Asle Toje. Foto: Privat.

Sommeren står for døren, og mye tyder på at det brygger opp til ny migrasjonskrise i Europa. EU har ikke ryddet opp i forholdene som gjorde krisen i 2015 mulig. Refleksjonene vi gjorde oss den gangen, kan snart bli aktuelle igjen.

Før vi går inn i neste kapittel av historien, la oss se hvor vi slapp i 2015. Vi gir ordet til Asle Toje. I sin Europa-trilogi tegner han et portrett av vår brytningstid, som igjen er i ferd med å gjøre seg påtrengende.

Vi selger alle tre bøkene – Rødt, hvitt og blått, Jernburet og Gullbrikke­spillet – i vår nettbutikk. Her er et utdrag fra «Jernburet». Hvis det fallet i smak, anbefales alle tre bind.

* * *

Beograd: Europa og migrasjonskrisen

29. september 2015: Jeg var blitt invitert til å holde en tale i Beograd. På flyplassen ble jeg møtt av noen smellvakre jenter som holdt opp navnet mitt på en papp-plakat og fnisende eskorterte meg til bilen som skulle kjøre meg til hotellet. Jeg forsøkte å korte kjøretiden med å prate med sjåføren, Vuk Mihailovitsj. Samtalen dreide mot Serbias fredsforhandlinger med Kosovo, det største hindret for serbisk EU-medlemskap. Vuk svarte tonløst at forhandlingene stod i stampe siden «alle kosovoalbanerne har søkt asyl i Tyskland». Han overdrev, men hadde et poeng. 70 000 kosovoalbanere søkte asyl i Vest-Europa vinteren 2015. Ivrig på å omgå serbernes hang til det dystre spurte jeg om det ikke er naturlig at Europa hjelper mennesker på flukt? Vuk svarte: «Jeg kunne vært enig med deg, men da ville vi begge tatt feil. De er migranter, ikke flykninger.»

Det lakoniske svaret tok fullstendig luven av meg. Lyden av dekk mot asfalt fylte kupeen. Da Vuk rakte meg kofferten utenfor hotellet, fortsatte han som om vi ikke hadde vært stille i 15 minutter: «Ta en tur til sentral­bane­stasjonen, så kan du selv gjøre deg opp en mening om dette er folk som flykter fra noe eller om de flykter til noe.» Ærlig talt hadde jeg ikke tenkt å følge rådet, men fine hoteller gir meg angst. Rommene med identisk innredning -fraværet av støv og slitasje – hvor målet er å gi inntrykk av at du er det første mennesket som sover der og den liksom personlige-velkomsten på TV-skjermen gir meg følelsen av å være fanget i en parallell virkelighet. Jeg praiet en drosje. Beograd Glavna, byens sentral­bane­stasjon, åpnet i 1884 som del av Orientekspressen fra Wien til Istanbul. Orientekspressens gullalder var fra 1884 til 1914 da velskodde europeere kunne reise fra Paris til den ottomanske imperie­hovedstaden. Den myte­omspunne togruta forbandt for første gang Europa direkte med en annen verdensdel, en annen sivilisasjon. Da Agatha Christie skrev krimklassikeren «Mord på Orient­ekspressen» i 1934, var togforbindelsen alt på hell. Den kalde krigen med sine avskrekkende visumprosedyrer innebar slutten på bekymringsfri togreise til Orienten.

Orientekspressen har gjenoppstått, denne gangen bringer togene Orienten til Europa. En betydelig andel av asylsøkerne som beveger seg fra Tyrkia i sør mot nord, bruker etapper av den gamle traseen. Mange stiger på i Beograd hvor de alternative rutene gjennom Balkan løper sammen. I det tiltakende mørket samles grupper av arabere og afrikanere under trærne foran den palassaktige stasjons­bygningen. De sitter rundt vannpiper, spiller kort og venter på sine «venner», mellom­mennene som skaffer togbilletter på kveldstoget til Budapest som går 21:48. En skokk journalister går rundt gruppene av unge menn på jakt etter barne­familier som statister i historiene de ønsker å fortelle. Slike er mangelvare. Bortenfor oss leker to søvnige jenter på jordbakken. Fotografen ber oss om å flytte oss ut av bildet.

De unge mennene er velkledde, mer passende for natt­klubbesøk enn flukt. Det er mye uekte Gucci. Praten går langsomt. Alt gjentas som i en hermelek. Vi prater om Tysklands kansler, Angela Merkel, som de mener har invitert dem alle til Tyskland. Ifølge Nabil, den yngste av mennene, er hun ’Europas dronning’ – en annen sier at øynene hennes er «like vakre som kamelens». Jeg flirer, ivrig på å dele spøken. Men det var ikke en vits. Kameler har visst vakre øyne. De fem mennene forteller at de har levd fra hånd til munn i Tyrkia etter å ha flyktet fra krigen i Syria. Nervøsiteten er merkbar, men ikke frykt. Imad, som framstår som gruppas leder, forteller historier om å ha blitt arrestert av gresk og serbisk politi. Men det var ikke så ille. Alle var blitt raskt løslatt, med ordre om å forlate landet innen 72 timer. De ristet på hodet av dette. «Vi er jo på gjennom­reise!» Nervøsiteten er knyttet til rykter om at Tyskland vil innføre grense­kontroll. Jeg følger de unge mennene til toget. Vi utveksler Facebook-vennskap, tar selfies. De vinker da toget siger fra perrongen.

