Alle snakker om Stopp islamiseringen av Norge, men få snakker med dem. Medier vil ha en bit av kaka hver gang Sian holder stand et sted i Norge, for de vet at volden selger. Og sirkelen gjentar seg. Sian er urene, frafalne, og dem kan man ikke assosieres med. Eller kan man det?

Moralisme er det viktigste og mest effektive verktøyet mennesket har for å manipulere sine meningsmotstandere. Å moralisere er en form for avvisning av argumenter eller atferd. Avvisning er menneskets store frykt, fordi vi er sosiale vesener. Det ligger i vår natur å søke aksept hos andre. Derfor er moralisering så effektivt.

«Moralisme er moralens spesielle måte å være umoralsk på», har filosof Kari Martinsen sagt.

Det har hun rett i. Moralismen forteller oss at vi ikke er gode nok, at våre verdier og vårt verdenssyn er feil, og at vi er urene og forkastelige mennesker, for eksempel et såkalt sammensurium.

Det ironiske er at der moralisten beskylder en meningsmotstander for å være destruktiv og amoralsk, er det moralisten selv som destruerer en av de viktigste verdiene i demokratiet: meningsutveksling. Å redusere motstanderen sin til intet, lukke døren og devaluere ham, er døden for den gode offentlige samtalen. Å devaluere en motstander og bruke moral som argument, det er moralismens kjerne, og det dreper enhver diskusjon.

Hovmod står tross alt for fall.

Når moralistene samles og tar definisjonsmakt, eller makt for øvrig, er det ytterst få som tør å la seg assosiere med den forfalne. Den forfalne er nå uren. Moralisten sørger for at alle som kommer i kontakt med den urene, blir infisert med den samme urenheten, og andre vil opptre som om den urene er smittsom, som om den urene var pestbefengt.

Moralistene har sørget for at Sian er uren. Forfallen. Foraktelig. Skjebnen deler de med britiske Tommy Robinson, hvis navn ikke skal nevnes, ellers faller verden i grus.

Tommy Robinson eksponerte grooming-skandalen i Storbritannia. Robinson rev den kollektive livsløgnen om at alt var såre vel fra hverandre. Hele det offentlige Storbritannia visste hva som foregikk, men ingen gjorde noe med det før Robinson ble så høylytt at det ikke kunne ignoreres lenger.

Robinson trigget journalisten Andrew Norfolk til å grave i saken og skrive om den, og avsløre flere grooming-gjenger rundt om i Storbritannia. Ikke fordi han lot seg inspirere, men fordi han mente Tommy Robinson brukte informasjonen til fordel for de høyreekstremes agenda.

Når Robinson bråkte, var det om å gjøre å stilne ham for å få fred. Han passet ikke inn i narrativet om den multikulturelle utopien. Moralistene kjente ingen grenser for å gjenopprette livsløgnen. Måten Robinson ble og blir behandlet på, er forkastelig, mer forkastelig enn noen ord eller bråk kan rettferdiggjøre. Ingen snakker om groomingen lenger, men den foregår fremdeles. Dersom noen tror at det hjelper å deplattforme Sian, at problemet da vil forsvinne, tar feil.

Sian er en fredelig organisasjon som aldri har brukt vold for å fremme sine synspunkter. Sian møtes med mye vold. Det er en vesensforskjell. Å klandre offeret for psykopatens atferd, kan ikke bestå, uansett hvilken deilig livsløgn kollektivet lever i. Ingen løgn varer evig. De som tror at det å klandre offeret for psykopatens atferd vil skåne dem, har trolig aldri møtt en psykopat.

Sian er det største offeret for den kollektive moralismen i Norge. Det finnes mye og mangt det moraliseres mot, det finnes ytterliggående personer som er vel fortjent med den skammen de blir tillagt, men Sian har aldri brukt vold. Sian har blitt klassifisert som uren fordi de snakker om det ubehagelige og avkler den kollektive livsløgnen i Norge. Volden de møtes med, beviser det, gang på gang.

