De mest interessante konspirasjonene er de som mektige aktører går sammen om i full åpenhet, f.eks. av ideologiske grunner. Støtten til BLM-bevegelsen avstedkommer slikt som dette, og nåde den som ikke kneler. Foto: Will Oliver / Pool via AP / NTB.

Konspirasjons­teorier er i vinden om dagen. Det er det mange grunner til. Vi har internett som gjør det mulig for mer og mindre seriøs informasjon å flyte mer eller mindre fritt. Vi har etablerte medier som på viktige områder ikke lenger gjør sitt samfunns­oppdrag.

Disse mediene viser liten evne til kritisk søkelys mot myndigheter, store internasjonale selskaper og den etablerte konsensus. De svikter ved å la være å informere rundt viktige samfunns­områder, men også ved å tilbake­holde informasjon. I tillegg har medier etter min mening blitt et verktøy til fordumming av samfunnet fordi de er vesentlig mer opptatt av «god» under­holdning enn god holdning.

Når det derimot kommer til holdninger til det politisk korrekte, er etablerte medier mer aggressive enn tidligere. Da sitter karakteristikker, skamfordeling og etisk fanebæring løst.
Etablerte politikere synes mer opptatt av globale initiativ og agendaer enn å ta vare på den befolkning og den nasjon de er satt til å tjene.

Dessuten kommer en ikke unna at innføringen av multikultur og relativistisk moralisme fører til et samfunn med generelt mindre tillit. Denne kombinasjon fører til en «perfekt storm», og da er det ikke rart at konspirasjons­teorier florerer.

Spørsmålet er om det er farlig?

Kanskje er det blitt farlig. Ikke fordi konspirasjons­teorier flest i seg selv burde vært noe problem, men snarere fordi menneskers evne til å tenke kritisk og rasjonelt er svekket. I tillegg til media opplever jeg skoleverket har mye av skylden for at moderne mennesker ikke lenger ser ut til å eie den samme evne som før til å tenke kritisk.

Kjendiser er i dag mennesker som er blitt berømt fordi de er eksperter i å underholde andre ved lite veloverveide livsvalg, tvilsom etisk livsførsel, overflatiske holdninger og/eller økonomisk katastrofale vurderinger – med mindre man mot formodning er god til å springe med ball på gress, skli fort på is eller snø eller kan synge pent. Nå vil ikke jeg undervurdere prestasjonene til den siste gruppen, men hvor blir det av å løfte frem dem som gjør gjerninger som virkelig er verdt å idolisere? Hvor mange kjenner f.eks. dr. Raymond Damadian sitt navn? Oppfinneren av MR-maskinen. Tenk om flere heller ville bli som han når de «ble stor», enn enda en idrettsutøver eller reality-deltaker.

Dersom media bare skal handle om penger og derfor underholdning snarere enn holdning, blir det vanskelig å snu norsk ungdoms sesjons­resultater, som så vidt jeg husker i farten har vist synkende intelligens de siste 30 årene. Vitenskapen støtter også min uro gjennom den epigenetiske forskningen, som samler stadig flere bevis for at de livsvalg man tar, påvirker de gener man gir videre til sitt avkom. Gode livsvalg gir tilsyne­latende bedre arvestoff til kommende generasjon enn når en tar dårlige valg.

Jeg tenker det også er bedre for menneskers kritiske sans når man ikke har medier som later som at de er objektive formidlere av sannhet, men som er åpne rundt sitt ideologiske fundament. Mottaker må da forstå det som presenteres gjennom de filter som en avsender alltid har. Ja, det krever mer av mottaker, men der slike filter ikke er tilstede, mister man evnen til å kritisk analysere det en blir fortalt, og faren for å bli manipulert øker eksponentielt.