Høsten 2015 slo den alt historisk høye asyl­til­strømningen til Europa over i en folke­vandring. Hundre­tusener fra Syria, Irak og andre vanstyrte land i det folkerike sør krysset Egeerhavet fra Tyrkia til Hellas. Bakgrunnen for denne utviklingen var EUs beslutning om å ta over og intensivere den italienske rednings­aksjonen i Middelhavet. Dette skapte et inntrykk av at alle som klarte å komme seg i en båt ville få søke asyl i Europa. Tyrkiske myndigheter bistod flyktningene gjennom ikke å gripe inn. Omfanget av innvandrings­krisen rystet Europas ledere. Ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger kom om lag 700 000 asylsøkere til Europa i 2015. Anslaget virker kunstig lavt. The New York Times talte 1,3 millioner asyl­søknader i Tyskland, Østerrike, Ungarn, Sverige, Nederland og Finland i 2015.

Rundt 2000 migranter i Kroatia er på vei til grensen mot Slovenia den 24. oktober 2015.Foto: Stringer / AFP / NTB.

Mangelen på troverdig informasjon fra offentlig hold har bidratt til å gjøre krisen akutt. Mange borgerne stoler ikke på sine egne myndigheter. Dette er berettiget. Vestlige land har i lang tid under­kommunisert negative aspekter ved innvandring på samme måte som tallene på innvandrere har blitt stykkedelt i et utall kategorier som hver og en er håndterbar, men som i sum er samfunns­omveltende stort. Det kom som et sjokk for mange at «dugnaden» for å hjelpe fortvilte mennesker på flukt også viste seg å være den største masse­innvandringen i Europas historie og at denne migrasjonen vil få varige konsekvenser for europeiske staters økonomi, kultur og befolknings­sammen­setning. Tyskland mottok over en million asyl­søknader i 2015. Dersom de slo seg ned på ett sted, ville asylkullet utgjøre landets tredje største by – på størrelse med München.

Etter et tiår med økonomisk stagnasjon, politisk kaos, masse­arbeids­ledighet og voksende økonomisk ulikhet ville man kanskje ventet at europeiske ledere ville innført innvandringsstopp slik de gjorde under lignende omstendig­heter på 1970-tallet. Det har ikke skjedd. Europas ledere syntes for en tid å slå seg til ro med kansler Angela Merkels ord: «Wir schaffen das», dette får vi til. Tone­angivende europeiske medier har sluttet opp om dette. The Economist skrev på lederplass 12. september: «Det finnes sikkert grenser for hvor mange innvandrere noe samfunn vil akseptere. Men tallene Europa foreslår å motta er ikke i nærheten av å bryte denne grensa (…). Fryktens politikk kan overvinnes med verdighetens politikk. Fru Merkel har forstått dette; det bør resten av verden også gjøre.»

Hver tidsalder har sine mareritt. På samme måte som klima­endringer hjemsøker mange i dag, og rustnings­kappløpet holdt folk våkne om natten på 1980-tallet, var «befolknings-eksplosjonen» den foretrukne dommedags­profetien på 1970-tallet. Smartinger som Norman Borlaug, Aldous Huxley og Richard Dawkins advarte alle mot dagen da menneske­heten ville avle seg ut over sitt eksistens­grunnlag og presses tilbake av sult, sykdom og krig. Hypotesen fant støtte i en mye omtalt studie fra Isle Royale i Lake Superior. Elg svømte over til den store øya for første gang tidlig på 1900-tallet. I fravær av rovdyr vokste bestanden dramatisk til den gikk tom for fôr og mesteparten av elgene sultet i hjel i 1934, og igjen på 1990-tallet. Tanken var at vi mennesker i fravær av naturlige fiender har forplantet oss på samme måte som elgen på Isle Royale, med antatt samme resultat.

Dette dystre scenarioet har, som vi vet, blitt tilbakevist av framskritt. Endringer i hvordan vi dyrker, produserer og lever har gjort de fleste samfunn i stand til å håndtere større befolkninger – men ikke alle. Den FN-finansierte rapporten «Arab Development Report» fra 2002 påpekte at «med sine rundt 15 prosent er gjennom­snitts­arbeids­ledigheten i arabiske land blant den høyeste i utviklings­landene». Høye fødselsrater i arabiske land betyr at gjennom­snitts­alderen i Midtøsten bare er 22 år, mot 28 globalt. Dette medfører at millioner av under­utdannede unge hvert år trer inn i arbeidslivet med magre framtids­utsikter. Denne «tapte generasjonen» er nøkkelen til å forstå de siste årenes turbulens i Midtøsten og den pågående migrasjons­krisen.

Fornuft og følelser
Høsten 2015 var Europa preget av en politisk krise drevet fram av tilstrømmingen av migranter. Opinionen i Europa svingte fra jublende idealisme til panikk ettersom tallet på migranter tiltok. Innvandring ble det mest splittende enkelt­spørsmålet i europeisk politikk. Konfrontert med hundre­tusener på flukt fra krig, eller på jakt etter et bedre liv står Europas ledere lammet foran en selv­motsigende opinion. Hvis vi for et øyeblikk setter de mest hyper­ventilerende scenarioene til side, ser vi at brikkene er stilt opp, klare til en maktkamp Europa ikke har sett maken til siden middel­alderens investitur­strider mellom Paven i Roma og lokale herskere: Hvem skal bestemme over grensene?

De fleste vil si seg enig i den danske redaktøren Bo Lidegaards postulat: «Intet samfunn kan bære ubegrenset innvandring». Men hvor mye er for mye? Dette er stridens kjerne. Mens aktivister ser dette utelukkende som et spørsmål om medfølelse og solidaritet, ser kjøligere hoder et mer motsetnings­fylt bilde. Hvis hver asylsøker som glir gjennom Europas porøse grenser skulle få rett til å bli, ville sannsynligvis millioner av innvandrere komme til et Europa der negative holdninger til innvandring var historisk sterke alt forut for folke­vandringen . Siden de europeiske landene stoppet arbeids­innvandring på 1970-tallet, har asyl vært en av de få mulighetene under­utdannede ikke-europeere har for å bosette seg i Europa. Behov for asyl styres av forhold i opprinnelses­landene, og ikke nødvendigvis av mottaker­landenes behov.

