Sumaira Ghafoor, ofte omtalt som «IS-kvinnen», ble den 4. mai 2021 dømt til tre og et halvt års fengsel for deltagelse i en terrororganisasjon. Da regjeringen hentet henne og de to barna, det ene angivelig dødssykt, til Norge fra al-Hol-leiren i Syria i januar 2020, gikk FrP ut av regjeringen. Foto: Mohammed Alayoubi / NRK / NTB.

NRK har nylig vist en serie om den andre verdenskrigs frontkjempere, det vil si nordmenn som meldte seg til tjeneste for den tyske hæren og kjempet på østfronten for nazismen. Mange av dem som meldte seg, deltok i de verste og mest brutale Waffen SS-avdelingenes nedslaktning av blant annet jøder. Frontkjemperne stod på den samme siden som den tyske okkupasjonsmakten i Norge, og ble etter krigen dømt for landssvik.

NRK-serien har fått kritikk for å være for snill og for forståelsesfull overfor de norske nazi-soldatene. Gjennomgangstonen i kritikken er at NRK beskyldes for å være et «ukritisk mikrofonstativ» for tidligere nazister. Seniorforsker ved Holocaustsenteret, Terje Emberland, utdypet kritikken slik i Dagbladet:

– Det vi ikke trenger nå, er en serie som i forsøk på å forstå motivasjonen til norske frontkjempere, ender opp med å bli et ukritisk mikrofonstativ, og lar dem presentere sin parfymerte framstilling for å legitimere sine valg.

Man trenger ikke mange vekttall i moralfilosofi for å forstå at datidens frontkjempere var voksne folk som visste eller burde visst hva de bega seg ut på, og de fikk vær så god ta sin straff som fortjent.

Vår tids frontkjempere er alle dem som sluttet seg til eller på annen måte støttet (og støtter) den Islamske Stat (IS) og dens kamp for et islamsk kalifat. Fra Norge reiste ca. 100 muslimer av fri vilje for å kjempe med, for og i en av de aller verste, blodigste og mest brutale terrororganisasjoner som har eksistert noensinne. Alle som har sett strupeskjæring av journalister, halshugging av vantro, bakbundne homser som med bind for øynene blir styrtet i døden fra høyhus, langsom grilling og mer «vanlig» brenning av krigsfanger, lest vitnesbyrd fra titusentalls jezidiske kvinner (og svært mange andre kvinner) om sexslaveri, gruppevoldtekter og andre ekstreme overgrep, kan umulig trekke på skuldrene og si «de var så unge, de visste ikke hva de gikk til». Emberlands sitat over er selvsagt også gyldig i vurderingen av islam-frontkjemperne.

Store deler av hovedstrømsmedia er imidlertid unnskyldende og ukritiske overfor islam-frontkjemperne. Denne delen av journaliststanden går sjelden i dybden på jakt etter det sentrale tankegodset som leder til en radikalisering og voldsutøvelse som i sin iver er helt på høyden med Hitlers SS-soldater og fangevokterne i Auschwitz. I en digital tid som vår, der bilder og informasjon spres over hele kloden med lysets hastighet og uten den andre verdenskrigs sensur fra det nazistiske «herrefolket», er slik intellektuell og verdimessig ettergivenhet utilgivelig, uforståelig og dessverre med på å bryte ned tilliten i samfunnet. For hvorfor velger så mange journalister å forskjønne eller skjule sannheten, selv om den er aldri så pervers og grusom? Det mangler ikke akkurat på faktaopplysninger om grusomhetene fra andre verdenskrig.

Samme dag som dommen mot Sumaira Ghafoor falt, holdt Aftenposten «vareopptelling» over hele forsiden med de mer enn 100 muslimene som dro fra Norge for å slutte seg til IS (merk at ca. 100 muslimer tilsvarer ca. 2.500 etniske nordmenn). Ghafoor er såvisst ikke en ensom ulv, hun kommer fra en stor, global og svært levedyktig flokk med likesinnede. Islam-/isme er en meget potent bevegelse.

Artikkelen gir en grei oversikt over de islamske nettverkene i Norge som har rot i blant annet Islam Net og Profetens Ummah, og hvordan disse miljøene radikaliserte/er unge, frie kvinner og menn til å reise fra verdens beste land på kloden og slutte seg til den verste terrororganisasjonen på kloden.

