Synden, endog arvesynden, er med andre ord gjenopplivet som dominerende metafysisk prinsipp i samfunnet, men nå i biologisk form: Hvithet er skyld. Slik lyder den nye «sannheten». Enn så lenge motstanden mot dette massivt ødeleggende konseptet nærmest forsagt. Slik kommer det ikke til å fortsette, naturligvis. Vi går turbulente tider i møte.

Det lønner seg innimellom å stille de store, enkle spørsmålene, de som barn i en viss alder stundom presenterer oss for når vi er som minst forberedt. Tittelen er et slikt et som bretter ut det helt store innsynspanoramaet mot den egne tilværelsen: Hva er det egentlig, sånn når alt kommer til alt, vi holder for sant og har ubetinget tillit til samtidig med at vi på det praktiske planet strever for å få livet til å fungere best mulig?

For halvannet århundre siden ville de fleste sagt Gud og dét uten å skjelve hverken på mansjetten eller i røsten, så grunnfestet var troen hos det store flertall på at en hinsidig skaper og styrer fantes som bestemte over det hele. Selvsagt fusker jeg aldri så lite når jeg setter tidsgrensen så vidt nært opptil dagen i dag; i hvert fall siden opplysningstiden (slutten av 1700-tallet) har en gradient vært virksom som litt etter litt, ofte så umerkelig at man har måttet se utviklingen over lang tid for å bli vár noen forandring, har flyttet tilliten til Gud over på Mennesket. Bakgrunnen for glidningen i humanistisk retning er mangslungen og ikke noe vi skal gå nærmere inn på nå. La oss bare nøye oss med å si at en (u)salig blanding av økonomiske, sosiale og psykologiske årsaker har spilt inn.

Følgen er uansett at den ubetingete tilliten til Gud ikke er der lenger blant nordmenn, de fleste av oss tror ikke på Ham selv om mange mener at et eller annet uklart og overnaturlig nok finnes. Hva mere er, Guds negative motstykke om vi får lov å bli aldri så lite manikeiske i inndelingen, altså Djevelen, er også forsvunnet. Dette skjedde endog før Gud abdiserte fra etterkrigsnordmenns eksistensielle referanseramme, og faktisk er det så at tidspunktet for hendelsen kan stadfestes noenlunde presist: Hallesbys berømte helvetes-tale i radio tidlig på 50-tallet var det som satte fart i prosessen. Allerede få år etter var Den Onde blitt avleggs.

Når folk ikke tror på hverken Gud eller Djevelen lenger, hva tror de på da? Svaret er mangslungent, som vi omsider skal komme til, men det viktigste er følgende: Da tror de ikke på intet, men tvert imot på hva som helst. Noen eksempler kan bidra til å underbygge påstanden, og så får hver enkelt leser finne ut om han eller hun er enig. 

For «hva som helst» inkluderer virkelig det aller meste både fra den materielle og åndelige sfæren. Tar vi det åndelige først, så er det verdt å merke seg at vi ikke har opplevd noe ateisme-inspirert stormløp mot religion som sådan, kun mot vår gamle kristne variant av gudstroen. Et betydelig antall «new age»-former for åndelighet har derimot hatt gode kår i fedrelandet og omsluttes med diffus velvillighet av mediene nesten uansett hvor bisarre de måtte være ut fra et klassisk (kristent eller ateistisk) ståsted; prinsesse Märtha med tilliggende herligheter er selveste kroneksempelet i så måte. Hennes kommunikasjon med engler fremstår som noe av det mer normale hun har hatt for seg under senere år, hvilket sier en hel del. 

Hva gjelder andre store religioner, er det åpenbart at islam seiler i medvind i Norge, en omstendighet som fortoner seg så uforståelig for mennesker i min generasjon at man nesten ikke finner ord. Etter krigen kunne man i det norske samfunnet forestille seg mange ulykker av mer eller mindre krigersk natur, men at akkurat denne ørkenreligionen gjennomsyret av politisert pliktetikk få år senere skulle blande seg inn i nordmenns liv og levnet, det var hinsides vår forestillingsevne. Stivbent gudelighet, frykt, svakhet og trusler kan imidlertid blandes til en meget potent promoteringscocktail når nye ideologier innføres i et samfunn, slik Kent Andersen nylig påpekte med beundringsverdig inderlighet.