Den gjengse oppfatningen er at den typiske asylsøkeren en flyktning fra borgerkrigen i Syria, men ifølge tall publisert av Eurostat 16. september er bare 20 prosent av dem som har søkt asyl i EU høsten 2015 syrere. De som argumenterer for høyere gjerder, skal huske at millioner av mennesker virkelig oppfyller kravene for asyl hvis de bare kom seg til Europa. Det finnes ifølge FNs høykommissær for flyktninger om lag 60 millioner flyktninger i verden anno 2015, i tillegg til et ukjent antall millioner som sannsynligvis oppfyller kravene til asyl på andre måter, hvis man tar høyde for nylige avgjørelser tatt i over­nasjonale europeiske rettssaler og asyl­praksisen i land som Norge.

Ifølge menings­målings­instituttet Gallup ville 164 millioner mennesker fra Afrika sør for Sahara emigrere om bare utviklede land ville ta dem imot. Tallet på verdensbasis er 700 millioner, mer enn Europas samlede befolkning. Dette er, paradoksalt nok, et resultat av økonomisk fremgang. Rask økonomisk utvikling har gjort at stadig flere har kunnskap om livet i Vesten og har midler til å migrere. Krisen økes av at Europa mangler et fungerende system for å skille mellom økonomiske migranter og mennesker på flukt. Det har ofte vist seg vanskelig å uttransportere de som har fått avslått asylsøknaden, fordi mange av dem kommer fra lite samarbeids­villige land. Mange fattige land er økonomisk avhengige av landsmenn i utlendighet som sender penger tilbake til sine familier. Resultatet er at mange som ikke oppfyller kravene til asyl får bli, noe som oppmuntrer andre til å prøve lykken.

Den døde gutten på stranden
Europa huser sju prosent av verdens befolkning og står for 25 prosent av verdens verdi­skapning. Europa bærer 50 prosent av verdens velferds­utgifter, og mottar 80 prosent av verdens asyl­søknader. De europeiske statene har prøvd å rette opp i denne ubalansen ved å begrense adgangen til stedene folk kan søke asyl. Denne politikken har skapt en situasjon der folk kaster loss i synke­ferdige farkoster, i håp og forventning om å bli reddet. Om lag 1500 migranter antas å ha druknet i Middelhavet i 2015, blant dem 3 år gamle Aylan Kurdi. Bildet av den døde gutten var tidlig i september med på å avgjøre debatten i favør av de som ønsker en mer liberal asylpolitikk.

Foto: DHA / AP / NTB.

Dette dypt umoralske systemet kollapset, dels som en følge av ramaskriket som fulgte offentlig­gjøringen av bildene av den døde gutten på stranden. Tidlig i september begynte det å komme titusenvis av asylsøkere til Tyskland, deres foretrukne reisemål, hver uke. Kansler Merkel, som var blitt hyllet med store ord i The Economist for sine åpne armer på asylfeltet, fikk panikk og avbrøt midlertidig tog­forbindelsen med Østerrike. Tyskland syntes å ha nådd sin grense for hvor mange de ville ta imot. 14. september brukte Østerrike – i frykt for å bli endestasjon for asylsøkere på vei til Tyskland – nødutgangen i Schengen-avtalen og gjen­innførte grense­kontroll. Titusener av asylsøkere truet med å bli strandet i transitt­landene langs traseen til Orient­ekspressen. Så åpnet Tyskland grensene igjen. Flyktning­strømmen over ytter­grensene tiltok. Hellas mottok fra 17. til 21. oktober 10.000 asylsøkere. Hver dag.

Responsen på bildene av den døde gutten fikk mange kommentatorer og beslutnings­tagere til å se på opinion som en god kilde til politikk. Grunnen til at politikk bør holde opinionen på en armlengdes avstand er at opinionen hverken er konsistent, ansvarlig eller nødvendigvis rasjonell. Dette ble åpenbart da innvandrere forgrep seg på tyske kvinner under nyttårs­feiringen i Köln. Ved inngangen til 2016 var opinionen i mange Europeiske land blitt fiendtlig innstilt til asylsøkere.

Løsningen på krisen vil være å finne blant velgerne, regjeringene eller de europeiske institusjonene, enten alene eller i samarbeid. Dessverre har de lite som forener dem. Høsten 2015 avslørte en avgrunn mellom nasjonale regjeringer og EU-institusjonene. De sistnevnte ser ikke ut til å ha noen tydelig øvre grense for antall innvandrere, makthaverne i Brussel syntes mest opptatt av å utvide sin egen myndighet på medlems­statenes bekostning. Institusjonenes respons på flyktning­krisen var i 2015 mer fokusert på å presse medlems­statene til å gjøre plass til flere innvandrere enn å tette sine ytter­grenser. Den 14. september møttes EUs justis- og innenriks­ministre for å enes om en felles reaksjon på krisen. På bordet lå forslag om felles asyl­praksis hos medlems­landene. Det var ønske­tenkning. Et felles asylsystem var nesten utenkelig i lys av de åpne armene i Sverige og Tyskland, samt den restriktive asyl­praksisen i 17 av de 28 medlems­landene.

