Hvor uttrykket kommer fra, husker jeg ikke, men det inneholder mye sannhet: «If you had kept your quiet, I could have taken you for a philosopher!» På norsk har vi en enda beskere variant som går omtrent som følger: «Jeg mistenkte deg for å være en tosk, men all tvil forsvant da du åpnet munnen!» Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at det var en av våre ledende politikere som fikk meg til å minnes disse gamle sannhetene.
Damen som ikke klarte å holde kjeft, og derved fjernet all tvil, var kunnskaps- og integreringsminister (sic; kan man tenke seg en mer klumpete tittel?) Guri Melby, Venstre-lederen som tross sin unge alder både har vært norsk-lektor i den videregående skolen og skrevet lærebøker for samme. Under presentasjon av en ny skolereform (spør ikke meg hvilken i rekken under de siste femti år) der hun fortalte at mye fint var i kjømda for de søte små, tråkket hun ordentlig i det. I tillegg til de såkalte fellesfagene skulle man få noe nytt og skinnende, nemlig et «fremtidsfag» der «elevene [skal] lære om demokrati og likestilling og å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst». Dette var imidlertid ikke statsrådens språklige uhell i sammenhengen, selv om formuleringen ovenfor er mer enn tilstrekkelig til å få busta opp på i hvert fall min rygg, nei, dét var at hun samtidig «kom i skade for» å omtale tradisjonelle fag som historie, religion og naturfag som «mindre». Av dette ble det bråk, viste det seg, noe man ikke ønsker knyttet til det som skulle vært en politisk gladsak. Straks det var blitt klart at uviljen mot omdanningen spredde seg ikke bare blant vanlige folk, men på selveste Løvebakken, trakk regjeringen tilbake både pailabbene og forslaget.
Nå er det imidlertid ikke så enkelt at effekten av et forslag, fremmet offisielt eller bare luftet i all uhøytidelighet, forsvinner straks det trekkes tilbake; statsrådens høyttenkning hadde informasjonsverdi som bestemt gikk ut over det situasjonsbetingete. Hvilke holdninger skjulte seg bak det «uheldige ordvalget»? Hva avslørte den foreslåtte reformen om damens, departementets og regjeringens verdenssyn?
Jeg ble definitivt fornærmet på både naturfagets og religionens vegne av det statsråden sa, om enn av litt ulike grunner; dette er slikt vi forhåpentlig kommer tilbake til ved en senere anledning. Denne gang vil jeg nemlig kun legge vekt på at fru Melby så eklatant plasket uti ved å si at historie er et lite (greit, hennes ord var «mindre», men så pass norsk kan jeg at et adjektivs komparativform neppe kan sies å representere en forminsket variant av positivformen) fag. Ganske særlig gjelder dette når konteksten var at et nytt fremtidsfag, intet mindre, skulle innføres i skolen, altså enda et påskudd for å «snakke om demokrati og miljøvern og likestilling og sånt». Hva viser denne underlige episoden om de involverte politikernes tenkning?
Først og fremst og for å si det enkelt: at de ikke bryr seg om røttene til de norske ungdommene hvis undervisning de har ansvar for. Skal jeg være riktig stygg og mistenksom, kan jeg endog forsterke konklusjonen til å påstå at de selvsamme røttene søkes kuttet, fortiet og visket vekk til det usynlige for dem som kommer etter oss. Alt dette gjør det lettere for endringsvillige politikere å innføre et nytt samfunn passende til en ny tid.
Det torde nemlig være åpenbart at dersom et folk ikke kjenner sin historie, står uten kunnskap om hvorfra de kommer og hvem de er, så skjønner menneskene der svært lite om hvilke krefter som former samfunnet. Man har i så fall ingen mulighet for å fatte hvilke motsetninger som finnes, beveggrunnene bak enhver utvikling enten denne ble noe av eller ikke, kort sagt hva som skapte folk og nasjon. Fravær av slik innsikt medfører endog at selve begrepene folk og nasjon fort kommer til å fremstå som meningstomme for enhver generasjon – vi snakker nå konkret om dagens unge – som berøves relevant fortidskunnskap. Man kan like dette eller det motsatte, men at et slikt historisk vakuum har konsekvenser, burde ingen kunnskapsminister betvile.
For å forstå i det minste bevegelsesretningen bak samtidens ofte kaotiske samfunnsendringer, må man altså vite ikke bare hvor seilasen begynte, men kunnskapen må i tillegg være bearbeidet og modnet med den kloke ettertankens hjelp. Det er kanskje ikke vanlig å formulere oppgaven på denne måten, men minst tre grupper hjelpesmenn er nødvendige for å sette fortiden i rett sammenheng med nåtiden: vitner, tenkere og formidlere.