Sians budskap er ikke totalitært, sjåvinistisk, rasistisk eller nazistisk. Sian ønsker å bevare den norske kulturen, rettsstaten og demokratiet. De er ikke imot innvandring og mennesker av andre kulturer, de er imot islamisering av det norske regelverket og den norske kulturen. Islam tar for mye plass og er for kravstor, og det på bekostning av det Norge nordmenn har bygget. Dette synet er ikke Sian alene om.

Når Sian anklages og settes i kategorien «ekstrem», kan man lure på hvorfor. Hva er det Sian gjør som er ekstremt? Så vidt meg bekjent, er det ingenting. Mange vil si at deres uttrykksform er problemet. Gang på gang snus debatten om Sian til Sians uhøflighet, deres språk og deres «vandalisme» av Koranen. Skal vi da dra linjer til at det er deres uttrykksform som er ekstrem? Men er det udemokratisk, umoralsk eller noe feil med å uttrykke seg «uhøflig»?

Er det ikke rom i et demokrati for å være uhøflig? Og hvem bestemmer hva som er uhøflig?

Et ensrettet samfunn er ikke demokratisk på noe vis. Et ensrettet samfunn er et fengsel. Når man ikke når frem med argumenter, hvordan skal man da respondere? Har Sian et poeng? De kunne jo valgt en BLM-strategi?

Sian ønsker ikke sharia-lovgivning i Norge. De ønsker ikke forskjellsbehandling på bakgrunn av religion, hudfarge eller ideologi. Sians verdigrunnlag baserer seg på demokrati og frihet. De frykter islam, og det med god grunn; Når vi ser reaksjonene til unge muslimer i de store byene, og ikke minst alle de norske muslimene som dro til Syria for å slå seg sammen med IS. Det er alarmerende, og Sian er alarmen.

Det er forunderlig at kollektivet bruker så mye tid og makt på å «debattere» såkalt tankegods, da selvfølgelig på høyresiden, men ikke ser sitt eget bidrag til å vedlikeholde og oppmuntre det ideologiske tankegodset som ligger på deres egen side.

Å påstå at Norge er et rasistisk land, faller på moralistenes egen skulder. Bare ideen om hvithetsstudier i Norge er en klart rasistisk innfallsvinkel til en strukturell rasisme i Norge.

Man kan bli fortvilet av mindre, men det finnes håp. Det finnes en måte å komme moralismen til livs på og rive ned moralisten fra sin høyborg; nemlig å ikke gi dem definisjonsmakt. Dersom ingen er redd for å bli smittet med urenheten, mister moralisten sin makt.

«If you live for people’s acceptance you’ll die from their rejection.» Lecrae Devaughn Moore, amerikansk, kristen hiphop-artist.

Moralisten er fullstendig avhengig av definisjonsmakten for å opprettholde sitt imperium, for å bedrive splitt og hersk. Vi manipuleres så lenge vi lar oss manipulere. Det er der makten virkelig sitter; i oss selv.

Så lenge moralisten besitter definisjonsmakten og kan diktere hva som er akseptabelt og ikke, betyr fremførelsen av budskapet alt. Det er en grunn til at reklame er et eget fag. Omgivelsenes reaksjon vekker folks bevissthet om fenomenet. Kollektivet er avhengig av å se ubehaget i hvitøyet for å oppnå vekkelse.

I all den tid moralisten får styre kollektivets meningsmonopol, må Sian fremføre sitt budskap slik de gjør, for ellers er debatten død. Den offentlige samtalen er deplattformet og sensurert.

I all den tid mennesker med samme verdier, meninger og mål splittes av moralistens trussel om avvisning, har moralisten vunnet.

I all den tid vi lever under meningsmonopol og moralisme, er «bråkmakerne» nødvendige. Der hvor alle er dannede og forsiktige, tar man ikke nødvendige grep som krever mot. Vi må slutte å være så utakknemlige for de menneskene som tar på seg jobben der majoritetens mot og ryggrad svikter.

Kjøp Ruud Koopmans bok her!