Et annet forslag var å åpne asylmottak i EU-regi utenfor Europa, hvor asyl­søknader kunne behandles, for slik å stanse den dødelige båt­migrasjonen. Dette ble også skrinlagt, siden det trolig ville ha resultert i et stort antall gyldige asyl­søknader, uten noen tilsvarende vilje blant medlems­landene til å ta imot søkerne. Møtet ble, forutsigbart nok, en fiasko. Europa­kommisjonens leder Jean-Claude Juncker investerte mye prestisje i et forslag om å gi Brussel mandat til å fordele asylsøkere, basert på en komplisert fordelings­nøkkel. Å overlate retten til å avgjøre hvem som skal få slå seg ned i et land til Kommisjonen, ville innebære å avhende en stor del av medlems­statenes gjen­værende selv­råde­rett til EU. Forslaget ble lansert og avvist i juni, relansert og avvist nok en gang i begynnelsen av september, før EU i 22. september trykket på «atom-knappen» – 120.000 asyl­søkere ble tvangs­fordelt blant medlems­statene gjennom kvalifisert flertalls­avstemning.

Å vekte stemmer på basis av folketall er vanlig i mindre kontro­versielle saker, men hadde aldri før blitt brukt på noe så omstridt som innvandring. Å overkjøre mindre­tallet var djervt, men korttenkt. 120 000 er en brøkdel av asyl­søkerne i EU, og kvalifisert flertall kan trolig ikke brukes på nytt uten å antenne en åpen suverenitets­strid mellom institusjonene og medlems­landene om hvem som bestemmer. I 1965 ble forløperen til EU lammet i et halvt år da Frankrike gjorde Rådet beslutnings­udyktig ved å boikotte møtene. EU brukte således sitt mest dramatiske virkemiddel, uten å komme nærmere en løsning.

EUs institusjoner har gått fra å bygge en stadig tettere union til å motarbeide at byggverket raser sammen. Schengen-avtalen, som garanterer ukontrollert reise mellom 22 av 28 EU-land pluss Island, Liechten­stein, Norge og Sveits, kom under press. Schengen var grunnet på et løfte om at interne grenser skulle fjernes mens eksterne grenser skulle voktes. Dette løftet ble ikke holdt. Under flyktning­krisen degenererte Schengen-området til et gigantisk svarteper­spill hvor migranter ble skyflet fra grense til grense av stater som håpet de vil bli noen andres problem. Kjernen i problemet ligger i å ha ukontrollert bevegelse innad, garantert av EU mens de ytre grensene skulle overvåkes av nasjonale myndigheter, men i tråd med EUs (ofte urealistiske) prosedyrer. Mot slutten av 2015 innførte land etter land grense­kontrollen. Selv Sverige måtte gjøre retrett. I en minne­verdig tv-seanse erkjente stats­minister Stefan Löfven, flankert av en gråtkvalt representant for støtte­partiet De grønne, at antallet migranter var blitt «uutholdelig» og at Sveriges grenser ikke lengre ville være åpne.

Institusjon, stat, nasjon
Grunnen til at Schengen-regimet kom under press, har å gjøre med forholdet mellom nasjonal­statene. Den såkalte Dublin II-avtalen skulle garantere at asylsøkere ble registrert og avga finger­avtrykk i det første EU-landet de kom til, og at de kunne sendes tilbake til det første landet de var registrert i. På grunn av den innvandrings­skeptiske opinionen i mange europeiske land har dette blitt hoved­regelen. Dermed har byrden av asyl­migrasjonen blitt ujevnt fordelt, til Sør-Europas disfavør.

Mens landene hvor asyl­søkerne først ankommer har strenge asyl­regimer og få velferds­goder, hadde enkelte land lengre nord gradvis utvidet asyl­instituttet. Enkelte, men ikke alle. Derfor innvilget Sverige, med en befolkning på ni millioner, asyl til 33.025 søkere i 2014, mens tilsvarende tall for Polen, med en befolkning på 38 millioner, var 740. Siden ulike land har ulik asyl­praksis, kan den samme asylsøknaden bli akseptert i ett land, men avvist i et annet. Alle stater prioriterer asyl­søkere som befinner seg fysisk på deres territorium. Transitt­stater har således sterke insentiver for å gi migranter fritt leide gjennom landet, uten å ta finger­avtrykkene deres. Dublin-avtalen hadde lenge fungert dårlig, men i løpet av sommeren 2015 sluttet transitt­landene å late som de håndhevet den. I august fulgte Tyskland Sverige i å undergrave Dublin ved å annonsere at alle syriske asylsøkere som kom seg til Tyskland ville få sin asylsøknad behandlet i Tyskland. Dette forklarer hvorfor Europa nord for Alpene ved inngangen til 2016 opplever en tilsvarende tilstrømming som Sør-Europa. Dette tærer bort den gjensidige tilliten som er kilden til EUs styrke. Mistenksom­heten blomstrer, noe som gjør det enda vanskeligere å oppnå konsensus enn det var under eurokrisen.

I løpet av 2015 kom det dobbelt så mange asylsøkere som i 2014, i seg selv et rekordår med 626.000 asylsøknader. I fravær av europeiske løsninger er det ingen grunn til å tro at presset vil avta. Det bringer oss over til forholdet mellom de styrende og de styrte. Opinionen i de europeiske landene nådde smertegrensa for innvandring forut for migrasjons­krisen. Pew Research Centers målinger fra Europa i 2014 viste at det i gjennom­snitt kun var seks prosent av de spurte i de seks største europeiske landene som var tilhengere av økt innvandring. De seks prosentene fikk sine bønner hørt i form av en dramatisk økning i innvandringen. Masse­innvandring er derfor også en demokratisk utfordring, idet redusert innvandring er en sak som velgerne, ifølge Euro­barometers vår­undersøkelse i 2015, hevder å gi bemerkelses­verdig høy prioritet. De spurte brydde seg mer om innvandring enn noen annen sak, med god margin. Man må kanskje tilgi velgerne når de konkluderer at deres valgte ledere ikke vil representere dem på dette punkt. Resultatet er en utbredt følelse av maktes­løshet. Mange spør hvem som skal forsvare dem mot de negative følgene av globaliseringen. Dette, i sin tur, hjelper til med å forklare framveksten av radikale partier og politisk agitasjon utenfor valgkanalene over hele Europa.

