Det er velkjent fra den nære historie at intens propaganda rettet mot hele samfunnet gjennom alle tilgjengelige medier, på få år greide å vekke til live aggressiv handlingsrettet antisemittisme i Tyskland og andre europeiske land. Det tilsiktede resultatet av agitasjonen kjenner vi som Holocaust. Vi har ingen grunn til å tro at dette ikke kan gjenta seg, heller ikke i Europa. Vi ser tydelige tegn på at antisemittisk agitasjon allerede er i ferd med å mobilisere til handling. Vi ser det i Midtøsten, vi ser det i Norge og i Europa forøvrig.
Blant arkitektene bak det politiske reformprogrammet som endte med mord på 6 millioner jøder finner vi en person som allerede i 1936 uttalte «Den videre virksomheten til avisen «Der Stürmer» vil bidra til å sikre at enhver tysker, ned til siste mann, med hånd og hjerte, vil slutte seg til rekkene av dem hvis mål det er å knuse hodet til slangen Pan-Judea under sine hæler. Han som bidrar til å virkeliggjøre dette, hjelper til med å eliminere djevelen. Og denne djevelen er jøden.» (Der Stürmer nr. 39, september 1936, s. 7).
Redaktør Julius Streicher ble av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg dømt til døden for forbrytelser mot menneskeheten, – ikke for noe han fysisk hadde gjort mot jødene, men for hva han hadde sagt, skrevet og publisert om dem. Dette burde norske medieaktører legge seg på minne.
Antisemittismen kommer ikke nedenfra i samfunnet. Den er en gift som formidles til folket fra samfunnets eliter. Som statsminister Benjamin Netanyahu uttrykte det under en internasjonal konferanse om dette problemet: «… det dreier seg om viljen til å hengi seg til bakvaskelse, – en vilje til å tro på falskneriet. Dette er det som skaper grunnlaget for antisemittismen, og det kommer ikke nedenfra i samfunnet. Det begynner med elitene. Og det er der antisemittismen må utfordres.”
Denne viljen til bakvaskelse finner vi igjen i norsk offentlig debatt i dag. Norske medier har fra langt tilbake formidlet negative og fiendtlige forestillinger om «jøden.» I dag er denne propagandaen konsentrert om å fremstille den jødiske staten Israel som en problematisk og forbrytersk «apartheidstat» slik «den evige jøden» i europeiske medier for 80-90 år siden ble fremstilt som en fiendtlig og farlig skikkelse.
NRK og andre norske medier har sluttet med å legge skjul på denne formen for anti-israelsk journalistikk. Nyhetsbildet omkring terrorangrepene mot Israel benyttes for alt det er verd som bakgrunn for å tegne det falske bildet av den jødiske staten som propageres for å skape og forsterke anti-israelske og antisemittiske holdninger i folket. I aktualitetsprogrammer som Urix og Debatten går NRK rett på sak: Man inviterer kommentatorer som uhemmet fremstiller Israels handlinger som en forbrytelse mot menneskeheten. Ingen løgn er for stor for å tjene som «bevis» for at jødene også her bor på feil sted. Motforestillinger kommer ikke til orde. De som mener noe annet overrumples av usaklige angrep eller klippes vekk. Regien er bevisst, effekten er tilsiktet og målbar. Det er ikke plass for fakta i denne propagandakampanjen.
De som skaper, regisserer og formidler den antisemittiske mediepropagandaen i Norge er profesjonelle. De er fagfolk på medievitenskap og journalistikk. De vet hva de gjør. Det er noe de vil oppnå, og de oppnår det. Når fire av ti nordmenn mener at «israelerne behandler palestinerne slik nazistene behandlet jødene,» er ikke dette oppfatninger som er nedarvet fra middelalderkirken. Dette har nordmenn i senere år lært å tro på fra medier som NRK, TV2 og NTB som systematisk og vedvarende over lang tid med sine «vinklinger» på nyhetene og utvalgte «kommentatorer» og deltakere i «aktualitetsprogrammer,» med klart forsett implanterer slik falskhet i menneskers sinn. NRK-programmet «Debatten» 19. mai illustrerte både ensidigheten, fremgangsmåten og virkningen av denne mediepolitikken.
Det er lite som viser at det har gått opp for folk flest hvor påvirket de er av den propagandaen de daglig utsettes for gjennom mediene. Det er heller ingenting som tyder på at særlig mange av våre folkevalgte representanter innser det problemet de har skapt ved å omgjøre mediefloraen til et ensrettet, statsfinansiert «sannhetsministerium,» – et ideologisk monopol på informasjonsformidling som har både midler og makt til å utforme og styre den politiske folkemeningen og dermed demokratiet dit hvor de selv ønsker det.
Vi kommer til å måtte slite lenge med virkninger både av politisk uforstand hos myndighetene og av medienes styringsiver og oppvigleri. De har sin egen agenda som ikke sammenfaller med interessene til folk flest. I Israel vil igjen roen senke seg over landet og fredsarbeidet vil etter hvert få en ny start. Hvor lenge roen vil vare, kommer blant annet til å avhenge av hvorvidt politikere omkring i verden klarer å holde seg i skinnet og lar være å bruke FN til å egge til strid og konflikter, slik vi har sett denne gangen.
Norge, sammen med Kina, Tunisia og EU-landene har spilt en splittende og uprofesjonell rolle med sin ensidige innblanding i konflikten gjennom FNs organer. Etter fire møter i Sikkerhetsrådet hvor Norge insisterte på å legge ansvar for stridighetene på Israel, kom det etter press endelig en mer balansert uttalelse fra norsk side. Vi mener Regjeringen bør slutte med å demonstrere en så lite konstruktiv rolle som Norge har spilt i denne saken, om vi fortsatt skal ha internasjonal troverdighet som fredsnasjon.
I den israelske nettavisen Ynet karakteriseres Norges opptreden i FN slik: «Norge brenner endog flere broer til Israel. Det er virkelig tragisk at norske politikere enda en gang mislykkes i å forstå virkningen av deres rene dumhet.» Takket være USAs avvisning av de norske politiske angrepene på Israel i Sikkerhetsrådet, finnes det fortsatt mulighet for å få avsluttet kamphandlingene også denne gang. Våpenhvilen er allerede erklært.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!
