Muslimer er ferdig med sin fastemåned og feirer id. Kristne avsluttet påsken med markering av Kristi himmelfartsdag. NRK synes å prioritere id og islam, og prøver å formidle bildet av islam som en naturlig del av norsk kultur. Men sett i lys av morgendagens nasjonaldag og torsdagens Kristi himmelfartsdag: Kan virkelig en muslimsk virkelighetsforståelse inkluderes i et samfunn bygget på disse hendelsene?

Selv om mange har fått et distansert forhold til kristen tro, preges de uvitende av inkarnasjonen: at Gud ble menneske. Bekreftelsen av at Guds sønn ble en del av skaperverket, er avgjørende for vår forståelse av menneskets verdighet. Som kirkefaderen Ireneus av Lyon (130–200 e.kr.) sa: «Vår Herre Jesus Kristus, Guds Ord, ble i sin grenseløse kjærlighet hva vi er, for å gjøre oss til hva han selv er». Ingenting kan gi mennesket større status enn Guds ønsker med oss.

Det er nettopp dette som markeres Kristi himmelfartsdag. Det var Jesus som sann Gud og sant menneske som forlot verden, en Guds sønn som omtaler oss som sine søsken og venner. En Gud hvis kjærlighet ikke kjenner noen grenser. Mennesket var ikke lenger en tilfeldig skapning, vi kunne alle bli Guds barn, og vi var all like innenfor Gud. En Gud vi fikk kalle vår far.

Dette gudsbildet fikk raskt betydning for samfunnet som sådan. Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet skriver om de store endringene som fant sted i holdninger og menneskelig i sin bok «Olav den hellige»:

«Sagaen taler om det store sedskiftet som fant sted etter St. Olavs lov. Moralnormene, og etter hvert også sinnelaget, ble mildere og humanisert. Barmhjertighet fikk høyere status enn brutalitet. Det utløste også en tydeligere individualisering: Under kristendommen ble menneskene frigjort fra den totale binding til ætten. De oppnådde egenverdi og utviklet egenbevissthet som selvstendige individer.»

Vi ble selvstendige, med forståelse for moral og med ansvar for egne gjerninger. Ondskapen var ikke en del av Gud, men noe han med vår hjelp ville bekjempe. Ondskapen var et problem, også for Gud. Budskapet gav mennesket en ny retning, det var så radikalt at det forandret mennesker og samfunn, og det var utgangspunktet for vår grunnlov fra 1814. Troen ga oss mulighet til å ta ansvar for egne liv og vårt eget samfunn. Den rasjonaliteten som vår relasjon til Gud er avhengig av, kunne vi også bruke i mellommenneskelige relasjoner. På samme måte som vi var ansvarlige overfor Gud, ble vi ansvarlige overfor hverandre.

Inn i denne kulturen har så islam vunnet innpass. Få er de som våger å stille spørsmål ved fornuften i det, om et samfunn kan bygge på to så ulike virkelighetsoppfatninger. For islam er ikke en religiøs halvbror av kristendommen, snarere tvert imot.

Det er få ting som provoserer muslimer mer enn påstanden om treenigheten, og enda verre blir det når man påstår at Gud ble menneske, med den hensikt å frelse skapningen. For muslimer representerer Allah det suverene, en gud som ikke lar seg forstå eller forklare av mennesket. En gud hvis allmakt ikke kjenner noen grenser og som derfor heller ikke kan la seg begrense av moralske absolutter eller objektive sannheter. Ingenting eksisterer uten at han til enhver tid opprettholder det og stadfester dets eksistens. Å hevde at Gud fornedret seg selv til korsets død, er blasfemi for en muslim.

Allah er bare seg selv, og i sin mangel på relasjoner kan han ikke elske. Det eneste språket han kjenner, er makt, og denne makten kan han bruke på den måten han finner det for godt. Han inviterer ikke til en relasjon med mennesket som forutsetter fornuft: Vår forståelse av moral kan ikke utledes av hans natur. Han er opphøyd over alt menneskelig og opphavsmann til alle gjerninger, gode som onde. Han kan ikke la seg begrense av noe. Det er hva islam forstår med en allmektig gud.

Islams «løsning» på det ondes problem blir dermed det stikk motsatte av hva vi finner i kristen tro. I en tro uten syndefall, allmakt uten relasjoner til andre og vilje uten moralsk vesen, er det Allah som står igjen som ondskapens utgangspunkt.

Det er knapt noe som bryter mer med kristen virkelighetsforståelse enn islamske dogmer. En tro bygget på en ikke-relasjonell, allmektig og a-moralsk guddom fører til et annet samfunn enn det vi feirer 17. mai. Hvis det er slaveriet dere ønsker, må vi gjerne fortsette å feire id, selv foretrekker jeg friheten i Kristus.

God 17. mai!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!