Innvandrings­skepsis var inntil ganske nylig ansett som kjetteri blant Europas koksgrå eliter. Dette har forandret seg, men først og fremst på retorisk nivå. Politikere lover å «ta innvandring på alvor», men til forvirring for vanlige folk har dette ikke resultert i færre innvandrere. Storbritannias stats­minister David Cameron kan tjene som eksempel: I 2010 lovte han å redusere netto­immigrasjonen «fra hundretusener til titusener». Tallet for 2014 var det høyeste noensinne: 330.000. Dette er delvis fordi velgerne vil ha noe like umulig som stekt snø: De ønsker en strengere innvandrings­politikk, men de vil også hjelpe de desperate menneskene på TV-skjermen. Asyl­immigrasjon til velferds­stater er en kostbar affære. For å betale for dette vil det sann­synligvis bli nødvendig med høyere skatter eller kutt i offentlige ytelser. Europas velferds­stater er alt under press. I 2013 erklærte Nederland, et foregangs­land når det gjelder storstilt innvandring fra sør, slutten på sin velferdsstat.

Europa opplever en stadig økende tilstrømning av asylsøkere, noe som delvis skyldes den politiske utviklingen utenfor verdensdelen, og delvis den liberale asyl­politikken innenfor. Rike arabiske Gulfstater har ingen flyktning­krise, for de tilbyr ikke asyl på samme måte som Europa gjør. Det er verken beundrings- eller anbefalelses­verdig, men det er et faktum. Ifølge tall fra Verdens­banken tok Saudi-Arabia imot 559 asylsøkere i tiden 2010–14. Kuwait, De forente arabiske emirater, Bahrain og Oman er like restriktive. Europa opplever en stadig økende tilstrømming av asylsøkere som delvis er forårsaket av den politiske utviklingen utenfor Europa, men er også forårsaket av enkelte lands liberale asyl­politikk. Den enkleste måten å redusere asyl­innvandringen på, er å stramme inn asyl­kriteriene, men den europeiske menneske­rettighets­domstolen ser ut til å ha brukket av nøkkelen inne i låsen på dette punkt. De har avsagt en rekke dommer som tilsier at dagens asylpraksis må fortsette. Presidenten ved den Belgiske grunnlovs­domstolen, Marc Bossuyt, kritiserte i 2010 menneske­rettighets­domstolen for «aktivisme» og for å gå ut over sine fullmakter i en kampanje for å styrke asyl­søkeres rettigheter.

Jordens fordømte
Også Norge opplevde høsten 2015 at idealer støtte opp mot realiteter. Flere titalls millioner mennesker vil ha et berettiget håp om asyl i Norge, gitt gjeldende praksis. På tross av at situasjonen var ute av kontroll var styres­maktene påfallende passive. Fokus i 2015 var på å utvide den sprengte mottaks­kapasiteten. Å stramme inn et av verdens snilleste asyl­regimer framstår som å gå på akkord med hvem vi er. Hvorfor det, egentlig? Etter 2. verdenskrig har vi sett flere flyktning­kriser i samme målestokk som den vi nå ser i Syria. Aldri før har man kommet på å fordele befolkningen i det krigsrammede landet blant vestlige land. Hvordan ble asyl­innvandring til et spørsmål, ikke om politikk, men om moral?

Ifølge statsviteren Heinz Theisen ligger problemet i liberal universalisme – altså at Vestens verdier representerer et høyere utviklings­trinn som gjelder alt og alle: «Bak den vestlige universalisme skjuler det seg både sekulære makt­mål­setninger og den universelle kristne neste­kjærlighets­tanken, men i en ikke-religiøs kitsch­form uten arvesynd, uten den jordiske jammerdal.» Europas skamfølelse over kolonialismen og nazismen ble plugget inn i USAs makt­mål­setninger, oppsummert i begreps­paret «humanitær inter­vensjon». Slik rett­ferdig­gjorde Vesten prosjektet med å spre demokrati, menneske­rettig­heter, markeds­økonomi og rettsstat i det over­befolkede sør. Dette tankegodset slår nå tilbake på oss når menneskene vi frimodig påtok oss ansvar for, kommer på hjemmebesøk.

«Den neoliberale tanken om interessenes harmoni», skrev den britiske historikeren E.H. Carr, «ser på felles­skapets beste som identisk med de mektiges sikkerhet.» De herskende tanker, er de herskendes tanker. Da Woodrow Wilson erklærte at Amerikas prinsipper var menneske­hetens prinsipper eller da Professor Toynbee hevdet at det britiske imperiets sikkerhet var «hele verdens overordnede interesse,» var dette i realiteten å påstå at de «er bærere av en høyere etikk.» I Europa har denne etikken blitt presentert som universell, noe som gjør det intellektuelt vanskelig å argumentere for hvorfor et hjertesykt barn i Burundi ikke har rett til hjerte­trans­planta­sjon på Riks­hospitalet i Oslo. Tilhengerne av grense­løshet ser menneske­heten som én med de samme rettig­hetene, uavhengig av hvor enkelt­individet er født.

