Få politiske forståelsesspørsmål opptar meg mer intenst enn følgende: Hvordan har det seg at vi – hvite europeere og amerikanere i sin alminnelighet, men la oss i hovedsak begrense oss til etniske nordmenn denne gang – er blitt så systematisk selvhatende, selvforaktende og selvødeleggende? Hva er grunnen til at vi aktivt graver vekk fundamentet vi selv står på?
Med så store spørsmål til behandling som de ovenstående – som dessuten er slike man alt i utgangspunktet nærmest vet ikke har noe enkelt svar –, bør det neppe overraske noen om også min jakt etter årsakssammenhenger ender opp uten at tåken erstattes av forståelsens klarhet. Vi kommer ikke til å nå noen konklusjon med to streker under eller fulgt av et triumferende utropstegn straks siste ord er sagt. Likevel: Selve refleksjonen skal tas på største alvor, for enhver ærlig tenkning omkring hvilke kraftlinjer som binder historien og nåtidspolitikken sammen, kan forventes å lede til økt innsikt. Videre vil jeg vise respekt for temaets kompleksitet ved å begrense meg til en relativt liten sektor av de forklaringer som ofte tilbys, nemlig hvilken rolle vår tradisjonelle europeiske religion, kristendommen, spiller i den økende maktløsheten staten og de fleste norske menigmenn legger for dagen. Forklaringsforsøk involverende sosiologiske og rent materielle forhold legges derfor til siden; ikke fordi de er uviktige, i hvert fall ikke komplett uten betydning, men oppgaven er mer enn vanskelig nok som den er når betydningen av nedarvet teologi skal leses inn i samtidige reaksjonsmønstre.
Da kristendommen banet seg vei inn i først det alminnelige samfunnet og deretter i maktens sirkler i Romerriket på 300-tallet, var det langt fra noen overklassereligion som gjorde sin entre. Den tradisjonelle gresk-romerske gudetroen med sine frodige myter hadde mistet både saft og kraft, men isteden gjorde en bred vifte av avanserte filosofiske systemer seg gjeldende blant de mer utdannede; ikke minst stoisismen nøt velfortjent popularitet, særlig i militære kretser. Mot dette presenterte de kristne – som i begynnelsen stort sett tilhørte underklassen – nye tanker om å «elske sin fiende som sin neste», «snu det andre kinnet til» og «gi Keiseren det som Keiserens er og Gud det som Guds er». Monoteismen, selv i den utvannete, kristne formen med en kompliserende treenighet, representerte intet problem for søkende romere, snarere motsatt, men den nye religionens fokus på kvaliteter som godhet og tilgivelse virket fremmede og, for mange, frastøtende.
Etterat kristendommen fra keiser Konstantin og fremover kom i maktposisjon, lærte kirkens menn fort å hevde seg i også det verdslige spillet. Siden har det klare skillet mellom de to regimentene (Guds og Keiserens) vist seg vanskelig å opprettholde, jamfør blant mye annet middelalderens massive maktkamper mellom kristne og verdslige ledere. Først opp mot nåtiden er det igjen blitt tydelig at kirkens autoritet i all hovedsak er og forblir av det åndelige slaget, at dens mulighet for påvirkning av samfunnsutviklingen først og fremst springer ut av kontrollen som utøves over menneskenes religiøse, indre liv. Da er vi omsider kommet inn på hvordan begreper som synd og samvittighet blir viktige elementer i styringen av livet i også den offentlige sfæren, Res publica eller Staten.
Synd og samvittighet henger naturlig sammen, ganske spesielt for oss protestanter som har fått inn med den religiøse morsmelken at vår samvittighet varsler oss om synder vi har begått. For katolikkene er det hele litt mer pragmatisk ordnet, om jeg tillates en slik (over)forenkling: De skrifter sine synder og skavanker hvoretter presten gir dem en passende straff, og så er den saken mer eller mindre ute av verden. Men hos oss er samspillet inderliggjort: Vår internaliserte syndedetektor (samvittigheten) trår automatisk i funksjon og varsler både Gud og oss selv om hva som foregår, hvoretter vi må angre og endre vår adferd før tilgivelse oppnås.
Den som har kontrollen over vår samvittighet, får følgelig enorm makt over oss. Selv om den tid for lengst er forbi da prestene via kirken, eller omvendt, øvet direkte tukt over allmuen, så henger myndighetsforholdene ennå igjen. Vi har nemlig sublimert tankesettet og vurderingene og vet derigjennom sånn noenlunde hva som er moralsk rett og feil (riktignok tror de fleste nå at kunnskapen springer ut av vår egen etiske sondringsevne, men det spiller mindre rolle…); slik holder samvittigheten ennå de fleste velmenende i age. På sett og vis kan man si at nåtidens mennesker har sublimert forfedrenes kristendom inn i det som utgjør tidsåndens regler for rett og galt, og i samsvar med dette verdisettet er det at nordmenn flest handler.
