Innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim, Frp. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Regjeringen har begitt seg ut på en galei som vi nå ikke aner konsekvensene av: Ved å hente den første IS-kvinnen i 2020, ble standarden satt.
Det er en ganske trist standard. For FrP var det uaktuelt å bli med på å hente terrorister til Norge.
Både det å sette seg ned for å forhandle med terrorister, for å deretter la terroristene vinne de forhandlingene, er langt over grensen for hva FrP kan være med på.
FrP forlot derfor regjeringen.
For Høyre, Krf og Venstre var det viktigere å hente en terrorist, enn å fortsette samarbeidet med FrP.
Signaleffekten av den enorme innsatsen som legges ned for å hjelpe terrorister, står i grell kontrast til hva lovlydige borgere kan vente seg av hjelp.
Jeg har i flere måneder hatt kontakt med en fortvilt norsk far på Vestlandet, som ble tvunget til å reise fra sin mindreårige datter i Sør-Afrika på grunn av tungrodd norsk byråkrati og strenge dokumentasjonskrav.
Han har ikke gjort noe galt, men får ingen hjelp fra Utenriksdepartementet (UD).
Få år i fengsel
Når derimot den nylig dømte terroristen tok kontakt, etter å ha forsøkt å påføre mest mulig lidelse på uskyldige mennesker, ble hun ikke bare hentet av UD, hun slapp også unna alt byråkratiet og dokumentasjon som andre er nødt til å forholde seg til.
Jeg kan ikke tolke dette på noen annen måte enn at kriteriet for å få norske myndigheters hjelp, er at man må ha begått alvorlig kriminalitet.
Den første IS-kvinnen har nå fått sin dom. Den er riktignok ikke er rettskraftig enda, men det tok som forventet ikke lang tid før flere av IS-kvinnene meldte seg for å bli hentet til Norge.
Noen få år i et norsk fengsel er åpenbart mer forlokkende for Aisha Shazadi Kausar, enn å sitte igjen i ruinene etter kalifatet hun selv har vært med å skape.
Dette er kvinnen som trolig har bidratt sterkt til radikaliseringen av andre kvinner. Nå vil hun altså hjem.
Hjem til landet hun hater og som hun forlot for å bygge sitt muslimske kalifat, ved bruk av grusomme handlinger mot uskyldige mennesker.
Brant sine pass
Ondskapen som har drevet denne og andre kvinner er vanskelig å beskrive. Vi har hørt beretninger om at de som forlot vestlige land for å slutte seg til kalifatet brant sine pass, viste ryggen til samfunnet som har tatt vare på dem og skulle aldri vende tilbake.
I mine øyne er Aisha hjemme der hun er. Det er mulig man har lov til å vise fingeren til sitt norske pass når det passer seg, og deretter bruke det samme passet til å flykte fra sine egne grusomheter når det passer seg, men regjeringen har ingen plikt til å hjelpe disse menneskene med slik avskyelig oppførsel.
Personer med god kjennskap til fremmedkrigerne som reiste til Syria, har fortalt om sterkt radikaliserte kvinner, som gjerne var langt mer ideologisk motivert av IS enn mennene.
Vi snakker altså ikke om uskyldige jenter som har forelsket seg. Slike naive forestillinger er det viktig å ta til motmæle mot. Vi vet at tilbakevendte kvinner i andre europeiske land, har deltatt i terrorhandlinger etter tilbakekomsten.
I debatten om IS-kvinnene er mye blitt snudd på hodet. Både politikere, kommentatorer og eksperter har tatt til orde for at det er vår plikt å straffeforfølge egne statsborgere i Norge.
Internasjonal straffedomstol
Sannheten er at dette vil være et brudd på internasjonal rettsprinsipper. Vanlig praksis er at forbrytelser skal straffes der forbrytelsen ble begått.
Det var aldri meningen at forbryterske statsborgere skulle kunne velge en straffeprosess i Norge, når konsekvensene av deres handlinger innhenter dem i utlandet.
I Syria finnes det nå ikke et fungerende rettsvesen, derfor har kurdiske myndighetspersoner bedt det internasjonale samfunnet om å opprette en internasjonal straffedomstol for IS-terroristene.
Her kunne og burde Norge bidratt mye sterkere, i kraft av vår posisjon i FNs sikkerhetsråd, men regjeringen har foreløpig valgt henting.
