Så langt har ikke norske velgere hatt noe valg ved valgene: Mainstream media har sørget for at ingen kritikk, tanke eller analyse rundt globalismen har fått slippe til, så den har bare fått utvikle seg uimotsagt. Partiene har samarbeidet om hovedlinjene, men sørget for å opprettholde en falsk forestilling om at høyre-/venstreaksen er uforandret. Samtidig har globalistene sørget for å konsolidere makten sin gjennom et enormt nettverk av PR, propaganda, konsulenter, nepotisme, vennetjenester, korrupsjon og kontroll over media, slik at de nå utgjør et nytt adelskap – eller en «sump», om du vil. Hvordan kunne det gå så galt?
På norske meningsmålinger turnerer ni partier. Samtlige har i større eller mindre grad stilt seg bak den global-orienterte politikken som er innført de siste tiår: Et utenrikspolitisk fokus på EU og FN, med overnasjonalitet og «samarbeid» som credo, på bekostning av innenrikspolitikk. Dette er i ferd med å omforme Europa, på vegne av all verdens folk og land. Men i 2015 møtte globalismen sitt Waterloo gjennom den syriske folkehæren som marsjerte inn i Europa, og nå er samtlige partier i ferd med å ødelegges av resultatene av sin egen dysfunksjonelle politikk:
EU-direktiver, overnasjonalitet, sentralisering, masseinnvandring, trygdeeksport, islamisering, FNs bærekraftmål, World Economic Forums «Great Reset», klimahysteri, vindkraft, svindeløkonomi, moralisme, sensur, forslumming, fattigdom, og i det siste: rasisme mot hvite. Innbyggerne i Norge og Europa er under angrep fra alle kanter, og partiene som har innført galskapen, har ingen gode unnskyldninger og ingen god vei ut av uføret de har ansvaret for.
Hva er egentlig globlisme?
Globalisme er en betegnelse på politikk innrettet mot grenseløs internasjonalisering som bygger på overnasjonale i stedet for nasjonale prinsipper, og hvor overnasjonale organer, som EU og FN, overstyrer nasjoners lovgivende organer. Den vanligste frasen man får fra globalister for å folklare fenomenet, er «Norge er ikke i et vakuum. Bare gjennom internasjonalt samarbeid kan vi løse morgendagens problemer.»
Dette er moralistisk tøv, uten logisk sammenheng – for ingen er enige om hva morgendagens problemer er eller hva de skyldes, og forskjellige land og folk har helt forskjellige mål, løsninger og prioriteringer. Globalismen anerkjenner kort og godt ikke menneskehetens enorme mangfold og kulturelle forskjeller.
Globaliseringen har ulmet i bakgrunnen siden 1947, men i Europa gikk startskuddet for alvor i 1989: Da falt jernteppet, det sovjetiske kommunistimperiet gikk i oppløsning, og Europa kunne endelig «forenes». Og verktøyet for den foreningen var EU, som gikk fra å være et handelssamarbeid til et styringssystem.
Intensjonene var kanskje aktverdige, snillistiske og politisk korrekte. De ville rive grenser og sentralisere makt, så europeere og folk fra andre deler av verden kunne samarbeide, forenes, forbrødres og skape en bedre fremtid sammen – men de var trollmannens læregutter: I stedet for å skape samarbeid, utviklet de i realiteten et nytt imperium, basert på internasjonalen og globalt kameraderi.
Og når «De Gode» var så godt på rullen – hvorfor ikke «go large» og la «The Grand Plan» omfatte hele verden og hele menneskeheten, gjennom FN og 17 «bærekraftmål». Det er jo genialt! Det høres så brillefint ut at ingen kan være imot det. Sier man nei til noe slikt, må man være et forferdelig menneske. Hatefull. Egoist. Nasjonalist. Ingen skikkelige vettuge mennesker kan si nei til noe sånt. Ser du hvor dette bærer? Og ser du hvor vi er i dag?
Fin plan. Med en veldig farlig svakhet.