Når vi konkretiserer hvilke verdier og handlinger det dreier seg om, ender vi opp med en slags godhetskatalog som også er en liste over hva norske politiske partier mener vi skal tenke og gjøre: Nordmenn er opplært til å vende det andre kinnet til, vi skal elske våre fiender (i hvert fall absolutt ikke hate dem som gjør ille mot oss, ikke engang dem som i sin guds navn skjærer halsen over på våre søstre og brødre; helst skal vi forstå og/eller tilgi dem) og vi skal alltid i konfliktsituasjoner primært skue inn i vårt eget hjerte for der å se etter om det ikke egentlig er vår skyld at så mye misunnelse og vold finnes rundt omkring i verden, ganske spesielt rettet mot Den Hvite Mann. Selv fremmede voldelige tror vi er i utgangspunktet velvillige «gode menn» som Bulgakov lar sin Jesus-figur uttrykke det i uforlignelige «Mesteren og Margarita». Når dette er blitt et ufravikelig premiss for tidens nordmenn, hvem kan da tvile på at det er vår feil, vår iboende ondskap, manifestert gjennom rasisme mot og utbytting av alle ikke-hvite rundt omkring i verden, som leder til at disse nå gjør opprør mot oss? For slik lyder den nye sannheten på begge sider av Atlanterhavet: Vi «hvitinger» får omsider banket inn den urgamle erkjennelsen av at som man reder, så ligger man.
Men nåtidsgalskapen stopper ikke der: Om vår sjelegransking likevel ikke skulle avsløre det vi skjønner er skjellig grunn til hatet mot oss, så er dette bare fordi vi ikke har sett på saken under rett synsvinkel, ut fra det rette mindset. Vår iboende hvithet – hva nå denne måtte bestå av – gjør at vi ikke er i stand til å se årsakssammenhengen, men uansett er det, i henhold til den kritiske raseteori som er tidens nye katekisme, vår historiske og etiske plikt å akseptere de forurettedes konklusjon. Vi hvite forstår ikke kritikken mot oss fordi vi er del av den altomfattende strukturelle rasismen som gjennomsyrer verden. Også etniske nordmenn trenger derfor omskolering og må i det hele tatt akseptere all negativ forskjellsbehandling som er i kjømda, for vår arvesynd er uansett så stor at den aldri kan utlignes.
Dette galimatias-opplegget «is coming to America first», som Leonard Cohen sang (rett nok med referanse til noe annet, jeg mener ikke å jukse), men ingen tvil hersker om at også Norge står foran et woke-bad som særlig våre unge og mest formbare skal utsettes for. De får det ikke lett.
Vår gamle, velutviklede samvittighet er et særdeles viktig instrument i denne politisk-etiske revolusjonen, for er det noe nordmenn med religiøs bakgrunn (og det har vi alle enten vi vet det eller ei) har, så er det trening i å se innover og finne den egne skylden og synden: Innerst inne fortjener vi alt som nå skjer, for det faktum at våre forfedre gav oss et bedre samfunn å utvikles innen enn det andre fikk, er urettferdig. De kaller kan hende ikke forestillingen for arvesynd lenger, slikt ville vel fremkalle for gammeldagse «vibber», men likheten er uomtvistelig.
Kirken og kristendommen behøvde ikke spille en slik aktivt ødeleggende fasilitatorrolle i angrepet mot vår europeiske kultur og vårt levesett, men det er altså nettopp dét de nå gjør ledet av et presteskap som er blitt en integrert del av venstrebevegelsen. Før i tiden skilte man greit mellom teologisk snørr og barter; man var barmhjertig uten å være selvutslettende, hjelpsom uten å ødelegge sin egen fremtid. Men nå er balansen mellom selvoppgivende oikofobi koblet med pasifisme på den ene siden og overdreven tro på menneskets gode vilje og evner på den andre, alvorlig og skadelig forrykket. Den kristne læren slik den utlegges av dagens prester, er blitt til skade for vårt folk og land, ikke til gavn.
Som assosiasjon til ordet «balanse» ovenfor kan en medisinsk-klassisk metafor formuleres til belysning av den fremherskende «vi er skyldige og må gjøre alt for å hjelpe de andre»-mentaliteten «gode» hvite mennesker imellom. Synes noen at skrittet dermed tas over i det wesenlundoide (jeg innrømmer: feriebisp Fjertnes var en favoritt!), får det så være: «Samvittigheten (og bevisstheten om egen synd) er som en immunrespons». Rett dosert hindrer den oss i å bli for selvgode, samtidig som vi kronisk minnes om nestens (altså andre menneskers) problemer; dette er prisverdig. Overdosert, derimot, blir den som en autoimmun sykdom som eter oss opp innenfra. Den gylne middelvei var og er et klokt prinsipp.
Det er i dette farvannet med overdrevent og urimelig fokus på egne feil og de andres uskyld vi under senere år har seilt. Derifra må vi komme oss vekk så fort som mulig. Det ville vært fantastisk om kirkens menn og kvinner kunne bidratt til løsningen i stedet for å være en del av problemet.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