Men avisen unngår behendig å gå i dybden eller forsøke seg på en forklaring på hvorfor en slik radikalisering skjer, og hvorfor så mange melder seg som slaktere og voldtektsforbrytere i islams hær i sin hellige kamp mot jøder og vantro.

Avisens kartlegging viser noen fellestrekk som at «noen av barna fant seg ikke til rette her [i Norge]», at «Syrias Bashar Al-Assad ga seg ikke uten en brutal krig mot folket sitt», og dermed «vekket skoletrøtte, frustrerte og søkende unge kvinner og menn i Norge der mennene anla skjegg, kvinnene tok på nikab». Men hvor kommer tankegodset og de ekstreme voldsfantasiene fra? Er mangelen på fritidsklubber i Oslo øst fremdeles en viktig forklaringsvariabel? Det får vi ikke noe svar på, for journalistene spør ikke.

Artikkelen avsluttes med at «En gang i fremtiden blir hun [Ghafoor] kanskje naboen til en av de rundt 32.700 syriske flyktningene som er blitt bosatt i Norge». Dette kan neppe være en besnærende tanke for hverken de syrerne som flyktet fra IS eller alle andre som ikke frivillig vil tilpasse sin livsførsel i tråd med islams intellektuelle trangboddhet.

Saken mot Ghafoor har fått en ekstra dimensjon fordi hennes ankomst til Norge utløste regjeringskrise. Det var sønnen hennes, angivelig meget syk og med behov for helsehjelp i (kun?) Norge, som gjorde at flertallet i regjeringen besluttet å hente Ghafoor og barna til landet. FrP var uenig i dette og trakk seg derfor ut av regjeringen.

Siden ble det dørgende stille fra hovedstrømsmediene. Ingen spurte om den dypere årsaken til at regjeringen Solberg mistet FrP. Regjeringen hadde i fjor ingen problemer med å si at den fryktet alvorlig sykdom hos barnet, så hvorfor er den så taus nå? Frykter den at gutten blir alvorlig frisk?

Regjeringens bekymring for guttens helse ble «underbygget av helseopplysninger som ble lagt frem av mors advokat, og dette var de samme opplysningene som kvinnens advokat i fjor høst gjorde kjent i media». Hvorfor er store deler av journaliststanden etter dette fremdeles så lite nysgjerrige? I en så prinsipielt viktig og alvorlig sak som Ghafoor-saken hadde det ikke vært unaturlig med en generell oppdatering på hans helsetilstand.

Forut for rettssaken mot Ghafoor hadde VG flere intervjuer med henne. Avisens rolle som mikrofonstativ ble kritisert fra mange hold, og at VG rått slukte Ghafoors premiss om at «sønnens tilstand er unntatt offentlighet», er naturligvis feil. En forelder er ikke underlagt offentlighetslovens bestemmelser om forhold som angår egne barn, men VG og den unnskyldende og ukritiske delen av journaliststanden lar seg snurre rundt lillefingeren av Ghafoor.

Dommen er anket og dermed ikke rettskraftig, og som en viktig prinsippsak vil den nok leve lenge i rettssystemet. Det er å håpe at den rettskraftige dommen i hovedsak er lik tingrettens dom, og at rettsvesenet legger seg på samme linje som andre lands rettspraksis. Da tar man hensyn til folkets rettsfølelse, og parkerer «eksperter» som f.eks. Lars Gule som mener tiltalen mot Ghafoor er «opprørende, for hvordan kan det å føde barn være bidrag til terror!?!».

Hadde Ghafoor vært nazist, ville en samlet journaliststand, herr Gule og hans likesinnede vært ustoppelige på inn- og utpust, og det er derfor ikke utenkelig at tingrettsdommen ville vært strengere. Hvilket ville vært høyst fortjent!

Men er nazi-frontkjemperne verre enn islam-frontkjemperne, slik at store deler av journaliststanden og «ekspertveldet» lettere kan unnskylde eller være mer ukritiske til sistnevnte? Eller er det blitt slik fordi vi som samfunn har utviklet en sterk berøringsangst, kombinert med en nærmest sykelig toleranse, for islam? Dette er et tankekors, spesielt når islam er rotårsaken til vår tids største globale terrortrussel.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!