Globalismens store svakhet er et den er umenneskelig. Den tar utgangspunkt i at alle mennesker er like, at alle vil det samme og at alle kulturer er likeverdige og til slutt vil føre til samme gode resultat. Ut fra det er det gitt at alle mennesker og kulturer kan samarbeide for å oppnå det samme, og derfor trengs ikke grenser, land, egne styresett og lokalt demokrati. Alle kan samles under samme institusjoner, med de samme mål: bærekraftmål.
Det man i praksis holder på å skape, er nøyaktig det samme som regjerte bak jernteppet, med de samme høyverdige mål som Muhammed, Djengis Kahn, Mao, Stalin eller Hitler hadde: Skape et imperium, under en ledelse, med ett felles angivelig mål: orden, forutsigelighet og fred! Man må bare knekke noen egg for å lage omeletten, få alle inn i den samme folden, og alt er alltid i beste mening, for alles beste. Angivelig.
Det er to problemer med dette forferdelige EU-prosjektet:
Police stand in front of protesting migrants during the visit of EU Commissioner Ylva Johansson at a refugee camp in the port of Vathy on the eastern Aegean island of Samos, Greece, Monday, March 29, 2021. The European Union’s home affairs commissioner is visiting asylum seeker facilities on the eastern Greek islands of Samos and Lebos along with Greece’s migration minister, amid continuing accusations against Greek authorities of illegal summary deportations. (AP Photo/Michael Svarnias)
Det er Europa som skal gå i bresjen gjennom å gi bort alt, og resten av verden som skal ta og få. Mens Kina, Russland, India, Islam-beltet, Sør-Amerika og Afrika får sitte med nasjonale realpolitikere som vil styrke sine land, grenser, økonomi, kulturer og territorier – skal europeere gi bort alt og slippe hele verden inn.
Det andre er det forkvaklede menneskesynet som ligger bak globalismen, at alle er like og vil det samme. Mennesker er slett ikke like, de vil ikke det samme, og kulturer leder til et mangfold av ekstremt forskjellige samfunn – som igjen gjenspeiler selve essensen av menneskeheten:
Vi mennesker er kaotiske, individuelle og mangfoldige, og kan ikke presses inn i en mal slik Mao forsøkte. Vi kan ikke «restarte» menneskeheten og samfunn fra år null, slik Pol Pot forsøkte, og slik World Economic Forum ønsker gjennom sitt «Great Reset». «Build Back Better» er et udemokratisk, revolusjonært kuppforsøk som forutsetter at menneskeheten og samfunn kan «restartes», og dét ender alltid med katastrofe:
Det fordrer nemlig at alle er enige om hva problemet er, og om hva målet er. Og hvis så ikke er tilfelle, må dissidenter motarbeides, hetses, knebles, fjernes, interneres og omskoleres. Derfor knuser imperier mennesker. Les «1984» og forstå. Derfor er globalistene på Stortinget en samfunnstrussel. De fatter ikke hva de lefler med.
Imperier må også styres av noen. Og hvem er de?
Det mest skremmende med dagens vestlige globalister er ikke deres selvrettferdige overbevisning om at våre samfunn trenger en «Great Reset» og en tilbakestilling til «år null» hvor vi på en måte kan begynne på nytt i samarbeid med gjennomkorrupte stater, styrt av egoister som vil ha mest mulig av det Europa har å by på og er villig til å gi bort. Nei.
Det mest skremmende er at de samme vestlige politikerne som ønsker denne revolusjonen, forutsetter at nettopp de selv er nødt til å styre dette imperiet. Ingen andre er skikket til å styre. De vil ha globalist-revolusjon, og de skal selv sitte på toppen av pyramiden. How convenient …
Alle imperier er nemlig styrt, for noen må jo styre. Men imperier er aldri styrt av folket. De er styrt av en elite, ovenfra og nedover som mafiastaten Kina – og sånn må det være, for ellers oppstår jo interessekonfliktene mellom regioner, religioner, kulturer, landområder og folkeslag – altså det vi kjenner som nasjoner og menneskeheten. Dette er ikke i globalistenes interesse. Derfor er sluttproduktet av globalismen det samme som man har i dagens Kina, og nettopp derfor kan globalistene aldri få nok av Kina. Kina viser veien til fremtiden, og den har ingenting med demokrati å gjøre.