Vitner (det kan i vår smått traurige samtidssammenheng være av verdi å reflektere over at ordet martyr betyr vitne på gresk) må finnes som har kunnet gi sin versjon av fortidens hendelser til beste for dem som deretter skrev ned hva som hadde skjedd, fra antikkens Herodot av og så ærlig og ekte som man formådde. Visst fantes og finnes fremdeles et utall problemer med både erindring, habilitet og mer til – vitneutsagn er slett ikke nødvendigvis ensbetydende med en uangripelig historiefremstilling –, men man kommer ikke fra at vitner alltid er bedre enn ingen vitner når et gitt hendelsesforløp skal fattes i ord. I så måte er det slett ikke malplassert å omskrive skapelsesberetningen til at «i begynnelsen var vitnet».
Fakta (vitneutsagn om hendelser) må vurderes (hva skjedde og hvorfor, hvilken betydning hadde hendelsen?) med tankens hjelp for å få fullt utbytte av historiekunnskap. Dette er ukontroversielt, endog selvsagt, for alle andre enn dem som ikke tror på muligheten av å lære noe på grunnlag av historisk kunnskap, hvilket dessverre etterhånden er ganske mange, ser det ut til. Slikt er selvfølgelig vanskelig, men samtidig åpenbart nødvendig dersom kunnskap skal omsettes i forståelse, noe som alltid må være målet.
Endelig er betydningen av formidling til mer eller mindre forhåndsinteresserte elever vanskelig å overvurdere, hvilket profesjonelle pedagoger som Guri Melby bestemt vet bedre enn meg. Det er ikke lett å lære ut nesten et hvilket som helst stoff, men mulig er det, endatil nødvendig dersom den lærende skal kunne nyttiggjøre seg historisk kunnskap, noe som altså var hensikten.
For meg er alt dette selvsagt, og det er rett og slett vanskelig å se for seg at ikke velutdannede, velmenende politikere innser at opplæring i historie – nasjonal så vel som internasjonal – vil medvirke til at elever/studenter går ut av skolen med et bedre fundament for selvstendig vurdering av politiske spørsmål enn om de var uvitende om hvilken tradisjon de og andre står i. Så vanskelig kan det vel ikke være å fatte at nåtiden kun er et bikkepunkt mellom en nærmest uendelig fortid og en ditto fremtid? Dessuten, og formulert som om historien er en slags spenningsfortelling man ikke kjenner slutten på, hvilket slett ikke er den mest aparte blant alle mulige metaforer: Uansett hvordan det går, hva resultatet måtte bli, så går det i hvert fall over. Når de likevel ser ut til å ringeakte den egne historien slik, de som bestemmer, så melder tanken seg uvegerlig om de kanskje faktisk ikke ønsker seg at ungdommene skal vokse opp til, med bevisste og kompetente læreres hjelp, å bli selvgående og selvbestemmende borgere, slike individer som i Aftenposten-språk fra en forgangen tid har tilegnet seg «solid bakgrunn for egne meninger». Hva skulle grunnen i så fall være?
Historieløse mennesker, særlig (men langt fra bare) ungdommer, er langt lettere å manipulere enn dem som står trygt i en lang og erkjent tradisjon. De sistnevnte lar seg ikke like lett dyttes over ende med lettkjøpsargumenter. Når regjeringens kunnskapsminister går til angrep på historieundervisningen – og forslaget om delvis erstatning av det dominerende «fortidsfaget» med et ullent, politiser- og manipulerbart «fremtidsfag» kan ikke oppfattes som annet –, så bereder hun grunnen for ytterligere akselerasjon av en kulturrevolusjon som nesten er blitt permanent i norsk offentlighet, og særlig i skolen. I denne permanente revolusjonen som det nå legges til rette for, skal alt omkalfatres i «det godes tjeneste». Synden skal, omsider og etter noen tusen års arbeid, omsider sparkes ut av menneskenes liv; vi skal klare det gudene aldri maktet.
Slik arter samtidsradikalismen seg i praksis, og det spiller i sammenhengen ingen rolle om pådriverne kommer fra H, A, V eller R; de er alle lært opp til å tro at «change!» er av det gode, og forandring skaper man lettest når målgruppen ikke kjenner til det som var. Prosessen representerer en kronisk radikalisering, men vel å merke ikke i betydningen tilbakevending til røttene, for disse er allerede kuttet av.
Den postmoderne higen etter stadig forandring-forbedring ser ut til å være totalt uten innsikt i hvor farlig og skadelig utviklingen er. Om lederne for prosessen – og ministre som fører an, må regnes til dem – selv skjønner hva de holder på med, vet jeg ikke, og egentlig er det ikke så viktig heller. Skaden de gjør er objektiv, den har intet å gjøre med om de føler seg gode eller slemme innvendig mens ødeleggelsen pågår. At ikke flere voksne nordmenn skjønner hva som er i ferd med å skje, er usigelig trist.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