De som med et misjonerende, ateistisk hjerte har betraktet kristendommens forsvinning fra norsk samfunnsvirkelighet og forventet at god, gammeldags snusfornuft skulle ta over, kanskje endog scientisme av det slaget som var så vanlig på 1800-tallet i vitenskapsoptimistiske kretser, må se med forskrekkelse på dagens Norge. I tillegg til den ovenfor nevnte åndeligheten av sjaman-type og det som enda verre er – pushet til forbannelse i butikker, medier og på alskens livssynsbasarer – finnes nå også en utbredt vitenskapsskepsis, langt mer enn tilfellet var for et halvt århundre siden. Ikke misforstå meg: Folk skal naturligvis ha trosfrihet, også til å tilbe spagettimonsteret for alt jeg bryr meg, men man blir ikke akkurat optimist på pedagogikkens vegne når man ser slike endringer i uvitenskapelig retning. Men de som ikke tror på det ovenstående våset – kanskje synes du uttrykket er unødig arrogant, men det meste i sjaman Durek-gaten er faktisk ikke verdt å ta alvorlig –, hva er det de fester ubetinget tillit til?

De tror på mennesket, godheten og vår felles evne til «å gjøre alt bra igjen». Det hele er en lapskaus av Rousseau-inspirert tro på det edle, primitive liv paret med en direkte besynderlig overbevisning om at bare ingen tenker onde tanker eller sier onde ting, så vil Freden senke seg og tilværelsen blir igjen god for alle. Hvis vi skal fargekode denne malplasserte fremtidstroen, så står vi overfor en rødgrønn naivitet som man ikke trenger å være hvit mann og fargeblind for å bli fælen av. La oss i tilnærmet stikkordsform ta for oss noen av disse den nye tids etisk-politiske bærebjelker, samtidig med at vi gruppeinndeler dem for oversiktens skyld.

På den grønne siden ser vi en tilbakevending til naturbejaende primitivisme som i vårt land særlig målbæres av MDG og tilsvarende trosgrupper innen partier som V, A, SV og H; ideologien er viktigere enn partitilhørigheten. Ikke for intet er det Solberg-regjeringen som har akselerert den politiske aksepten av noe de kaller «det grønne skiftet», og som de har evnet å selge inn til næringslivet rund baut. De som har den politiske makten, har jo også kontroll med den statlige pengebingen, og i vårt land er sistnevnte av en størrelse som kan få selv onkel Skrue til å bli fuktig i øynene. Derfor er det at alle bedrifter, ikke minst de store med tidsriktige og meningstomme trestavelsesnavn, eksempelvis Equinor, kappes om å fremstå grønnest mulig; de strever for å få et mest mulig grovkalibret sugerør ned i oljefondet, så enkel er sammenhengen. 

I denne heseblesende konkurransen om å være mest mulig grønt aktivistisk er det at Greta Thunberg gjøres til sancta Greta; en klimarevolusjonens Jeanne d’Arc som varmblodige unge kan identifisere seg med. Galskapen har med andre ord fått utvikle seg nesten friksjonsløst. Ingen voksne innen maktens sirkler har stått opp og sagt et klart Nei, ser det ut til, ingen har hatt kraft og sindighet nok til å si fra at nå må man ikke ødelegge landet i forsøket på å frelse det. Redd kloden-bevegelsens etiske momentum og ensidighet kjennes igjen fra andre og tidligere karismatiske kampanjer, samt ved at evnen til selvkorrigering glimrer med sitt fravær.

Koblet til den nye grønne religionen har de opprinnelig røde tilført neomarxistisk inspirerte idéer som i dag manifesterer seg som woke-kultur og identitetspolitikk, et progressivt  tankegods med åpenbare røtter innen den internasjonale venstrebevegelsen. Det har vært en lang marsj gjennom institusjonene for dem, men omsider har de vokst seg gjennom det opprinnelig borgerlige samfunnet og oppnådd nærmest total dominans. Beundringsverdige prinsipper innen liberaliteten er redefinert til det ugjenkjennelige (USA leder an, men etter hvert skjer det samme også hos oss): Likhet for loven gjelder ikke lenger, en rasisme forkledd som antirasisme tillates å dominere grupperelasjoner i samfunnet og under alle nye forskrudde tanker og tiltak ligger ønsket om å brennemerke hvithet som årsaken til alt det onde og urettferdige. 

Holdningen er rystende og de fleste nordmenn velger å snu seg vekk i møtet med dette nye tankesettet. Til sist vil likevel den beske erkjennelsen stå igjen som eneste ærlige mulighet: De hvite, og særlig hvite menn, får skylden for all ulikhet som finnes, og nå skal disse «scum of the earth»-menneskene pent få betale for det de (eller forfedrene deres) har gjort. Synden, endog arvesynden, er med andre ord gjenopplivet som dominerende metafysisk prinsipp i samfunnet, men nå i biologisk form: Hvithet er skyld. Slik lyder den nye «sannheten».

De nye trosreglene innen woke-kulturen er ikke tuftet på hverken historisk, teoretisk eller praktisk vett og fornuft, og de lar seg heller ikke etisk forsvare. Likevel er enn så lenge motstanden mot dette massivt ødeleggende konseptet nærmest forsagt, unnskyldende i form så vel som innhold. Slik kommer det ikke til å fortsette, naturligvis. Vi går turbulente tider i møte.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her