Dette inter­nasjonale sinne­laget kolliderer med en verden som er organisert i nasjonal­stater. I flyktning­krisen støter moralsk universalisme opp mot knapphetens økonomiske lov. Solidaritet er et knapt gode siden staten har en begrenset mengde penger å fordele. Offentlige midler som brukes ett sted kan ikke brukes på et annet. Flykninger er kostbare borgere. Ifølge NRK vil 100.000 asylsøkere (UDIs prognose for 3 år, inkludert familie­gjen­foreninger i et livs­løps­perspektiv) koste samfunnet 767 milliarder kroner. De som mente dette er overkommelig, syntes å glemme at velferds­staten er en forsikrings­ordning som for å være bære­kraftig må ha balanse mellom de som yter og de som nyter. De vektige innvendingene mot asyl­innvandring i denne skala kan forklare hvorfor tilhengerne søker å redusere spørsmålet til et sort-hvitt moralsk valg. Selv moderate motstemmer blir anklaget for umoral – ofte med henvisning til hvordan slike tanker virker på rettroende menneskers fordøyelse.

Mens det synes åpenbart hvorfor USA skulle ville svøpe sine makt­ambisjoner i moralsk nødvendighet, er det vanskeligere å forstå hvorfor europeiske politikere klynger seg til dette tankegodset. Hvorfor skal Europa, slik den britiske historikeren Antony Beevor uttrykte det, «være verdens livbåt»? Dette har å gjøre med en av de ideologiske kampene sosialistene faktisk vant under Den kalde krigen. Tiers­mondisme, eller «tredje­verden-isme», er en skole innenfor venstre­orientert politisk tenkning som betrakter forholdet mellom utviklede land og under­utviklede stater som klassekamp i stor skala. Tiers­mondismen støtter den tredje verden mot vestlig «imperialisme». For norske radikalere var anti-imperialisme et revolusjons­surrogat i en tid da Sovjet syntes lite forbilledlig. De fikk slippe til i bistands­politikken. Historikeren Helge Pharo har vist hvorledes Arbeider­partiet etter krigen bevisst brukte bistands­politikken til å kanalisere radikal energi bort fra vårt eget samfunn.

Franz Fanons Jordens fordømte fra 1961 er tiers­mondismens manifest. Forfatteren, en psykiater fra Martinique, hadde blitt en talsmann for den algeriske revolusjonen mot fransk kolonialisme. Han var svart, fotogen og for alltid ung: Fanon bukket under for leukemi i en alder av 36, et år før Algeries uavhengighet i 1962. Fanon var ikke alene om å argumentere for å styrte koloni­herre­dømmet med vold, men hans teft for mobiliserende retorikk var uover­truffen. Selv om Jordens fordømte aldri ble den «håndboka for den svarte revolusjon» som utgiveren skrøt på seg, ble den et oppslags­verk for revolusjonære slagord. «Vold er rensende,» er et av Fanons fyndord.

Fanons beskrivelse av den under­tryktes psykologi sikret ham stor innflytelse under den siste fasen av dekolonial­iseringen. Denne analysen er treffende. Boka bidro til endelig å vende opinionen mot koloni­herre­dømme. Mer problematisk er det at boka knesatte fore­stillingen om den evige hvite under­trykkeren og den fargede evig undertrykte. Tenk gjerne på det som speilvendt rasisme. Mens europeisk rasisme så på hvite mennesker som spesielt gode, ser anti­rasismen på hvite som spesielt skjendige. Dette gir seg utslag i mange «anti­rasisters» over­bevisning om at bare hvite kan være rasister. Som Jean-Paul Sartre skriver i bokas forord: «Du vet godt at vi er utbyttere. Du vet også at vi har lagt hendene på det første gullet og metallene, deretter petroleum fra det ‘nye kontinent’, og at vi har brakt dem tilbake til gamlelandet.»

Fanon kritiserte koloni­maktene for å tiltvinge seg råvarer og arbeids­kraft fra kolonisert land. For å rett­ferdig­gjøre sine handlinger skapte koloni­herrene stereo­typen innfødte som villmenn ute av stand til å styre seg selv. I denne fore­stillingen var europeisk kultur den de innfødte burde etterligne for å bli siviliserte. Slik, hevder Fanon, gjør kolonial­isering politisk, økonomisk og mental skade på det kolonial­iserte enkelt­individ. Fanon hadde et poeng. Nedvurdering av ikke-vestlige kulturer har etterlatt enkelte med et kulturelt mindre­verdig­hets­kompleks, som blant annet islamistene utnytter ved å definere vestlig kultur som ond. Mange kolonier ble også grovt utbyttet, selv om den økonomiske dimensjonen av kolonialisme ofte overdrives. Den respekterte økonomiske historikeren David K. Fieldhouse påpeker at effekten av kolonialisme er langt mindre omfattende enn det er vanlig å anta.

Derfor fokuserer Fanons disipler på «neo­kolonialisme» – som legger til grunn at den globaliserte økonomien er en uformell form for kolonialisme, oppsummert i Che Guevaras ord: «Flyten av kapital fra utviklede land er en nødvendig betingelse for etableringen av økonomisk avhengighet. Denne tilførselen kommer i forskjellige former: lån gitt på ensidige betingelser; investeringer som legger et land i investorenes hender; nesten total teknologisk underordning av utviklings­landet i forhold til det utviklede landet; kontroll over landets utenriks­handel gjennom inter­nasjonale monopoler; og i ekstreme tilfeller, bruk av makt som økonomisk våpen for å understøtte andre former for utbytting».

Tanken om at Vesten er ansvarlig for den tredje verden, fysisk grunnet arven etter kolonitiden (som endte for en mannsalder siden) og mentalt i form av latent rasistisk tankegods, var populær i Skandinavia, hvor Fanon ble pensum i skolen. Budskapet «Vi er fattige fordi dere er rike» slo rot i vestlig populær­kultur. Den svenske dokumentaren Concerning violence viser høytlesning av Fanons anti-hvite hevn­fantasier kryss­klippet med tapre, svarte frihets­kjempere og dekadente hvite menn som røyker sigar. Filmen The March ble kringkastet av BBC i forbindelse med One World Week i 1990. I filmen fører den karismatiske islamisten El Mahdi en kvart million mennesker ut av en sudansk flyktning­leir på en lang marsj mot Europa for å «ta tilbake» velstanden som det antas har blitt frastjålet dem, et budskap filmen gjorde lite for å avkrefte, selv om det beviselig ikke stemmer. Velstand er ikke et nullsumspill.

