Illustrasjon: E.S.A.
Med støtte fra V, KrF og FrP sikret Høyre den 18. mai flertall i Stortinget for at Sivilombudet ikke lenger skal kunne kreve innsyn i regjeringens interne notater. Dette frikobler regjeringen ytterligere fra sin «generalforsamling», som er det norske folk.
I den grad regjeringen gjør ting som folket ikke er tjent med, er det etter hvert mange hjemler for hemmelighold som holder velgerne i uvitenhet og hindrer overprøving av regjeringens disposisjoner.
Solberg-regjeringen i sine ulike utgaver har de siste snart åtte årene utmerket seg med oppsiktsvekkende distanse til det norske folk. Det er også erkjent fra statsministeren at folket som regel ikke vet sitt eget beste. I 2018 uttrykte hun skepsis til folkeavstemninger om EU-medlemskap, fordi hun mente at velgerne tar standpunkt ut fra følelser.
Samtidig synes både regjeringen og et stort flertall på Stortinget å jobbe for fortsatt EU-tilnærming, med fullt medlemskap som mål, til tross for at det norske folk har sagt nei til medlemskap ved to folkeavstemninger. Norske politikere har ikke belegg for å si at de tar bedre avgjørelser enn folket, slik Erna indikerer – det er heller tvert om, vil nok mange si. Nær 70 prosent av norske velgere er nå imot EU, ifølge meningsmålinger. Allikevel jobber regjeringen, samt bl.a NHO, ufortrødent for norsk EU-medlemskap.
EØS-avtalen har langt på vei i praksis blitt et EU-medlemskap, da regjeringen til tross for folkets nei forplikter Norge på svært mye som initieres av EU. Mange mener at det avstås nasjonal suverenitet i den sammenheng, for eksempel i forbindelse med ACER-avtalen og EU-innordningen av det norske Finanstilsynet. Regjeringen jobber også svært tett med flere andre overnasjonale og ikke-demokratiske organisasjoner som f.eks. FN og WEF, der det settes agendaer og mål som inkluderer Norge, og også beslutninger tas, uten at dette er forankret i folket.
Mange spør seg: Hva mer er det våre folkevalgte jobber med som vi kanskje ikke vil like? Hvorfor får vi ikke mer innsyn i hva våre folkevalgte foretar seg på områder der det er stort potensial for avståelse av nasjonal suverenitet, interessekonflikter og overtramp?
Av andre politiske grep som skjer med tilsynelatende total forakt for folkemeningen, er den ekstremt ødeleggende vindkraftutbyggingen i unike bomiljøer og uvurderlig norsk natur. Her kan man også spørre seg om folket er ført bak lyset, ved falsk informasjon om lønnsomhet, nye arbeidsplasser og ikke minst fortielse og bagatellisering av nå åpenbare naturødeleggelser og andre uheldige konsekvenser av vindkraftutbygging. Nå har mange av oss erfart realitetene «the hard way», og et flertall vil i dag ikke ha vindkraft i norsk natur. Dess mer opplyste folk blir om konsekvensene, dess mer er de imot. Regjeringen toer sine hender og lar bare ødeleggelsene fortsette.
For ikke lenge siden sluttet regjeringen seg til FNs migrasjonspakt. Den klarte nesten å få gjort det uten at hverken Stortinget eller velgerne visste hva denne pakten skulle innebære for Norge. Man kan spørre seg hvordan det var mulig å holde dette arbeidet skjult for folket så lenge. Immigrasjonsvennlige medier må ha kjent til det, men hadde ikke omtalt det. Da det til slutt ble kjent at blant andre Sylvi Listhaug hadde jobbet med saken for FN i lang tid, bråvåknet velgerne. Med svært kort tid til signering ble debatten om denne for Norge potensielt skjebnesvangre beslutningen veldig amputert.
Avtalen ble signert til høylytte protester, med forsikringer fra Erna Solberg og Ine Marie Eriksen Søreide om at den ikke var forpliktende, selv om det mange steder i teksten står at avtalen faktisk er det. Det kan nå også synes som om landene som slutter opp om avtalen, jobber aktivt for å etterleve dens formuleringer. Det er nærliggende å tro at avtalen nå inngår i de mange ulne og ofte misbrukte «internasjonale forpliktelsene» som styrer norsk politikk i stadig større grad.
Noe annet som illustrerer problemet, er hemmeligholdet av våre folkevalgte representanters stemmegivning og annen opptreden i FN. For eksempel får vi antakelig aldri vite om Norge stemte for eller imot at Iran skulle få ansvaret for å ivareta kvinners rettigheter i FN. Er det rimelig at media og det norske folk ikke får vite slikt?
Til slutt er det verd å nevne det hemmeligholdet som gjelder mye av norske regjeringers håndtering av store kriser, som 22. juli-terroren og den pågående pandemien. Også der er innsynet sterkt begrenset. Noe begrenses av personvernhensyn, men med i dragsuget går gjerne viktig informasjon som mange mener kunne vært offentlig, men som da ikke blir det. Det ble til overmål foreslått at Koronakommisjonens arbeid skulle være taushetsbelagt i 100 år (!). Det forslaget falt, men «normalt» hemmelighold i 60 år gjelder. Dette gjør det vanskelig å ettergå regjeringens disposisjoner, noe mange oppfatter som svært udemokratisk.
Komplett og objektiv informasjon er en forutsetning for et fungerende demokrati. Det utstrakte hemmeligholdet av regjeringens disposisjoner sier oss at det norske demokratiet har trange kår for tiden. Politiserte, statsstøttede og systemlojale riksmedier gjør ikke saken bedre, dessverre. Demokratene i Norge vil gi styringen tilbake til folket, blant annet ved å legge til rette for komplett og usensurert informasjon, og hyppig bruk av bindende folkeavstemninger.
