortingsvalg blir enten Jonas Gahr Støre (Ap) eller Erna Solberg (H) statsminister. Men vil dette egentlig spille noen rolle, siden begge to er preget av den venstreliberale konsensus når det gjelder moral? Foto: Lise Åserud / NTB

Ny sosialpsykologisk forskning viser at det finnes et venstreliberalt etablissement i mange land i Vesten. De syv tradisjonelle riksdagspartiene i Sverige mener i stor grad det samme. Situasjonen i Norge er ikke så ulik. De venstreliberale forstår ikke konservativ moral.

Man kunne formelig merke hvor lettet de venstreliberale var etter høstens presidentvalg i USA. Endelig var Trump ute av Det hvite hus, med Biden skulle situasjonen «normaliseres». Pandemien førte til økt oppslutning for de ansvarlige partiene, internasjonalt samarbeid kom i fokus.

Nu var det väl ändå bara en tidsfråga tills britterna sökte återinträde i EU? Tills väljarna kom tillbaka till de traditionella partierna?

Men de venstreliberale – som dominerer politikken, akademia, kulturliv og medier – tok feil, hevder den svenske statsviteren Johan Wennström. Hans artikkel ”Moral Consensus and Antiestablishment Politics” hevder at den politiske misnøyen stikker dypere.

De tradisjonelle partiene er enige i at en liberal samfunnsutvikling er det eneste rette. Men de overser noe vesentlig, som har betydning for konservativt anlagte mennesker. Denne trenden kan man kjenne igjen i de fleste vestlige land.

Den amerikanska socialpsykologen Jonathan Haidt menar att det finns sex byggstenar för vår grundläggande moraluppfattning, men att den politiska vänstern endast betonar tre av dem. Det vänsterliberala samhällsprojektet vilar således på föreställningar om individens uttrycksmöjligheter, ekonomisk rättvisa och omhändertagande.

Individuell frihet til å uttrykke seg gjennom markører som kjønn, legning og alt annet som passer inn i en venstreliberal moralisme. Økonomisk rettferdighet, som på de venstreliberales språk betyr utjevning og omfordeling. Og omsorg, som selvsagt må være i regi av den liberale Staten.

Men dette er bare tre av de seks grunnstenene i en klassisk vestlig moraloppfatning, hevder den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt. Konservative mennesker baserer i tillegg sin moraloppfatning på gruppelojalitet, respekt for autoriteter og enkelte ukrenkelige verdier.

Fra et svensk utsynspunkt ser Wennström at alle riksdagspartier utenom Sverigedemokratene passer inn i dette bildet. I et interessant intervju sier Wennstrøm:

”I min forskning har jag kunnat visa att de etablerade vänster-högerpartierna i Sverige, men sannolikt också i USA och Europa, har betonat de tre liberala moraliska värdena frihet, omsorg och rättvisa på bekostnad av auktoritet, lojalitet och helighet.”

Socialdemokraterna og Moderaterna nærmer seg i verdispørsmål, på samme måte som Høyre og Arbeiderpartiet nærmer seg hverandre i Norge. Selv KrF stemte nylig på den omstridte flaggloven, som degraderer det norske flagget til fordel for sekteriske fsymboler som Pride-flagget.

Wennström ser derfor ikke på fremveksten av partier som stiller seg negative til etablissementet som et problem.

”Det är väl bra för samhället, kan jag tycka, att det dyker upp alternativ som kan härbärgera den konservativa väljargruppen. Det är viktigt för det demokratiska samhället”.

Men stikker det ikke enda dypere enn dette? Den felles forståelsen for språket eroderes av postmoderne sjargong og svada. Når venstreliberale snakker om rettferdighet, mener de gjerne sosial rettferdighet og «equity»: Alle grupper skal ha det like bra, uansett evner og innsats. Mens konservative gjerne oppfatter rettferdighet som like muligheter og like rettigheter.

Konservative står for eiendomsrett og ytringsfrihet (som tidligere var et venstreliberalt standpunkt). De venstreliberale står for statlig konfiskasjon av verdier for «omfordeling», og begrenser ytringsfriheten gjennom lover mot hatefulle ytringer, for å beskytte utvalgte, «sårbare» grupper. Likhet for loven er dermed forkastet som grunnleggende prinsipp.

Venstreliberale har et syn på frihet som stammer fra Rousseau: Det er en autoritær form for frihet: Vi må tvinges til å bli frie. Allmennviljen går foran individuell frihet.

Konservative er tradisjonelt mer inspirert av negative friheter, slik de kommer til uttrykk i den amerikanske konstitusjonen og Bill of Rights. Individuell frihet skal beskyttes mot overgrep fra statens side. Den viktigste filosofiske inspirasjonen bak disse idéene er John Locke, som argumenterte for et liberalt, konstitusjonelt styre preget av maktfordeling, ytringsfrihet og toleranse.

Dessuten: I bunnen av konservative verdier finner man altså noe hellig. Dette betyr ikke at man må være religiøs for å være konservativ, men at det er enkelte moralske regler og etiske verdier som er ukrenkelige. Denne grunnsteinen er ofte plassert i det vi kan beskrive som en judeo-kristen tradisjon.

Uansett: Både Riksdagen og Stortinget er nedsyltet i venstreliberal ideologi. Skal partier som Høyre/Moderaterna eller for den saks skyld KrF/Kristdemokraterna vinne tilbake konservative velgere, så må de ta inn over seg at moral bygges på flere grunnsteiner enn det de venstreliberale beskriver som rettferdighet, omsorg og friheten til å uttrykke seg ved eksterne markører som hudfarge, legning og kjønn.

Men lite tyder på at vi vil oppleve dette i vår tid. Hvis konservative verdier skal gjenoppstå i norsk politikk, trenger vi nye partier.

Snart kommer det politiska etablissemanget att hyperventilera igen, alltmedan avståndet till de konservativa blir längre och längre.

Bulletin

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!