Under flere tiår har jeg stemt på Fremskrittspartiet ved nasjonale valg, men samtidig «holdt meg for nesen» (den gamle Haakon Lies bevingede ord om hvorvidt han fremdeles støttet Arbeiderpartiet) mens jeg gjorde det. FrP var partiet jeg mislikte minst blant dem som fantes, det minste av mange onder. De som gjennom år har lest meg her inne, vet videre at jeg har argumentert for at nordmenn flest bør tenke mer på hvem de stemmer mot (valg er stort sett et nullsumspill; stemmer du FrP, er dette et relativt votum mot resten, især mot sosialistene som aldri blir lei av å bruke andres penger på de rareste ting) enn ruge over uenighetene med partiet de velger. Samtidig har jeg igjen og igjen ivret for at FrP nå bør skyve sin liberalisme (som var grei nok da statskommunismen var en lett erkjennbar hovedfiende, men Sovjetunionen falt faktisk sammen for mange år siden) i bakgrunnen og heller blankpusse sine nasjonalkonservative røtter.
Dette mitt forsøk på påvirkningskampanje har enn så lenge totalt mislykkes, hvilket særlig ble klart da situasjonen i Oslo FrP tilspisset seg utpå nyåret. Den lokale lederen ble ekskludert og et triumvirat av FrPs minst liberalistiske toppledelse – Sylvi Listhaug, Per-Willy Amundsen og Jon Helgheim – fikk oppgaven å filleriste partiets nasjonalkonservative opposisjon. Dette ble gjort til punkt og prikke. Særlig Listhaug var salvelsesfull i stemplingen av nasjonalkonservative; ordet gav henne brune assosiasjoner, forklarte hun. Slike kunne nok fortsatt få lov å stemme FrP ved valgene (tusen takk, det var raust!), men noen endring av partiets politikk kunne de bare glemme å få til. For meg var denne velregisserte overhøvlingen med påfølgende brunbeising av partiets patriotiske grunnfjell dråpen som fikk begeret til å flyte over. Jeg støttet tidligere FrP ved valgurnene trass i alle motforestillinger, som sagt, men finner meg ikke i å bli verbalt spyttet på av partiets ledelse, heller ikke av personer jeg etter evne har forsvart når de ble utsatt for nazi-beskyldninger. Hvis min fedrelandskjærlighet og nasjonalkonservative retorikk ikke er velkomne i Fremskrittspartiet, tar jeg beskjeden til etterretning og stemmer på noen andre 13. september, uansett hvor lite dette partiet måtte være.
Men hvem kan man da gi sin støtte? Kandidater må søkes innen gruppen «Andre» på meningsmålingene, og i skrivende stund er det Demokratene og De kristne som ligger best – eller minst dårlig, om man skal ta nåværende popularitet med i betraktningen – an til å «beæres» med min stemme til høsten. Hvordan har så disse partiene oppført seg til nå? Sporer vi en utvikling hos noen av dem som tyder på at de vil få en oppslutning det overhodet vil bli lagt merke til?
Søker man på document.no på jacobsen (Ugland Jacobsen var mannen som ledet Oslo FrP, men ble sparket ut ved årsskiftet) og demokratene, får man opp sju treff. Kun det nest siste innlegget (fra 29. mars; en kritisk artikkel om norsk pandemipolitikk med overskriften «Steng grensene, ikke samfunnet!») er skrevet av Ugland Jacobsen selv, de øvrige er forfattet av folk i Document-redaksjonen. For meg er dette nesten sjokkerende inaktivt, ganske spesielt ettersom Ugland Jacobsen ble fremholdt som nasjonal talsmann for Demokratene etter tilsiget fra gamle og misnøyde FrP-medlemmer (også Selvstendighetspartiet valgte å gå samme vei da uroen toppet seg i januar, et parti knapt noen hadde hørt om i moderne norsk sammenheng). Hvorfor så nesten demonstrativt liten Demokratene-aktivitet formidlet via document.no, et av de medier som i utgangspunktet formodentlig er mest positivt innstilt overfor rendyrkningen av en nasjonalkonservativ profil hos iallfall ett norsk politisk parti stort nok til kanskje, dersom alt lykkes, å gjøre seg gjeldende på nasjonalt nivå?
Det ble også sagt og skrevet på etterjulsvinteren at arbeid var i gang med å omarbeide Demokratenes program, kanskje endog rekonstituere partiet under et nytt navn, for riktig å markere at nå var de på vei mot noe stort. Om dette har jeg siden ikke hørt eller lest et pip.
La meg oppsummere inntrykket man får ved å klikke seg frem mellom ulike adresser: Demokratene har et tilsynelatende greit program, iallfall skjelettet til et sådant, men etter min mening heller ikke mer. Det som nå står skrevet på relevante nettsider, fremstår imidlertid som lite helhetlig, mer som en respons på tidsaktuelle saker. Deres fremste tillitsvalgte er dessuten stort sett usynlige så vel som uhørlige (et eksempel: Har noen av dere overhodet lagt merke til partiformann Makval Kasheikal i norsk politisk debatt?). Endelig finner man betydelige rester av gammelt konfliktgrums i nettsakene om partiet, internt bråk som det er umulig for en utenforstående å ta stilling til, men som absolutt ikke attraherer nye velgere, enn si medlemmer. Av den bebudete, omfattende reorganiseringen ser jeg intet. Skal vi av dette slutte at opp- og ombyggingen av Demokratene til noe nytt og fint, et selvsagt organisatorisk førstevalg for nasjonalkonservative nordmenn, er gått i stå etter at den initiale forbannelsen over FrPs oppførsel har lagt seg?