Norge har gitt vi er «fattige fordi dere er rike»-skolen sin store tenker i Johan Galtung. Galtungs A Structural Theory of Imperialism forutsetter fore­stillingen om at ressursene strømmer fra en «periferi» av de under­utviklede landene til et globalt «sentrum» av velstående stater, og beriker sistnevnte på bekostning av de tidligere. Tiers­mondismen har gått av moten ved universitetene, men den har overlevd i den norske bistands­industrien. Bistands­høvdingene var, på tross av åpenbare økonomiske egen­interesser, flyktning­krisens foretrukne ekspert­kommentatorer. Slik har tanken om at Norge skylder verdens undertrykte å slå vinduer og dører åpne, blitt presentert som eneste alternativ. De negative konsekvensene dette vil ha for vårt eget samfunn, ble først et tema etter at migrantene var ankommet. Dette kommer av at enkelte nordmenn føler, i økonomen Victor Normanns ord, at «vi eier ikke Norge» og, i forlengelsen av dette, at migrantene har like stor rett til landet som nordmennene. Dette er det idealistiske synet på flyktning­krisen.

Dommedagsscenariet
«Konstantinopels fall var en personlig tragedie som rammet oss alle i forrige uke». Slik ender Jean Raspails litterære hovedverk Le Camp de Saints – «I helgenenes leir». Den dystopiske romanen fikk en ny vår høsten 2015; som kommentar på den pågående flyktning­krisen. I boka får europeiske aktivister en million under­ernærte indere til å sette kurs for Vesten i synke­ferdige skip. Etter å ha blitt avvist andre steder ankrer de til sist ved Frankrikes solkyst. Den franske presidenten slites mellom sine humanitære instinkter og konsekvensene for hjemlandet dersom han unnlater å være hård­hjertet. Han velger en mellom­løsning: Presidenten setter inn hæren, men oppmuntrer soldatene til «å følge sin samvittighet». Forutsigbart går statens tvangsmakt i oppløsning. Dette får skjebne­svangre følger da journalisten som har ledet medie­kampanjen for at de «de utstøtte» må gis opphold, trampes i hjel da massene strømmer i land.

Da demningen først har sprukket, følger titalls millioner i båt­flyktningenes kjølvann. Fortellingen veksler mellom franske reaksjoner på masse­innvandringen og holdningene blant innvandrerne. Sistnevnte har ingen planer om å bli franske. De vil bare ha velstanden de manglet i hjemlandet. Raspail mener at tanken om at Vesten har plikt til å gjøre opp for all verdens urett, er forfeilet. Slikt tankegods vil føre til utplyndring av Vesten, mener han. I så måte kan boka leses som en antitese til Franz Fanons Jordens for­dømte.

I romanen blir det globale nord overveldet av en innvandrings­bølge fra det over­befolkede sør. Til sist står Sveits alene. Det er her den fiktive forfatteren Dufort skriver ned sine opptegnelser for å meddele kommende generasjoner hva som virkelig hendte, før historien blir omskrevet av Europas nye beboere. Da det inter­nasjonale samfunn isolerer Sveits som straff for at landet nekter å åpne sine grenser, tvinges også de til å kapitulere. Vesten bryter sammen og dets nedarvede historie og sivilisasjon går tapt, like ugjenkallelig som Bysants.

Jean Raspail var en uventet kilde til konservativ kultur­pessimisme. Før boka var han mest kjent som en fransk P. J. O’Rourke, en som skrev vittige reise­skildringer. Jeg minnes hans rapport fra «krigen mot analfabetisme» i Somozas Nicaragua, som bestod i å henge opp plakater hvor det stod «Lær å lese!». Raspail er en connaisseur når det gjelder verdens utkantstrøk. Han hevdet at det nettopp er erfaringen med truede folkeslag som inspirerte ham til å skrive Le Camp de Saints. Bokas første kapittel er, i litterær forstand, det beste. En gammel litteratur­professor sitter i villaen som har vært familiens ættesete siden 1675 og ser ut på flyktning­flotiljen. «Jeg undrer, sa han til seg selv, om i disse omstendig­hetene det gamle ordtaket har rett, og om døren virkelig må være enten åpen eller lukket …». Professoren kommer fram til at kombinasjonen av hvit selvforakt og antirasisme har knust europeernes selvbilde så grundig at selv­opp­holdelses­driften er svekket. «I deres tilfelle handlet dette ikke om bløte hjerter, men en morbid, smittsom overflod av sentiment […]».

Prøvelsen
Professor­skikkelsen minner ikke så rent lite om Umberto Eco, slik den europeiske ånds­fyrsten framstod i et intervju i den danske avisa Politiken 11. juni 2015. I sitt hjem, omgitt av makeløse arve­stykker fra det gamle Vesten og med væpnede vakter i porten, filosoferte Eco om at «Vi står overfor en utvikling som kun kan sammenlignes med tiden før Romer­rikets fall, da presset nordfra skapte nye språk og nye nasjoner». Han konkluderte at flyktning­strømmen nok vil innebære slutten for det Europa vi arvet, en pris han ingenlunde syntes var for høy å betale for våre «europeiske verdier». Eco valgte å håpe på det beste og komplimenterte sin afrikanske tjener for hennes italienske sinnelag. Etter at hun forlot rommet, vel å merke.