Skolen har også de siste tiårene blitt mer og mer ideologisert. Jeg begynte å merke dette selv på ungdoms­skolen, men så det ikke fullt ut før jeg flyttet utenlands. Det er åpenbart innen samfunns­fagene og religions­faget. En blir stadig oftere fortalt hva man skal tro og mene, og ikke objektivt forsøkt undervist om hva som finnes av forskjellige ideologier. Min erfaring med fire barn i grunnskolen er at det pågår en ensretting. Det er mulig at lærerne ikke klarer å se det selv, men det gjør situasjonen nesten enda verre enn om det var med overlegg. Et eksempel er snik­innføringen av foreningen FRI sin agenda i skolen og flaggingen med regnbue­flagget, selv før dette til og med følger norsk lovgivning rundt kjønn, ekteskap og flagging. Det er altså en progressiv utvikling som er blitt mer aggressiv med årene.

En skulle tro at dette ikke var tilfellet i de mer empiriske baserte naturfagene. Likevel har man i lang tid undervist som fakta de antakelser viten­skapen har om en uobserverbar, urepeterbar og utestbar fortid. Samtidig har man nektet å undervise om alternative viten­skapelige hypoteser til disse antakelsene. Man har altså gjort det umulig for oppvoksende generasjon å tenke kritisk rundt det de blir fortalt. Man har ikke gitt dem mulighet til å teste disse tankene opp mot andre alternativer, og dermed også gjort det vanskeligere for fremtidige forskere å stille riktige spørsmål når de skal stille frem nye hypoteser og tolke empiriske observasjoner. Man sementerer et tankesett basert på antakelser som aldri kan bevises viten­skapelig, og det på for tynt grunnlag og altfor tidlig stadium.

Dette tankesettet er basert på antakelser som gjennom lang tid har påvirket hvordan mennesket nå forstår selve virkeligheten. Det som startet med 1800-tallets store -ismer, har nå slått ut i full blomst i skolens samfunnsfag. Dette gjør ironisk nok at f.eks. biologiens empiri om kjønn og seksualitet blir fornektet, og medisinens empiri rundt sinns­forvirring blir normalisert.

Når man i tillegg ønsker å svekke de fagene som kan forankre oss til ekte virkelighet, blir dette ikke bare fordummende, men direkte farlig. Som eksempel kan jeg nevne ønsket om å svekke historie­faget og fjerne fokus på historiske personer som åpenbart har formet virkelig­heten vår sterkt. Dette fordi disse enten har «feil» hudfarge, kjønn, religion eller «verdier» slik en i dag opplever det. En kan begynne å lure på hvor den egentlige konspirasjon ligger og kommer fra.

Når vårt samfunn ikke lenger evner å tenke rasjonelt rundt empirisk etterprøvbare sannheter, kan vi ikke bli overrasket over at konspirasjons­teorier av alle merkelige slag omfavnes av stadig flere.

Likevel er jeg ikke så redd for sære konspirasjons­teorier. Det jeg er redd er når det konspireres på høylys dag og disse blir godtatt av brede samfunnslag. Konspirasjoner som har til formål å stemple hvite mennesker som roten til nærmest alt vondt. Konspirasjoner rundt å stemple menn som gjennom­gående under­trykkende historisk sett. Konspirasjoner rundt å fremme en tanke om at en sivilisasjon som har gitt verdens mest frie og fremgangs­rike befolkning, og som har åpnet sine grenser for folk fra hele verden, driver med strukturell rasisme. 
Konspirasjoner om at vi holder på å ødelegge denne planeten, enda det går imot det vi vet empirisk om denne planetens klimatiske fortid og mot noen av de fremste fysikerne i verden sitt klare budskap om at så ikke er tilfelle. Slike som William Happer, som sier at «det er CO₂-mangel i atmosfæren».

Samtidig stemples alle som peker på at disse kreftene nekter å sette søkelyset på vesentlig mer påviselige og reelle problemer, som konspirasjons­tenkere. Men i motsetning til sære konspirasjons­teorier er ikke dette teorier men en konspirasjons­realitet, men den drukner vel i at en eller annen kjendis har brukket lilletåen.


Jogeir Lianes er 
førsteandidat for Partiet De Kristne (PDK) i Oslo.