Imperier virker … for dem som styrer imperiet
Dagens Kina er Chicago anno 1935 på steroider, drevet av dresskledde, allmektige mafiosi som kun tenker makt og business og fjerner enhver som opponerer. Og det virker. Bevares: Kinas røde mafiastyre betyr ikke krig, fattigdom og død. Tvert om. Det er bare uforenlig med frihet, ytringsfrihet, demokrati, selvstyre, kulturforskjeller, egeninteresse og individets ukrenkelighet – akkurat som globaliseringen.
Og det er nettopp dette europeere og nordmenn begynner å oppdage med sjokk og vantro: EU jobber ikke for folket. EU jobber for eliten. Den styrende klassen. Folket skal bare betale og adlyde, mens resultatene av det ene sinnssyke politiske prosjektet etter det andre treffer dem: Demokratikrise, eurokrise, innvandringskrise, terrorkrise, klimakrise, energikrise, vindkraft-krise og koronakrise. Likevel er globalistene overbevist om at de gjør en god jobb og står på de godes side. De må bare knuse noen få egg. «Det blir en vanskelig omstilling», som Erna Solberg liker å formulere det på mildt bergensk.
Islamkrisen
Globalistene er så rause og inkluderende at de til og med har inkludert islam i samfunnseksperimentet sitt, så snart kommer islamkrisen for alvor.
Islamkrisen har så vidt begynt i Frankrike og Sverige, men «you ain‘t seen nothing yet». Islam er et dysfunksjonelt samfunnssystem fra 600-tallets mørke machokultur, og islams evne til å ødelegge land, kulturer og folk er rent forbløffende. Problemet er at globalister hverken vil forbløffes eller skremmes av islams 1400-årige histore med død og dysfunksjonalitet.
De later som om historikken bak islam ikke finnes, blir dønn overrasket når IS oppstår og forstår ikke at islam er FN-globalismens konkurrent: Muhammed var nemlig også ute etter å bygge et verdensomspennende imperium … og hans brødreflokk har ingen intensjoner om å dele makta med vantro. Islam tar alltid livet av alle konkurrenter om makta, bare spør sosialistene som startet revolusjonen i Iran.
Statsminister Erna Solberg (H), justisminister Jøran Kallemyr (FrP), kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H), kulturminister Trine Skei Grande (V) barne- og familieminister Kjell Olof Ropstad (KrF) og styreleder i Islamsk råd, Abdirahman Diriye, utenfor Tawfiiq Islamsk Senter i Oslo 11. august 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix. 22. juli var ikke et angrep på muslimer, men fremstilles som om det var det. Manshaus kom seg inn i Bærum-moskeen, men ble overmannet. Likevel begynte politikerne i kor å snakke om alt muslim-hatet blant nordmenn.
Kort oppsummert står derfor europeere i en situasjon hvor de er under angrep fra egne politikere og islamister som globalistene har innført i all sin naivitet. Og europeere fortsetter å stemme på dem.
Globalismen virker ikke, og er ikke til folkets beste.
EØS, vindkraft, klimahysteriet, ACER, Marrakesh, islamisering, sensur og overnasjonal avmakt er alle politiske barn av globalismen, EU og FNs 17 bærekraftmål. Alle disse politiske prosjektene underminerer Europa og Norge som nasjon, og hallo: Dét er jo faktisk hele poenget!
Norge skal ikke være spesielt. Vi skal ikke være egoister og ha vårt eget land, område, vår egen kultur og vår egen fremtid. Det er palestinere, pakistanere og afrikanere som skal ha slike privilegier. Vi skal dele. Vi skal ofre oss for alle de andre, og gi bort alt frivillig, eller bli kalt rasister og høyreekstreme fordi «hvite er privilegerte». Innvandrere får i pose og sekk. De har sine egne land, men er invitert inn til Europas privilegier helt uten forpliktelser. Privilegier som folk i hjemlandet deres ønsker seg og står i kø til gummibåtene for å få del i.
Men snart er Europa tom for både penger og velkommen. Dessverre.