I boka blir Raspails professor avbrutt i sine lærde refleksjoner av en ung­radikaler som stolt erklærer at han har kommet for å plyndre huset fordi «min sanne familie er på de båtene». Han gleder seg til å «ligge med den første som vil la meg og jeg vil gi henne et barn. Et fint mørkt barn. Etter det vil jeg gå opp i mengden». «Ja, du vil forsvinne,» svarer professoren. «Du vil miste deg selv i massen. De vil ikke engang vite at du finnes». «Bra!» svarer den unge. «Det er nettopp det jeg er ute etter.» Da sammen­bruddet som professoren var nær å forsone seg med, rent intellektuelt, blir en fysisk trussel, henter han sin børse og skyter for å drepe.

Mens deler av boka framstår som en kritikk av student­opprøret i Paris i 1968, er andre deler av boka forbløffende profetiske. Den emosjonelle berg- og dal­banen hvor humanitær fryd ble avløst av handlings­lammet panikk, og hvor stater sluser innvandrerne videre til neste naboland, foregripes treffende av Raspail. De samme kvaler, og den samme usikkerhet om effektene på velferds­staten, nasjon eller kultur i det hele tatt er akseptable innvendinger i en innvandrings­debatt som tone­angivende europeiske medier fram­stiller som en sekulær versjon av en bibelsk prøvelse, hvor rett­skafne idealister står mot syndige konservative.

Europa har opplevd at antallet ulovlige innvandrere som krysser Middelhavet, dobler seg år etter år, og ført til en situasjon hvor Raspails scenario ikke lenger virker søkt. Mens alle synes enige om at Europa ikke kan bosette verdens befolknings­overskudd, har Europas beslutnings­takere så langt fulgt sine humanitære impulser, vel vitende om at det påfølgende innsiget vil overstige evnen til å ta dem imot. Raspails beskrivelse av politikere vil appellere til dem som etterlyser lederskap: Boka er rik på ledere som offentlig hevder «Wir schaffen das», men som bak lukkede dører hviner ‘vi har mistet kontrollen’.

Raspail målbærer en binde­streks­løs konservativisme som er i ferd med å gjøre comeback i det europeiske ordskiftet. Det er også en urovekkende bok. Mens enkelte tiltrekkes av det politiske budskapet, trekkes andre mot fortellingen av samme grunn som folk sakker farten ved et ulykkes­sted. Blodet, volden og avføringen drypper nesten fra sidene. Forfatteren lar aldri leseren glemme at skylden ligger hos idealister som inntok helgen­rollen på grunnlag av banale moralske dikotomier og, for å bruke Max Webers begrep, verdi­ras­jonalitet. Verdi­rasjonalitet innebærer at handling motiveres av troen på denne handlingens absolutte godhet, uavhengig av om handlingen er den mest rasjonelle måten å oppnå et bestemt resultat på. Målet er å statuere et eksempel; å vise sin godhet.

I helgenenes leir
Da boka først kom ut, var mottakelsen preget av bordhamrende applaus og spytt­sprutende avsvergelser – fra forutsigbare hold. Raspail kan kanskje best karakteriseres som reaksjonær konservativ. Han mener europeerne har rett og plikt til å bevare sin etnisitet og nedarvede kultur, på lik linje med andre folkeslag. Motstanderne, ledet an av Le Monde-redaktøren Laurent Joffrin, hevdet at boka er rasistisk. Raspail insisterte så sent som i september 2015 på at han ikke er rasist. Dette avgjør ikke saken. For selv om boka trolig ikke oppfyller kriterier for rasehat i juridisk forstand, er konflikten som skildres, mellom raser, ikke mellom kulturer. Ikke-hvite omtales gjennom­gående negativt. Det betyr naturligvis ikke at boka bør svarte­listes. De fleste bøker i litteratur­historien er skrevet av mennesker med andre verdier enn våre.

Vi har således å gjøre med meget krass, meget fransk satire som bør leses med en sunn dose skepsis. Ved siden av å være himmel­ropende politisk ukorrekt, er romanen tidvis tunglest, og de stadige perspektiv­skiftene, hvor forfatteren ett øyeblikk er den franske presidenten, det neste en amerikansk forsker, det tredje en journalist, fungerer bare delvis. Og på tross av alt dette fikk boka altså sin renessanse i Europa i 2015 – dens tema og innfallsvinkel har gjort den til et av flyktning­krisens litterære referanse­punkter. Men enkelte i flyktning­krisen ser en syretest på liberale verdier og inter­nasjonalisme i praksis, ser andre begynnelsen på slutten på et liberalt inter­regnum, et mellom­spill mellom to epoker. Dette er grunnen til at makt­kampen over migrasjon forgifter europeisk politikk.

I gapet mellom europeiske institusjoner som meler sin egen kake, regjeringer som enten ikke vil eller ikke kan, og nervøse velgere, vil de rekordhøye asyl­tallene trolig vedvare til noe brister. Ingen kan vite hva man vil vinne og hva som vil gå tapt i kampen vi har foran oss. En mulighet er at krisen blir springbrettet inn i et føderalt Europa, men det er mer sannsynlig at Europas nasjonal­stater vil bites mens grense­gjerdene spretter opp. Det er også tenkelig at velgerne vil tvinge fram et nytt politisk paradigme til å erstatte det som har skapt en krise som det ikke evner å løse. Jean Raspail lever fortsatt i Paris^*, 91 år gammel. Han kommenterer den pågående krisen med den bistre tilfreds­stillelse mennesker kan føle når deres fordommer bekreftes. I et intervju med magasinet Le Point i september 2015 konkluderer han at «Det som skjer nå er uviktig, det er anekdotisk, fordi vi er bare ved begynnelsen».

^* Jean Raspail døde den 13. juni 2020, etter at «Jernburet» kom ut.

* * *

Likte du denne smakebiten? Kjøp Asle Tojes trilogi her!