Partiet de kristne (PDK) har også fine standpunkter i flere aktuelle politiske spørsmål, selv om jeg personlig finner deres religiøse retorikk og begrunnelser lite tiltrekkende, nærmest u-lutherske i sin sammenblanding av de to regimentene (man skiller ikke godt nok mellom det som er Guds og det som hører Keiseren til). Samtidig har jeg dyptfølt sympati med skuffelsen partiets kadre og velgere må ha følt over at KrF gjennom tiår – både under Kjell Magne Bondevik og hans etterfølgere – har fjernet seg fra tradisjonelle verdier og isteden blitt et arnested for en ny generasjon kristensosialister.
PDKs leder (Erik Selle) og andre tillitsvalgte jeg har slumpet til å se uttale seg om ulike saker, gir et tillitvekkende inntrykk, men kan ikke akkurat sies å ha satt noe stort fotavtrykk etter seg i medier jeg jevnlig følger. Jeg forstår at noen av dem skriver i den kristne dagsavisen Dagen, hvilket sikkert er både vel og bra, men dette bidrar garantert ikke til rekruttering innen kretser som står fjernt fra landets bedehusmiljøer. Slik situasjonen nå er, tyder intet på at PDK ligger an til å oppleve kraftig fremgang ved valget om fire måneder.
Hvor står vi da i dag hva gjelder et patent nasjonalkonservativt alternativ å stemme på ved det kommende valget, og hvor står jeg personlig i denne saken? Det første spørsmålet har av lettforståelige grunner videst interesse, men for meg er også spørsmål nummer to viktig, for et politisk menneske har jeg alltid vært, og stemme ved valgene vil jeg fortsette med så lenge jeg klarer.
Helt ærlig (dette forsøket på å snakke unge samtidsmenneskers språk lyder rett og slett riktig elendig) synes jeg de siste månedene har vært direkte skuffende hva gjelder fremveksten av en merkbar nasjonalkonservativ opposisjon i Norge. Konklusjonen vedrørende FrP som alternativ står fast; nok er nok, og deres omtale av nasjonalkonservative var til overmål tydelig. Min stemme får de ikke flere ganger så lenge de holder fast ved leflingen med liberalistisk ideologi og en praktisk politikk som munner ut i lite mer enn minimalt reduserte bompenger og tillatelse til vannscooter-kjøring. Vi står for langt unna hverandre hva gjelder hovedfokus, og nå har jeg omsider lært leksen.
Men hvem skal man velge blant de andre, hokken ska’n godblonke tel, som Einar Skjæraasen uttrykte det med betydelig poetisk snert? Håpet rundt årsskiftet var jo at dette spørsmålet ville være avklart sånn omtrent på disse tider, men så skjedde ikke. For Demokratene har slett ikke «tatt av» i den politiske debatten, ikke på noe vis. Jeg er lei for å måtte si det, men partiet virker hindret av dype interne problemer eller det som enda verre er, kraftløshet blant kadrene. Min innstendige oppfordring er som følger: Gi nå endelig beskjed om hvordan stoda er, dere i partiledelsen, og unnvik for all del ikke omtale av problemene som måtte finnes! Ta tyren ved hornene, det er den eneste taktikken som inngir tillit!
Ingen er i behov av, og svært få vil støtte, et nytt mikro- og tullebukk-alternativ til høyre for Stortingspartiet à la herr Lysglimt Johansens Alliansen for noen få år siden. Derfor gjentar jeg: Hva er grunnen til at vi ikke ser tegn til noen nystrukturering av Demokratene og dets program? Var snakket om dette kun løse lovnader fra Ugland Jacobsens side mens hans, Kent Andersens og andre relativt fremstående FrP-eres uttreden av moderpartiet ennå sørget for medial oppmerksomhet? Intet svar vil dessverre måtte tolkes som en bekreftelse på mistanken.
For PDK var forhåpningen aldri stor fra min side, og ingenting tyder heller på at partiet kommer til å slå igjennom, ikke i år og neppe heller i fremtiden. Kanskje blir det likevel dem min stemme kommer til å falle på, for de virker i det minste anstendige i sin opptreden, uten noe opp som løve, ned som skinnfell-preg. Det blir i så fall uten enhver entusiasme at valgakten gjennomføres, men i nøden stemmer selv Fanden på kristelige partier.
Men som stoda i dag er, og når vi skal være brutalt ærlige, hvilket alltid er bedre enn både det motsatte og ungdommens «helt ærlig», så tyder absolutt intet på at hverken PDK (0,3 % ved valget i 2017) eller Demokratene (0,1 % i 2017) står foran noe nasjonalt gjennombrudd. Likevel: Før eller senere kommer ødeleggelsen av det klassisk-borgerlige samfunnet i landet vårt til å bli så tydelig også for den jevne velger at en eller annen form for politisk motstand trenger seg frem; politiske tomrom blir til slutt fylt, selv i annerledeslandet Norge. Håpet dør ikke, men vår nåværende politiske situasjon gjør ingen patrioter varm kring hjarterøtene.
