Statsminister Erna Solberg, utenriks­minister Ine Eriksen Søreide og utviklings­minister Dag-Inge Ulstein snakker med FN-ambassadør Mona Juul på videolink den 22. september 2020, før åpningen av FNs «høynivåuke». På hvilken måte klarte de å vanskjøtte Norges interesser den dagen? Foto: Stian Lysberg Solum / NTB.

Det er lenge siden Erna Solbergs regjering med sitt apparat har ført en utenrikspolitikk i favør av norske interesser, og skepsisen har derfor vært stor til hva den måtte finne på å gjøre på Norges vegne som midlertidig medlem av FNs sikkerhetsråd.

Mistroen til den norske utenrikstjenesten var berettiget:

Den siste Gaza-krigen har fått norske diplomater til å føre vårt land inn i en fraksjon i FNs sikkerhetsråd sammen med Kina, landet som utgjør den største strategiske trusselen mot Vesten, og Tunisia, det eneste muslimske landet som for tiden er med i Sikkerhetsrådet.

NTB skriver:

Norge, Kina og Tunisia klarte heller ikke søndag å overbevise FNs mektigste organ til å enes om en resolusjon om krigen mellom Israel og Hamas på Gazastripen.

De tre medlemslandene i Sikkerhetsrådet forsøkte uten hell i lukkede møter mandag og onsdag å få til en samlet uttalelse fra rådet om en umiddelbar de-eskalering av konflikten, men de mangler USAs støtte.

USA mener ifølge diplomater at en slik uttalelse vil forstyrre den diplomatiske innsatsen som gjøres for å få slutt på kamphandlingene. Og også søndagens åpne møte endte uten enighet.

FN-ambassadørene fra Norge, Kina og Tunisia sendte etter møtet ut en felles uttalelse der de krever en umiddelbar slutt på voldshandlingene, provokasjonen, ødeleggelsene og utkastelsesplanene.

Norges plass i dette høyst upassende selskapet vitner om at ambisjonene om «fredsdiplomati» hos det norske utenriksapparatet ikke har latt seg affisere av Oslo-avtalens fiasko.

Forståelsen av konflikten mellom Israel og palestinerne er da heller ikke særlig godt utviklet, noe som går klart frem av utenriksminister Ine Eriksen Søreides krav om «proporsjonalitet» fra Israels side. Hva i all verden skal det bety? Skulle Israel installere baser for oppskyting av raketter i sivile områder, og terrorbombe Gaza-stripen?

Det er ingenting ved asymmtrien i denne situasjonen som tilsier en reaksjon som er proporsjonal med angrepet. Hamas er en terrororganisasjon som har programfestet Israels utslettelse gjennom hellig krig. Det er ikke noe en demokratisk stat kan besvare med noe proporsjonalt, den må eliminere terrortrusselen. Det er ikke første gang Israel gjør det i Gaza nå, og det blir neppe siste gang heller.

Et kategorisk krav om «umiddelbar slutt» på vold og ødeleggelser fungerer dermed som et forsvar for Hamas’ terrorister og installasjoner.

Det er heller ingen grunn til å tro at Kina eller Tunisia har noen aktverdige motiver med sin håndtering av Gaza-konflikten. Kina befinner seg i en konstant geopolitisk strid med USA, og vil hele tiden spille sine kort på en måte som er egnet til å svekke vår viktigste allierte.

Se bare hvordan Kinas utenriksminister har opptrådt i denne saken. South China Morning Post skriver søndag:

In a phone call with his Pakistani counterpart Shah Mahmood Qureshi on Saturday, Chinese Foreign Minister Wang Yi said the US had blocked a Security Council call for an immediate cessation of hostilities.

“Regrettably, the UN Security Council has not been able to reach a consensus, as the US has taken a position that stands on the opposite side of international justice,” Wang said.

Norge tar i praksis side med Kina når det anklager USA for å være imot internasjonal rett. Det er en nasjonal skam.

Biden-adminstrasjonen har så langt ikke signalisert noen radikalt annerledes innstilling til Israel enn Trump, men venstreradikale krefter blant Demokratene i USA ønsker utvilsomt å svekke allianseforholdet til Israel.

Norges utenrikstjeneste løper altså ærend for alle som på en eller annen måte forsøker å svekke Vesten. Det spiller ingen rolle om de er kinesere, muslimer eller venstreradikale amerikanere.

En av hovedgrunnene til at Norge etterstrebet selvstendighet fra Sverige, som ble en realitet fra 1905, var at den svenske utenrikstjenesten ikke ivaretok norske interesser, fremfor alt skipsfartens, i utlandet.

Dagens norske regjering forvalter ikke restene av selvstendigheten som ikke allerede er outsourcet til EU, særlig godt. Nå virker det som om det altoverskyggende hensynet er ytterligere innynding for Kina, som Norge underkastet seg allerede i 2016, med sikte på økt økonomisk samkvem.

Dessverre er det ensbetydende med å ta Kinas side i den nye, kalde krigen landet fører mot Vesten. Det er som et ekko av Norges vakling under den kalde krigen mellom Sovjetunionen og Vesten.

Den norske utenrikspolitikken ser ut til å leve sitt eget autistiske liv, helt frakoblet landet den skulle representere. Norges utenrikstjeneste er kanskje mest interessant for psykologer.

God 17. mai, forresten.