Globalistene ødelegger alt de får makt over – for som fanatikere flest, vet de aldri når de skal stoppe. Nordmenn har begynt å hate denne selvutslettende politikken. De er lei de fine ordene til Stortingets 169 globalister, og skjønner at de har blitt lurt – og nå begynner folk å bli forbanna på politikerne og partiene som står bak fadesen. Og klarer man å gjøre sindige nordmenn forbanna, ja, da har man virkelig stått på. Wow!
Dette ulmende raseriet, frustrasjonen og avmakten skaper en politikerforakt vi aldri har sett maken til i Norge. Så nå forsøker de etablerte partiene å gjøre to ting på én gang: Værhane seg over til patriotisk og nasjonalt orientert valgflesk for å berolige folk, samtidig som de fortsetter med politikken for mer globalisering. Og igenting avslører dette tydeligere enn innvandring og klimapolitikken:
Alle ni partier er enige om hovedlinjene: Norge skal gi, andre skal få
Alle de ni etablerte partiene er enige om at vi har ansvar for verdens flyktninger og migranter. Diskusjonen handler om hvorvidt de skal hjelpes her eller der. Og alle de ni etablerte partiene er enige om at klimakrisen er reell, jorden er truet, menneskeskapte CO2-utslipp har skylden, CO2-kutt er nødvendige, og vi trenger et «grønt skifte». Diskusjonen handler bare om hvordan vi skal løse floka, med hvilke tiltak, og hvor fort det skal skje.
Folket, på sin side – også kjent som nordmenn og norske skattebetalerne –, er imidlertid ikke bundet opp av avtaler, prestisje, inntekter eller makt forbundet med globalismen. De ser virkeligheten for hva den er og resultatene for hva de gjør:
Innvandringen truer oss, islam undergraver demokratiet, EU fratar oss selvråderetten, FN er gjennomkorrupt, politikerne på Stortinget er skremmende naive og inkompetente, og ingen av dem ser ut til å være i stand til å ta virkeligheten inn over seg, si unnskyld og innrømme at de har tatt fryktelig feil.
Det var vindmøllene som fikk begeret til å renne over for nordmenn. Selv om det er åpenbart vanvidd å innføre et konkurrerende samfunnssystem til demokratiet gjennom islam, og dette har fått svenskene til å tippe over, var det vindmøllene som ble globalismens «Bridge Too Far» i Norge. Det er bygget vindparker i Norge siden 1998, men fra 2017 eksploderte det.
Foto: Roy Vestfjord
Ren miljøkriminalitet med 150 meter høye industrimaskiner fikk folk til å innse hva globalisme faktisk innebærer: Å kynisk gi bort alt vi har og alt vi er, fordi andre vil ha det, i bytte for penger, makt og prestisje for eliten. Sammensuriet skal bare betale regningen.
Bare et nytt parti kan rette opp fadesen
Og dét, mine venner, er grunnen til at de ni etablerte partiene ikke vet hvilket ben de skal stå på lenger: Det kan godt være at partiledelsen forstår at de har «driti på draget» – problemet er at samtlige partier er infiltrert av EU-tilhengere, islamofile, klimahysterikere og bærekraft-fanatikere, som vokter globaliseringens museumsverdier som hauker. Internt koker det. Ekstrert steker de valgflesk så fettet spruter.
Og dét, mine venner, er grunnen til at jeg ikke lenger orket å være i Fremskrittspartiet, men heller ble med på noe nytt: et rendyrket anti-globalistisk parti, uten en indre femtekolonne som bare vil forlange mer kompromisspolitikk som i Senterpartiet og FrP, eller bare vil fortsette den endimensjonale og tanketomme globalismen som i Høyre og Arbeiderpartiet.
Demokratiet er utrolig skjørt: Bare en gang hvert fjerde år har du makta i ti minutter når du står i stemmelokalet. Ti minutter, hvert fjerde år. That‘s it. De andre 525.590 minuttene må du stole på at stortingsrepresentantene gjør det som er best for deg og landet ditt. Ikke det som er best for FN, EU, Tyskland, Pakistan eller Kina, for de har sine politikere som passer sitt. Det som er i din interesse. Og globalismen er ikke i din interesse. Du skal bare betale.
